G9, G10 - eller noe annet?

[Spartan]

// slettet //

Endret 19. januar 2009 av Spartan

[ragamuffin]

Og personlig synes jeg 400 er maks på LX3. 800 funker i et knipetak, men det blir en god del støy. Men kombinasjonen av god ytelse opp til ISO 400, objektiv med god lysstyrke og en solid bildestabilisator gjør at det er et ypperlig kamera for fotografering i dårlig lys.

 

Enig med deg.

[Apriori]

D-LUX4 og LX3 har blender fra f/2 til F2.8 de andre begynner på ca f/2.8

LX3/D-LUX4 er vel de eneste kompaktene som leverer akseptable bilder på iso800.

Bare så det er sagt, D-LUX4 er en LX3 med en 1500-kroners Leicalogo.

 

Og personlig synes jeg 400 er maks på LX3. 800 funker i et knipetak, men det blir en god del støy. Men kombinasjonen av god ytelse opp til ISO 400, objektiv med god lysstyrke og en solid bildestabilisator gjør at det er et ypperlig kamera for fotografering i dårlig lys.

 

Hadde satset på LX3, på G10 har de klemt 14.7 megapixel inn på en bitte liten brikke. Har testet det og bildekvaliteten er direkte trist, selv i godt lys.

[kaian]

Hadde satset på LX3, på G10 har de klemt 14.7 megapixel inn på en bitte liten brikke. Har testet det og bildekvaliteten er direkte trist, selv i godt lys.

Jeg ville nok også ha valgt LX3, men jeg ville aldri ha påstått at bildekvaliteten fra G10 er dårlig. Kan du ha vurdert i 100%? Så digre prints lager ikke mange, og de som kunne gjort det ville ikke stilt bildet opp for betraktning fra 40 cm avstand.

 

Edit: men dermed er det ikke sakt at jeg syntes det var genialt av Canon å presse 14.7 mpx inn i G10.

Endret 3. februar 2009 av kaian

[M_Par_Excellence]

Som annonsert tidligere har jeg i utgangspunket forlengst gitt meg på dette forumet, men jeg drister meg likevel til en liten avsluttende vignett ved å anbefale trådstarter og ta en titt på Ricohs spissmodeller GR Digital og GX200 som absolutt skulle ligge innenfor prissegmentet og brukssegmentet som er nevnt ; disse modellene har mange unike egenskaper ved seg som mange vet å verdsette, dette inkluderer ikke nødvendigvis en stor del av klientellet på dette forumet som nærmest virker å ha vedtatt for seg selv at det utelukkende er andre kameraer som duger i dette prissegmentet. Visse modeller repeteres og blir misjonert for gjerne til det kjedsommelige i så måte, særlig i den siste tiden, og derav kommer det sikkerlig til å argumenteres for disse modellene så busta fyker og sakligheten likeledes renner hen, og vel så det, i de påfølgende innleggene her; men noen har allikevel mot og dristighet nok til å opponere mot hegemoniet, og det med saklig og særdeles seriøs grunn, uhyrlig nok som det måtte framstå.

 

GX200 og GR Digital, førstnevnte med variabel brennvidde fra, omregnet til 135 format, 24-72 mm. F2,5-4,4, og sistnevnte med knivskarp fastoptikk på 28 mm F2,4. De kan også skilte med et hus støpt i magnesiumlegering, meget ideell ergonomi, to separate kontrollratt for manuell innstilling av blender/lukker på linje med det som finnes på systemkameraer i de øvre prissegmenter, andre knapper er også varig programmerbare for særdeles hurtig, intuitiv innstilling av hvitballanse, fokusmåte og andre detaljer.

 

Mange kompaktkameraer har disse innstillingene tilgjengelige i menyer gjennom generelle brytere, men det er knapt noen som har de så lett og intuitivt tilgjengelig gjennom dedikerte knapper som Ricohs spissmodeller, særlig siden mange bryterene også kan programmeres etter smak, og foretrukket arbeidsmodus . For de som foretrekker å fotografere i manuell modus enten som regel eller i gitte situasjoner, er dette et stort fortrinn disse kameraene slik sett representerer.

