Noen erfaringer rundt sosial angst?

[DudeUlf]

Jeg har ikke vært hos en psykolog, men jeg ville tro jeg har litt sosial angst.

 

Jeg har nesten vært inne sperret på rommet mitt i 3 måneder nå og skulket de 2 siste månedene på skolen fordi jeg ikke tørte å gå på skolen.

Så jeg vurderer faktisk å ikke møte opp til skolestart...

 

Høres enkelt ut å ta tak i problemet men det er det egentlig ikke.

[Willa_C]

DudeUlf: Det er viktig at du sosialiserer deg, selv om du kanskje ikke orker.

[H3N]

Jeg har ikke vært hos en psykolog, men jeg ville tro jeg har litt sosial angst.

 

Jeg har nesten vært inne sperret på rommet mitt i 3 måneder nå og skulket de 2 siste månedene på skolen fordi jeg ikke tørte å gå på skolen.

Så jeg vurderer faktisk å ikke møte opp til skolestart...

 

Høres enkelt ut å ta tak i problemet men det er det egentlig ikke.

Hvor gammel er du?

[mari-jenta]

Jeg har hatt noen av de samme problemene; spesielt dette med å snakke i telefonen. Det verste jeg visste for noen år tilbake var hvis noen ringte å spørre om jeg ville finne på ting. Da måtte jeg alltid finne på unnskyldninger for ikke å måtte være med. Jeg orket ikke tanken på å være sammen med klassekamerater, for jeg følte at jeg ikke hadde noe til felles med dem. Jeg hadde aldri noe å snakke med dem om, og da følte jeg meg så kjedelig og mislykket som menneske. Jeg har fortsatt litt angst for å ringe. Hvis jeg f.eks. skal ringe til frisøren så må jeg psyke meg opp i kanskje en halvtime før jeg tør.

 

Det eneste som hjelper er vel å trosse sin egen angst, og huske på og fortelle seg selv at det bare er angst. Det er ikke noe å være redd for i det hele tatt.

[solnedgang]

Jeg vil begynne med å si at jeg virkelig føler med alle dere som har sosial angst! Forhåpentligvis kan det være en liten trøst å se at det er flere som sliter med dette, slik at dere vet at dere ikke er alene. Det hadde kanskje vært en god ide å bli venner med andre personer som sliter med dette, slik at man kan dele hverandres erfaringer, nedturer, og kanskje viktigst av alt: oppturer og veien ut av angsten.

 

Jeg har mer eller mindre vært sjenert og sosialt engstelig helt siden jeg var liten. Opp gjennom årene begynte jeg å ta i bruk flere ulike strategier, slik som en del andre her, som f.eks. å ikke svare når noen ringer fra ukjent nr, la være å spørre om hjelp i butikken selv om jeg ikke finner fram til varen jeg ser etter osv. Problemet med slike strategier er at du ikke får trening i å utfordre din egen angst, noe som er nødvendig for å "bli frisk".

 

Jeg begynte å utfordre meg selv etter at legen min insisterte på at jeg skulle lese boken "Den indre samtalen", som blant annet viser hvordan man på egenhånd kan bruke kognitiv terapi mot ulike problemer eller vansker, slik som sosial angst. Jeg anbefaler at dere låner denne eller lignende bøker på biblioteket. Selv gikk jeg første året på videregående da jeg fikk "ordre" om å lese den, og jeg var så nervøs for å skulle låne en bok om angst på biblioteket (av frykt for hva bibliotekaren ville tenke om meg), at jeg måtte få faren min til å låne den for meg:P Jeg ble uansett motivert til å gjøre små endringer i livet mitt, som etter hvert ble til større og større endringer. For eksempel var jeg alltid engstelig for å gå tur utendørs blant andre mennesker, så jeg begynte så smått å gå korte turer i nærområdet, før jeg til slutt kunne spasere ned til kjøpesentre og andre steder med mange mennesker. Jeg slet også lenge med å gå over fotgjengerfelt eller trykke på "fotgjengerknapp" ved lyskryss, av frykt for at sjåførene skulle bli sure fordi de måtte vente på at jeg gikk over.

 

Som dere kan se har jeg altså vært ganske "ekstrem" på skalaen over sosial angst, men jeg har heldigvis klart å bryte med veldig mange av disse problemene. Nå har jeg blant annet en mastergrad fra universitetet (som krever mye sosiale aktiviteter i form av foredrag, krevende prosjektarbeider osv), venner fra ulike deler av landet og jeg har meldt meg på forskjellige dansekurs alene til helgen. Det er altså absolutt mulig å forandre seg!

 

En trøst til dere som føler at dere har sterk grad av sosial angst (tørr ikke prate i telefon, engstelig for å snakke med/ være sammen med venner osv.) er at flere slike sosiale utfordringer også betyr at dere vil få flere sosiale seire! Dessuten; hvis dere etter hvert klarer å utfordre dere selv mer og mer vil dere også få større selvtilllit og en bedre selvfølelse, som igjen vil gjøre det enklere å gjennomføre nye utfordringer.

