Bruker-97420

Trenger å prate med noen om livsforandringer rundt samliv, familie, flytting og ensomhet. Gjerne en person over 30 år, med erfaringer innen depresjoner og avhengighet.

(Flyttet FRA familie og venner, inn i et samboerskap med mann og barn, men sliter med tilpassing og depresjoner)

 

Jeg får han ikke til å forstå at det han gjør nå skader tilliten til sønnen. Det er faktisk ganske fortvilende

Jeg tror deg. Håper du får flere råd her i tråden, så kan du kanskje vise han tråden som en oppvåkning. Du kan kanskje også få han til å rådføre seg med familievernkontor eller psykolog.

 

Mulig du synes jeg er litt krass og svartmaler litt, men jeg mener oppriktig at dette er noe dere må løse snarest. Lykke til :-)

Jeg kunne ikke vært mer enig, og familievernetkontoret kunne kanskje vært en ide!

Jeg har nok tatt deg litt som krass, men det var nok en sammensetning av dine klare ord og min sårbarhet rundt tema. Jeg setter uansett stor pris på tiden du har gitt meg og gode råd

Det er noe jeg ikke helt får tak i her, du har altså flyttet inn i huset til din kjæreste og er bonus-mamma for (hans?) to barn på 2 -og 7 år (snart 8 år)?

 

2 åringen har du god kontakt med og legger henne, tar henne til barnehagen etc., men 7 åringen vet ikke at du er kjæreste med faren og at du bor i huset til hans far?

 

Har de da den samme moren, eller har han barn med to forskjellige damer og barna er da ikke der på samme tid?

 

Hvis de så har samme mor, så er det ingen av dere tenker på at de er søsken, og snakker sammen?

Jeg vet at det er begrenset hva en 2 åring forteller og forstår om slike ting, men her er det jo dømt til å gå feil på ett eller annet tidspunkt.

 

Er ikke barna samtidig i hos sin far?

 

Så det er kun 2 åringen som sover der, men ikke 7 åringen?

Hvis ikke så er det noe jeg har veldig tungt for, eller så er det noe som ikke kommer tydelig frem.

 

 

Men dette må jo fortelles snarest mulig til eldste mann også, det er det ingen tvil om.

Dette kan sette spor i et barn om det blir både løyet for og holdt utenfor det som faktisk skjer i virkeligheten, et snart 8 år gammelt barn får med seg langt mer enn hva en tror, men det er ikke alt de snakker så høyt om. Når han spør deg konkret om dere er kjærester, så er det (mest sannsynlig) noe han allerede vet, men kanskje ikke helt er klar for å godta enda (men vil likevel ha det bekreftet).

 

For hvorfor tror du at denne gutten i det hele tatt spør om dere er kjærester.........?

Ikke meningen å være defus; barna har samme mor. Begge er hos far likt og mor likt. Begge har like mye informasjon, men to-åringen har helt klart akseptert meg. Hun har derimot ikke godt nok språk til å snakke med sin bror om det som foregår.

 

Jeg vil tro 7-åringen spør meg om jeg er kjæreste med pappa fordi han innerst inne vet det og ønsker en bekreftelse, noe han ikke takler eller ønsker å få fra meg siden far har lovt at han skal si det først. Problemet som jeg føler det er at far er så bastant på å ta det i Barnets tempo, noe jeg mistenker han forvirrerer som egentlig sitt eget tempo - men det er bare spekulasjoner.

Det er barnets beste som teller. Far tar her feil. Jo lengre sønnen går rundt med egne tanker om hva som skjer, jo vanskeligere kan det bli for forholdet mellom far, sønn og deg. Jeg skjønner at det kan være vanskelig for far å ta samtalen med sin sønn, men far er tross alt den voksne. Hvordan skal sønnen kunne stole på sin far (og deg), når dere ikke er ærlige. Snakker far med sin eks? Har han vært ærlig mot henne om sitt forhold til deg?

 

Min eldste datter opplevde tilsvarende ting med sin mor da vi skilte lag. Det gjorde stor skade. I dag er hun 24 år og har fortsatt ikke presentert sin kjæreste gjennom snart 3 år for henne. Det går måneder mellom hver gang hun snakker med sin mor på telefon. Hun var 9 1/2 år da bruddet skjedde.

 

Det er du som har rett her, og det er du som må hevde din rett overfor far.

 

Edit:

For øvrig er jeg skilsmissebarn selv. Jeg skjønte mer om hva som foregikk mellom min mor og min far enn det de noengang har kunnet forestille seg. Barn er klokere enn vi noen ganger liker å tro.

Tusen tusen takk for utdypende råd. Jeg er helt enig med deg, men føler virkelig ikke jeg kan komme å tvinge han til noe som helst. Jeg er sikker på at du har rett og jeg er også veldig redd for hva dette kommer til å ha å si for tilliten mellom far og barn. Jeg svarer hele tiden sannheten, men er redd dette kan være mer forvirrende så jeg lurer på hva jeg skal gjøre? Jeg får han ikke til å forstå at det han gjør nå skader tilliten til sønnen. Det er faktisk ganske fortvilende

 

Problemet er ikke at jeg ikke har turt å ta dette opp med min partner, tro meg - dette diskuteres ukentlig, men han er far og har tross alt veto - hva mener du jeg kan gjøre? Jeg tar gjerne i mot velmenende og seriøse råd!

Stå opp for deg selv og krev at din partner er ærlig med sin sønn umiddelbart. Han har ikke veto. Skal dere bygge et samliv på at han skal ha veto? Ser du ikke selv hvor fryktelig galt det er?

