Søk i nettsamfunnet

Er det noen som er kjent med lover og regler for bevis og skjønnsvurderinger i Pasientskadenemnda? Jeg har fått en pasientskade i form av en 8 år forsinket diagnostisering av ADHD, men erstatningen ble begrenset fordi Pasientskadenemnda mente jeg var "preget av andre psykiske lidelser og hadde problemer med å fullføre både utdanning og arbeid i lang tid før forsinkelsen". Jeg ble behandlet for en annen diagnose fra 2011 til 2018, men da jeg omsider ble diagnostisert med ADHD i 2022 ble den andre diagnosen fjernet. Pasientskadenemda har vedtatt at jeg skulle blitt diagnostisert med ADHD i 2014, og det følger at andre diagnosen sannsynligvisville også ville blitt fjernet. I klagen til nemda ble det anført at jeg aldri har hatt den andre diagnosen i det hele tatt og at jeg ble urettmessig behandlet fra 2011 til 2018. Dette er egentlig et selvstendig erstatningsgrunnlag på lik linje med forsinket diagnostisering, men det ble ikke vurdert fordi nemda mener det ikke var holdepunkter for ADHD før 2014, og at det derfor ikke er noen grunn til å gå inn på vurderingene av den andre diagnosen. Det var etter å ha lest dette jeg innså hva nemda mener med "preget av andre psykiske lidelser", og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Nemda har tatt utgangspunkt i at diagnostisering og behandling av den andre diagnosen var uavhengig av den forsinkede diagnostiseringen av ADHD i 2014. De har til og med vist til utdaterte NAV-vurderinger fra 2018 som ikke reflekterer den forsinkede diagnostiseringen av ADHD. Den sakkyndige vurderingen av saken var ganske tydelig på at den andre diagnosen var feil og at forsinkelsen er årsaken til at jeg ikke klarte å følge opp studier og jobb osv, men hva betyr det når nemda bare kan ignorere det? Er det virkelig ingen krav til hvilke beviser som skal vektlegges eller begrensninger for forvaltningens skjønnsutdøvelse? Hvis de ikke forstår en sakkyndig vurdering, burde de vel forholde seg strengt til det den sakkyndige sier? Vedtaket sier mer eller minder at jeg ikke har rett til erstatning for forsinket ADHD-diagnose, fordi jeg forut for forsinkelsen hadde problemer som skyldes forsinket ADHD-diagnose. Det blir jo liksom en blandig av aksept og fornektelese av legevitenskapen alt etter som det passer seg. Jeg har bedt om en forklaring, men hvis jeg skriver noe som i det hele tatt høres ut som en klage får jeg beskjed om å ta ut søksmål. Hjelp. Anonymous poster hash: 7f5ff...7f0

Trenger råd og innspill Hvordan kan det "angripes" rettslig, når dagens ødeleggende drosjeregulering (særlig i byene) er bygget på en løgn -eller en rettsvillfarelse i forvaltningen? -og løgnen utgjør selve roten til at drosjemarkedene i norske byer har vokst seg til samfunnsøkonomiske verkebyller og en katastrofe for nær sagt alt og alle. Byråkrater i drosjeforvaltningen har gjennomsyret alt av drosjesaker og drosjedokumenter i kommunen, herunder alle saksforberedelser til avgjørelse hos styrende politikerne, med løgnen: "loven krever at antallet drosjeløyver skal behovsprøves" Det er ikke eksplisitt uttalt i loven eller forskriften at behov skal relateres til antall. Loven er ikke til hinder for å innføre et langt lempeligere forhold til antall som grunnlag for å regulere. Men når byråkrater i drosjeforvaltningen repeterer, nærmest i alle sammenhenger, at loven krever at det skal settes et tak på antallet drosjeløyver, så handler det ikke om utøvelse av skjønn, slik jeg ser det, men om byråkrater i forvaltningen som har konstruert en ramme som er egnet til å hindre sunn og relevant skjønnutøvelse i regi av styrende politikerne -de med overordet ansvar for å regulere drosjemarkedet. Men når politikere ikke er eksperter på verken drosjevirksomhet, drosjemarked eller drosjejuss, er de nærmest hjelpeløst hengitt byråkratene i forvaltningen - som da oftest er jurister. Når så juristene i drosjeforvaltningen banker inn i hodet på politikerne at de er lovpålagt å sette tak på antallet drosjeløyver, så innskrenker de ikke bare det handligsrom for å utøve skjønn som politikerne har, men de binder dem fast på både hender og føtter. Vil føye til at å sette tak på antall drosjeløyver, i sin tid, ble innført som en ulovfestet praksis for å regulere. Hensikten var å gi drosjeløyvehaverne eksklusiv rett (monopol) som kompensasjon for å yte døgnkontinuerlig tilgjengelighet i hele løyvedistriktet. Dette innebar at løyvehaverne var forplikt til å betjene etterspørsel som ikke alltid var lønnsom. «Gjenytelsesordningen» hadde til hensikt gi lik tilgang til taxi for alle i hele fylket, uten kostnader for myndighetene. Den ble ansett som særlig formålstjenlig i distrikter med spredt befolkning. Praksisen må forstås i lys av å ha blitt innført under forutsetning av at drosjetilbudet da var gjennomgående offentlig regissert, homogent og underlagt prisreguleringer som beskyttet publikum mot ågerprising, samt at alle taxiene var pålagt å være tilknyttet en -og samme sentral. Antallsbegrensningen må ses i sammenheng med andre virkemidler for å regulere. Å sette tak på antall løyver utgjorde bare en av flere virkemidler som i sum utgjorde en helhetlig reguleringsstrategi, der alle virkemidlene utgjorde forutsetninger for hverandre. Med innføring av fri prissetting og fritt sentralvalg for drosjeløyvehaverne, vedtok myndigheten selv å fjerne to av forutsetningene for å sette tak på antallet drosjeløyver. Den tredje og helt avgjørende forutsetningen, vilkåret om å yte tilgjengelighet, ble overdratt til næringen selv å styre. En løyvehaver i Oslo kan i dag la taxien stå uvirksom i månedsvis, uten at noen reagerer. Antallsbegrensningen sto igjen alene, ikke bare som et meningsløst reguleringsvirkemiddel, men som et virkemiddel med sterkt ødeleggende kraft. Etter at alle forutsetninger for antallsbegrensningen ble fjernet, ble å holde den i hevd omtrent som å beholde et slitt sommerdekk på en bil, etter å ha skiftet til nye vinterdekk på de tre andre hjulene. Publikum ble hengitt et drosjemarked bestående av et fast begrenset antall drosjeløyvehavere som hadde fått overdratt all markedsmakt. Løyvehaverne ble kommersielle og profittorienterte bedriftseiere som begynte å forlange økende priser på fritt grunnlag. Publikum måtte betale prisen de forlangte eller bortvelge taxi som transportalternativ.