Diskusjon & spørsmål rundt ADHD/ADD

[Gjest Ei_som_kanskje_har_det]

Dette er spørsmål til dere som har ADHD/ADD:

 

Før dere fikk medisiner (om dere bruker i det hele tatt), hva skjedde egentlig oppi huet på dere?

 

Var det mye kaos?

 

Små filmsnuttlignende tanker som dukket opp store deler av tiden og tidvis bidro til økt indre og eller ytre uro?

 

Drømte dere dere mye bort eller henga dere til fantasier?

 

Kunne dere sette dere ned å slappe ordentlig av uten å bli forstyrret av tanker?

 

Fikk dere noen ganger lysst til å gjøre noe sprøtt, kriminelt, impulsivt eller urovekkende uten at det nøvvendigvis måtte bety at dere gjennomførte det?

 

Om noen ville gi en grundig beskrivelse av hvordan det føltes/føles ville jeg blitt svært takknemlig.

 

Så noen siste spørsmål som jeg håper de fleste av dere gidder svare på:

Følte du deg ofte deprimert og isolerte du deg mer fra andre mennesker? Kunne du føle deg veldig anderledes, at du ikke hørte til eller nærmest som et romvesen?

 

Følte du at du gjentatte ganger såra menneskene som sto deg nærmest?

[Gjest Energimannen]

ADHD er narkotika

les her http://www.adhdtruth.com/

 

Denne siden fant jeg nå bare få å støtte det jeg sier.

Jeg skulle egentlig gå på Ritalin, men ga faen. Tok meg sammen, trener 2-3ganger om dagen og får nice grades på skolen. Bare tren ut energien, spis sunt og alt det der

[Dunno1987]

Jeg har ADHD, fikk diagnosen ganske sent, i sjette klasse. Var vel 10 eller noe. Så snakker av egen erfaring.

 

Før dere fikk medisiner (om dere bruker i det hele tatt), hva skjedde egentlig oppi huet på dere? Beste beskrivelsen her må være kaos, rot, aldri fred. Vanskelig å fokusere, slet veldig med det sosiale, klarte ikke å få ut det jeg ville. Vanskelig å forklare.

Var det mye kaos? Ja, veldig mye. Fint lite som satt på plass...

 

Små filmsnuttlignende tanker som dukket opp store deler av tiden og tidvis bidro til økt indre og eller ytre uro? Høres veldig kjent ut, har det litt fremdeles. Varierer veldig fra dag til dag, hadde/har gode og dårlige dager med tilsvarende lite og mye uro. Værste er den indre uroen, den ingen ser.

 

Drømte dere dere mye bort eller henga dere til fantasier? Lå alltid lenge før jeg sovnet og tenkte på alt mulig, veldig mye negative tanker. Fantaserte om hva som hadde skjedd hvis jeg døde for eksempel, og hvordan det hadde vært hvis noen rundt meg døde. Hadde nærmest et ønske om å dø, selv om jeg aldri tenkte på hvordan eller vurderte å gjøre det. Snakket heller aldri med noen om det.

 

Kunne dere sette dere ned å slappe ordentlig av uten å bli forstyrret av tanker? Eneste som gjorde at jeg fikk ro innvendig var spill... Fikk ikke ro heller, men fikk noe annet å tenke på. Sånn er det fremdeles, spill er noe av det eneste som jeg klarer å koble helt ut med. Ingen som skjønner dette, alle mente jeg spilte alt for mye. Moren min så det kanskje, la nok merke til at det var sjeldent bråk når jeg spilte.

 

Fikk dere noen ganger lysst til å gjøre noe sprøtt, kriminelt, impulsivt eller urovekkende uten at det nøvvendigvis måtte bety at dere gjennomførte det? Dette får jeg hele tida, spesielt på dårlige dager. Når jeg har det bra og er rimelig rolig innvendig, er det veldig lite av dette.

 

 

Har hatt ADHD diagnosen stempla i panna i over 10 år nå, gått på Ritalin like lenge, så har en del erfaring på dette feltet. Gjorde det veldig bra på testene, så de er usikre på om jeg faktisk har det eller ikke, men reagerte bra på medisiner, så vi fortsatte. Tankene mine er overalt, kan være i godt humør i det ene øyeblikket, og langt nede det neste. Men er skremmende god til å skjule det, alltid vært det. Av samme grunn er jeg veldig godt til å lyve og manipulere, lærte dette i løpet av barnehage og barneskole. Bruker det ikke nå mer, har bedret meg kraftig etter at jeg ble ferdig med skolen og begynt i jobb, selv om jeg merker at jeg tar meg i å lyve av og til. Angrer ikke på noe jeg har gjort, mener det er idiotisk å deppe over fortid, men jeg kjenner det fremdeles, og det gjør nærmest vondt å tenke på fortid. Har ikke klart å snakke med noen om tankene mine, føler at ingen kommer til å tro meg, frykter at folk kommer til å børste det av som om det var ingenting.

 

Og til du som svarte over, det var veldig dømmende og provoserende uttalelse du kom med. ADHD er en diagnose, mange av de som får den sliter. Hvis du ikke føler at det er et problem, kan det være at du faktisk ikke har det? Vurdert å få det sjekket igjen?

Ritalin har fungert utrolig bra for meg, har endret meg helt siden jeg startet på det, tviler på at jeg i det hele tatt hadde vært i live uten.....

 

Til trådstarter, hvis du ønsker å snakke mer, kan du kontakte meg, helst via forumet eller Steam. Det å ha en "ukjent" å snakke med hjelper veldig, en du kan stole på siden du mest sannsynligvis aldri kommer til å treffe personen, og personen kommer aldri til å kunne fortelle noe til andre du kjenner... Ble litt uklart, men regner med at du forstår.