 

Betjeningsmessig er overgangen fra et digitalt systemkamera i kremsegmentet til disse kameraene eller omvendt, langtfra så stor som hva gjelder for mange andre kameraer i kompakt/semikompakt segmentet. For mange er dette et utvilsomt viktig punkt, særlig hvis en anser også kompaktkameraer som et verktøy for fotografisk/kreativ utfoldelse og ikke bare en almen og gøyal knipsegreie en kan drasse med seg på snei. Det er allikevel vesentlig å understreke at Ricohs modeller selvsagt også fungerer meget bra i automatisk modus for de som ønsker det, for ikke å glemme at de leverer, hver på sin måte, meget anstendig billedkvalitet, noe som ikke minst skyldes optikk av relativt høyverdig, og relativt meget lyststerkt kaliber. Råfilene fra kameraene lagres direkte i Adobes universelle DNG-standard, og er dermed i utgangspunktet sikret for fremtidig redigering samt visning i mange ulike billedredigerings og visingsprogrammer i markedet.

 

GX200 er blant de hurtigste kompaktkameraene i markedet på lagring av bilder i råformat med mulighet for 5 seriebilder med hastighet på vel 1,2 bilder per sekund, samt at enkeltbilder i råformat kan tas uten forsinkelse utover vanlig JPEG. Oppstartstiden for disse kameraene er også i særdeleshet meget hurtig, opp mot dobbelt så hurtig som mange av de konkurrerende modellene fra andre produsenter; GX200 har vært klokket ned til 0,75 sekunder, og Gr Digital II noe i nærheten; spesielt er dette imponerende tatt i betraktning av at objektivet foldes helt inn i huset, der mange av konkurrentene har store utstikkende fundamenter for objektivet som gjerne opptar størsteparten av den totale på tykkelsen kameraet, gjerne til besvær for portabiliteten. Med makrofunksjon som tillater 1 cm nærgrense er også dette helt i tetsjiktet av hva kompaktkameraer generelt kan levere.

 

Det finnes rundt om i verden meget entusiastiske tilhengere av disse kameraene, modellene har i tillegg mulighet for å påmonteres originalt tilleggsutstyr av ulike typer ,tildels av unik og innovativ karakter, det være seg optiske søkere, filterholdere, solblendere, forsatser -tele/vidvinkel, fjernutløsere, spesielle vesker med mer. GX200 har i tillegg som vel det eneste kompaktkameraet i markedet mulighet for å påmontere en elektronisk søker, som også er tiltbar 90 grader for makrobruk, lettere fotografering av foreksempel barn, kjæledyr og andre spesielle eller ønskede situasjoner/bruk, i tillegg finnes et fjærbelastet linsedeksel som åpnes og stenges av seg selv. Både Gr Digital og søstermodellen er originalt kompatible med kraftige eksterne blitser, for førstnevnte gjelder det Sigmas blitser for Sigma/Ricoh og for GX200 gjelder det ulike modeller fra anerkjente Metz.

 

Kameraene har også en slags virtuell horisont-funksjon som enten kan beskues på skjermen eller også gjennom lydsignaler kan signalisere når kameraet holdes i vater, ganske så uvanlig for dette segmentet; meg bekjent er det kun Nikon D3 og D3x som har noe tilsvarende å skilte med, og begge de ligger som kjent helt i andre enden av pris og størrelses skalaen. Begge Ricoh kameraene har også det ved seg at de er tildels atskillig mer kompakt en mange andre tilsvarende kameraer. Med en tykkelse på bare 2,5 centimeter muliggjør de meget mobil portabilitet.

 

Hva gjelder billedprossesorenes støybehandling, spesielt på høyere ISO verdier, har Ricoh ingeniører valgt en litt annen tilnærming til oppgaven en sine konkurrenter, der andre gjerne har valgt å forsøke å redigere bort det meste av støyen med de konsekvenser det har for tap av detaljer og nyanser i bildet, har Ricohs utviklere fokusert på bevare detaljer, med den konsekvens det har for tilstedeværende støy som dermed i større grad blir synlig i det lagrede bildet.