 

Et eksempel på en liten øvelse som kan hjelpe personer med litt mer moderat angst for snakking i telefon, er å ringe noen hver eneste dag, f.eks. ringe en restaurant eller et bibliotek for å spørre om åpningstider osv. Etter hvert vil du ha gjennomført 10-20-30-100-200 samtaler, og opplever til slutt at angsten for å prate i telefon vil være nesten helt borte. Jeg sier nesten, fordi mange kan oppleve at de fortsatt har litt angst - f.eks. blir jeg i blant litt nervøs selv når jeg skal spørre om kompliserte ting over telefonen. Men slik svak angst er som regel bare naturlig i visse situasjoner, og du vet uansett av erfaring at ting kommer til å gå bra, og at det slettes ikke kommer til å være så skummelt eller farlig som du trodde da angsten din pleide å være på topp.

 

Til slutt: ALDRI fortell deg selv at du er lite verdt eller en uinteressant person o.l., for det er du ikke - uansett grad av sosial angst! Les om kognitiv terapi og snakk med andre personer, f.eks. på dette forumet, som sliter med det samme. Og viktigst av alt: lykke til!

[Willa_C]

Bra innlegg "solnedgang". Mange gode tips.

 

Jeg slet også lenge med å gå over fotgjengerfelt eller trykke på "fotgjengerknapp" ved lyskryss, av frykt for at sjåførene skulle bli sure fordi de måtte vente på at jeg gikk over.

 

Kjenner meg spesielt godt igjen i denne. Husker jeg som regel pleide å gå ut i gangfelt uten å se meg for. Ganske utrolig at jeg aldri ble påkjørt.

[TheMartine]

[...] Det er flere alternativer, f.eks. gruppeterapi og enkelte medikamenter som kan være til hjelp i en overgang inntil man føler at man mestrer sosiale situasjoner bedre.

 

Jeg hadde satset pengene mine på kognitiv terapi. To år med gruppeterapi har gjort diddely squat for min sosiale angst, i hvert fall.

 

Jeg leste boka "Sjef i eget liv" i vinter, den handler om framgangsmåten og tankegangen bak kognitiv terapi. Veldig interessant, faktisk. Hadde vært stas å høre fra noen som har gått gjennom det.

[Gjest Guest_Anonym_*]

Først og fremst vil jeg si at jeg skriver dette som anonym da dette jeg her skal si sikkert vil bli kraftig kritisert av samtlige. I tilegg vil jeg ikke "komme ut av skapet" med min psykiske diagnose.

 

Personlig vil jeg ikke annbefale NOEN som sliter med, eller tror de sliter med dette å gå til psykolog eller lege med mindre det er ABSOLUTT siste utvei. Jeg gjorde selv dette for en god del år siden og endte opp med en knusende feildagnose, ingen oppfølging, enda dårligere selvbilde med mer. Jeg sliter fortsatt i dag på grunn av den "mottakelsen" jeg fikk.

[TheMartine]

Det er ikke slik jeg oppfatter hjelpen og mottakelsen jeg har fått hos psykolog, snarere tvert imot. Jeg gleder meg faktisk til hver time.

 

Jeg mener ikke å bagatellisere det som har skjedd deg, Gjest, men det er jo en mulighet at du har vært veldig uheldig også? Min erfaring er i hvert fall god, både med tanke på diagnose og oppfølging.

[Gjest Guest_Anonym_*]

Det er ikke slik jeg oppfatter hjelpen og mottakelsen jeg har fått hos psykolog, snarere tvert imot. Jeg gleder meg faktisk til hver time.

 

Jeg mener ikke å bagatellisere det som har skjedd deg, Gjest, men det er jo en mulighet at du har vært veldig uheldig også? Min erfaring er i hvert fall god, både med tanke på diagnose og oppfølging.

 

Jeg kan bare snakke ut i fra det jeg har opplevd og kan ikke si hvor vanlig det er. Vil bare la folk være klar over at det er ikke i alle tilfeller det er en win-win situasjon å oppsøke hjelp. Mulig min opplevelse ble "forsterket" av at jeg var under 18, da jeg selv ikke hadde mulighet til å stoppe behandling når jeg merket at dette gikk gale veien. Det var foreldrene mine som bestemte og de hørte selvfølgelig på de "profesjonelle". Jeg har denne diagnosen den dag i dag. Har faktisk et spørsmål rundt det, og vil opprette en ny tråd om det nå for å ikke gå Off-topic!

[TheMartine]

Nei, det er klart ikke alle kommer godt ut av en behandlingssituasjon. Psyologi og psykiatri er langt fra feilfri, og det er jo tross alt mennesker som tar på seg ansvaret for å hjelpe andre mennesker. Av og til går det galt, og man ender opp enda verre enn man var i utgangspunktet. Det er fryktelig trist.

 

Men, det går alltids an å prøve på nytt, et annet behandlingssted. Det er i hvert fall viktig at man ikke gir opp. Og ja, det er langt lettere sagt enn gjort.