 

Med dagens sensorteknologi representerer støyfjerningen i billedprosseseringen, særlig for de små sensorer som i all hovedsak benyttes i kompaktsegmentet, en slags kreativ ingeniørkunst der målet er å skape en illusjon om at støyen, som faktisk i bunn og grunn er meget fremtredene selv på lavere ISO verdier, i mer eller mindre grad ikke er så synlig i billeddataene som finner veien til minnekortet. Jeg synes Ricoh ingeniør-lag fortjener honnør for sin standhaftige integritet i denne saken, de har stått på sitt gjennom flere år, istedenfor å bøye nakken i ren populisme. Som konsekvens blir gjerne ISO egenskapene umiddelbart brukt mot kameraene for det er verdt i fora som dette, særlig blant de som ikke har noen praktisk erfaring med disse modellene, men mer en gjerne har konsumert fotoutstyrsjournalistikk; der mange av aktørene som kjent har mangelfull teknisk innsikt, og er underlagt noe som kan virke som en slags troskap mot markedsdominerende aktører, selv om de mer enn gjerne tilsynelatende fronter noe annet.

 

I en annen tråd var det nylig et meget høyprofilert medlem av dette forumet som utalte bastant at Ricoh spissmodeller ikke egner seg eller utmerker seg for fotografering i dårlig lys, det kan jeg tilbakevise så de holder. Disse kameraene kan skilte med noe av de mest lyssterke og skarpe kompaktobjektivene markedet, GX200 har i tillegg billedstabilisator. Alt dette muliggjør håndholdt fotografering innendørs også under tildels labre lysforhold, også med bruk av meget moderate ISO verdier: For de som skulle ønske å skru opp følsomheten i sensoren ytterligere er allikevel støyen som da blir synlig atskillig penere enn mye av som gjelder for andre kameraer, og utarter seg i hvert fall aldri til den lapskausen av støyprevantive takter slik regelen gjerne er i dette segmentet, graden av støyreduskjon kan også stilles inn etter smak. Støyen i Ricohs modeller har gjerne blitt sammenlignet med kornene i 135 film, nettopp for de er mer billedskjønn enn mye tilsvarende. Jeg har selv praktisk erfaring med fotografering også under dårlige lysforhold med et Ricoh GR Digital, så jeg vet meget godt hva jeg snakker om. Selv foretrekker jeg å holde ISO verdiene lavest mulig i slike situasjoner, men lyssterk og meget skarp optikk gir allikevel tilstrekkelig handlefrihet og GR Digital duger langt bedre under slike forhold enn de fleste aner: Særlig for de som evner å utnytte apparatets potensiale gjennom manuelle innstillinger, kan modellen virkelig levere varene. For nattfotografering på stativ eller annen stødig grunn eller støtte har GX200 og GR Digital II i tillegg mulighet for lukketider opp til 180 sekunder, for de som skulle være interessert i slikt, ikke mange kompaktkameraer kan skilte med tilsvarende.

 

Matsushitas ingeniører har fått mye indirekte skryt for sitt arbeid med sitt Lumix DMC-LX3 gjennom fagpresse-oppslag og entusiastiske ytringer fra brukere og synsere, -også fra dette forumets faste inventar; men selv har jeg dog til gode å se et bilde jeg virkelig liker fra dette kameraet. At billedbrikken er særlig større enn konkurrerende modeller fra andre produsenter stemmer ikke, 1/1,63 størrelse er ikke voldsomt mer enn Ricohs GX200 brikke på 1/1,7, og noe større enn GR Digital IIs 1/1,75: GX200 har riktignok et par megapikseler høyere oppløsning enn DMC-LX3, mens GR Digital stiller likt slik sett: Tatt i betrakning hvor tykt DMC-LX3 er inkludert der objektivfundamentet bygger ut, faktisk hele 4,5 CM med objektivet innfelt, er også dette kameraet nærmest opp en halv størrelsesklasse sammenlignet med Ricohs spissmodeller, uten at det kan skilte med bedre brennviddeomfang enn GX200, tvert imot. Objektivet til DMC-LX3 kan riktignok friste med med bedre lystyrke og Mega O.IS., -optisk billedstabilisator; men med tanke på hvor mye det bygger ut fra kamerahuset, skulle det nesten bare mangle, sensor størrelsen er i så måte heller ikke veldig storartet: Skal en snakke om større sensor av betydning må en heller slik jeg ser det rette blikket mot Sigma DP1 som der ligger i en helt annen liga, ikke minst med sin moderate oppløsning som grunn, men anstendige kvalitet per piksel, helt i Foveons ånd.

 

Som hoffleverandør av billedbrikker, og vel noe av den tilhørende prosesserings teknologien, til blant annet fire tredels standarden til Olympus og dets kollaboratører, har Matsushita naturlig nok måtte tilegne seg mye kompetanse på støy-prevantive tiltak. De er der stilt overfor en virkelighet med en sensor som er atskillig mindre men allikevel ute i markedet indirekte skal konkurrere med tildels mye større sensorer i andre produsenters systemkameraer. En kan undres om det er noe av dette som ligger til grunn for endel av DMC-LX3 egenskaper, samtidig er det helt vesentlig at sensoren i dette kameraet igjen er mye mindre, med de konsekvenser som hører der til.

 

Det sier seg selv at det må ganske sterk lut til for å gi et den moderate billedstøykarakteren dette kameraet fremviser i de lagrede bildene. Selv om mange detaljer er beundringverdig bra bevart i prosesseringen, har bildene jeg har sett og studert i detalj fra dette kameraet, også de på lave ASA/ISO verdier et nærmest overprosessert preg. De virker glatte på en måte, enkelte farger tenderen nærmest til et magenta-stikk hvordan det enn kan forklares; enkelt rødfarger ligner nesten magenta, eller noe der omkring, selv om de egentlig er så normalt røde som det går an. Andre steder er det snakk om et slags brunstikk som er fremtredene: For all del, det finnes sikkert de som lar seg begeistre av slikt, men disse tendensene som kameraet fremviser har ihvertfall dempet min entusiasme for modellen; jeg vil anta at billedfillene vil kreve betydelig bearbeidelse for å få mange av fargene korrekte, med den risiko som der ligger til grunn for at andre farger da igjen kan forvrenges alt etter som hvor elevert og detaljert postprosesseringen skal bedrives.

 

På høyere ISO verdier viser DMC-LX3 absolutt relativt gode takter på mange måter, men hva hjelper det når mange av fargene virker forvrengte og bildene har et nærmest overprosessert preg selv på lavere ISO. Tendenser til forvrengte farger har jeg forøvrig sett i billedeksempler fra andre av Matsushitas Lumix-modeller, jeg minnes at DMC-FZ50 også i sin tid overrasket meg negativt i så måte, spesielt på rødfarger.

 

Ved enkelte lysforhold kan også Sigmas Foveon sensor og den tilhørende prosesseringen, slik som finnes i DP1, forvrenge rødfarger på en nærmest lignende måte, men det er heller unntaket enn regelen, for DMC-LX3 virker det å være langt mer fremtredene. Foveonsensoren i DP1 tenderer gjerne til gulskjær, grønnfarger kan også fremstå noe blasse. SD14, Sigmas systemkamera, hadde en tendens til trappeeffekt i kontrastpartier med skråstilte vinkler, prosesseringen som brukes i DP1 skal ha bedret denne tendensen; men det er likevel vesentlig å merke seg at den trelags Foveonsensoren også har sine meget gode sider, også hva gjelder fargegjengivelse, dybde, og evne til å få ut det maksimale av detaljer, særlig sett utfra den relativt beskjedene oppløsningen sensoren i utgangspunktet har.

 

Sigma DP1 er ikke utpreget tregt i råformat for kompakt kamera å være, slik mange hevder i denne tråden. Det har faktisk mulighet for takning av opptil 3 bilder i råformat på et sekund, og det dreier seg da om filer på vel 15, 4 MB størrelse, å hevde at det er tregt er grovt urettferdig, -det for da være måte på til antiSigmaisme: Kameraet krever riktignok angivelig 10-15 sekunders låst prosesseringstid etter trippelprestasjonen, angivelig rundt 5 sekunder for enkeltskudd i råfils modus: Det er viktig å merke seg at de nyeste SDHC kortene med lagringshastighet på opptill 30 MB/S kan bedre disse prestasjonene noe, testene av DP1 ble gjerne gjort med forrige generasjons 20 MB/S SDHC kort.

 

DP1 har også en annen funksjon som det er så å si alene om blant digitale kompaktkameraer; et spesifikt dedikert innstillingshjul med avstandsindikasjoner, lokalisert på husets bakside, muliggjør tilnærmet trinnløs, 50 trinn eller så, manuell fokusering, litt i stil med det som fantes sist på det 135 filmbaserte Leica CM/CM Zoom, som dessverre ikke lenger produseres; men for DP1 og det kommende DP2s vedkommende støttes frihånds fokuseringen selvsagt også om ønskelig av skjermvisningen, som videre kan forstørres for bedre detaljvisning. Dersom DP2 også byr på bedre skjermoppløsning enn DP1, vil denne funksjonen kunne bli enda bedre enn det den skal være allerede.

 

For mer utfyllende innformasjon om DP1, anbefales følgende lenke, som dessverre ikke lar seg lenke direkte; http://www.photographyblog.com Gå i såfall in på søkesiden som det finnes lenke til i venstre av forsiden og søk etter Sigma DP1, det kommer da opp en samling av lenker til ulike tester og omtaler av i hovedsak dette kameraet fra forkjellige uavhengige engelskspråklige nettsteder verden rundt, det er atskillig mer tidsbesparende enn å søke via generelle søkemotorer, siden utvalget er redaksjonelt redigert, også kvalitativt. Ved å søke etter Ricohs modeller kommer også blant annet anstendige lenker til tester av disse modellene opp.

 

Og som en liten generell betraktning; valg av kompaktkamera er en smakssak, og nøytralt sett finnes det både kvaliteter og ulemper med samtlige modeller i markedet. Det er viktig å definere for seg selv hvilke kvaliteter som er viktig for en, langt heller enn å blindt lytte til hvilke modeller som ofte like blindt gjerne heies frem på forum som dette; dessverre preges det gjerne av markedsdominans og nærmest vedtatte, indiskutable framskutte holdninger fra profilerte brukere som virkelig vet hvilke grep de skal benytte for å få de andre debattantene over på sin side, om så de mest tilsmussede og usaklige sådane: men det virker helt og holdent å være nettfora som dette sin generelle karakter, uheldigvis.

 

Jeg håper avsluttningsvis trådstarter har nytte av de overstående opplysningene, det er ærlige betraktninger, og så godt som mulig kvalitetskontrollerte opplysninger levert i aller beste mening.

 

Over og ut

[sverrelerre]

oi, det var et langt, velformulert og bra innlegg! Jeg er enig med deg i at LX3 har fått mye oppmerksomhet i det siste, også i dette forumet. Jeg er også enig i at ricohs toppmodeller er svært lekre, og at GX200 i mange henseende er svært lik LX3. Jeg funderte lenge på å kjøpe meg en GR-D II, det fremstår som et svært bra kamera. Jeg hadde nok kjøpt det dersom det hadde bildestabilisering og en noe mindre støyende sensor... Jeg husker akam en gang i tiden hadde en svært kort test av GX100, hvor kameraet kom ganske dårlig ut mtp. sensorstøy. Dette ser ut til å være Ricohs akilleshel, håper de kan adressere dette i fremtiden. De får jo svært mye skryt mtp. brukervennlighet, knapper, fart osv, så jeg hadde ikke hatt noe i mot en Ricoh :-)