Jeg ser at jeg selv syns det han gjør nå er feil. Men jeg ser også at hans historikk med å selv være et skilsmissebarn, og hvordan bruddet med barnets mor var, gjør at han har betenkninger jeg ikke forstår. I tillegg vet jeg at disse ungene vil ha godt av å ha meg i livene sine, og omvendt. I tillegg elsker jeg denne mannen, så å gå pga dette vil ikke skje. Jeg vil derimot ikke være like bastant som deg i hvor utrolig ILLE og GALT dette er, så det må du gjerne utdype mer.

Jeg vil bare gjøre det beste for denne ungen, dessverre er mitt "det beste" det stikk motsatte av fars "det beste" - så hvilket "det beste" er da best?

 

Tro meg - dette er IKKE måten det skulle bli gjort på hadde det vært opp til meg. Jeg syns personlig all hemmelighetsmakeriet har vært en pest og en plage fra dag en.

En kan jo lure på om dette forholdet egentlig er bra for dere, i og med at dere ikke har diskutert og blitt enige for lenge siden. Tør du ikke ta opp slike ting med din partner, så kommer dere til å slite.

Problemet er ikke at jeg ikke har turt å ta dette opp med min partner, tro meg - dette diskuteres ukentlig, men han er far og har tross alt veto - hva mener du jeg kan gjøre? Jeg tar gjerne i mot velmenende og seriøse råd!

Dere vært sammen i halvannet år, og bodd sammen i ca 4 månder. Her må far få ut finger'n og straks fortelle sønnen sin sannheten. At du i det hele tatt flyttet sammen med fyren før han snakket med sønnen, er rimelig ille spør du meg.

Avtalen var at vi skulle "henge litt mer" sammen i en liten periode før vi sa det til ungene at vi bodde sammen, så ikke det skulle bli for stor overgang for tidlig, men at det skulle ta såpass lang tid som dette står ikke jeg inne for. Jeg har hele tiden sagt at jeg vil barnet skulle vite det fra dag en, men far har bestemt sagt at han vet hva som er best for barnet, og da bare er snakk om en kort periode - noe det ikke lenger er. (Så jeg flyttet inn i den tro at dette var under kontroll)

 

Det er derfor jeg skriver her inne, for jeg føler virkelig at det som blir gjort nå er feil, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å fikse det.

Tro meg - dette er IKKE måten det skulle bli gjort på hadde det vært opp til meg. Jeg syns personlig all hemmelighetsmakeriet har vært en pest og en plage fra dag en.

Hei.

 

Lurer litt på når det er bra for barnet og bli fortalt om en ny partner til foreldrene etter et brudd? I dette tilfellet, som jeg vil skrive litt mer om nedenfor har vi vært sammen i halvannet år, og bodd sammen i ca 4 månder. Her er historien:

Jeg har nylig blitt bonusmamma for en 2-åring og en 7-åring. Livet mitt ble snudd på hodet over natten når jeg traff denne mannen og i løpet av ett år gikk jeg fra å være en singel party- og studentjente boende i en liten hybel uten barn, bekymringer og ansvar til å bli "to-barns-bonusmamma" med stoooort hus, en krevende mann, en hund, "felles utgifter" osv.

Vi bodde langt fra hverandre, så det ble til at jeg måtte være den som flyttet. I flyttinga mistet jeg jobbene jeg hadde sett meg ut, venner og familie. Det er ikke mer enn en to-timers tur så er jeg tilbake, men det er ikke noe man gjør for en 30 minutters kaffekopp hos en venninne. Jeg prøver å finne min plass i familien og huset, men jeg føler meg ikke som hjemme. Jeg har funnet noen få bekjente jeg kan være litt sammen med nå og da, men ingen som jeg kan få meg til å kalle venn.

 

Det yngste barnet og jeg har fått en super realsjon. Det er ofte meg hun kommer til, og det er jeg som leverer og henter henne i barnehagen. Jeg står opp med henne, og det er jeg som legger og synger for henne når hun skal sove. Jeg gjør det meste i huset siden jeg går hjemme, noe jeg syns er helt greit. (Vært digg med litt mer takknmelighet, men men...)

Det eldste barnet og jeg har også en ok realsjon. Men dette er mer en utfordring. Han er straks 8 år. Var 5 når foreldrene gikk fra hverandre. Han er redd mor skal bli lei seg hvis far får en ny kjæreste, så far har aldri fortalt at han og jeg er sammen. Guttungen vet heller ikke at jeg nå bor der. (Dette er far sin avgjørelse, ikke min) Barnet har flere ganger kommet til meg og spurt, noe jeg har svart et ærlig ja på. (For jeg syns det er totalt feil å lyve for et barn hvs det ikke er GOD grunn for å gjøre det) Som svar på mitt "ja, vi er kjærester" kommer det: "nei, du lyver. Pappa lovte meg å å si ifra FØR han får seg kjæreste og det har han ikke gjort så da er ikke dere kjærester".
Far "Jobber med saken" og har begynt å snakke litt om dette med barnet. Men det er lite og sjelden og personlig syns jeg det blir gitt alt for mye makt til en 7-åring. Han kan ikke bestemme hva som skal gjøres i far sitt liv. Han kan være med på å få lov å synse, og vi må høre og respektere hans meninger og følelser, men det er ikke barnet som skal bestemme om dette er greit eller ikke.

 

Praktisk sett så setter dette meg i et dårlig lys da jeg blir sett på en løgnhals siden jeg påstår vi er kjærester. Jeg føler meg heller ikke som hjemme da jeg ikke føler jeg kan oppføre meg som det er MITT hjem siden jeg ikke kan si til barnet at jeg også bestemmer siden jeg bor her når han er vrang og sier jeg ikke bestemmer i hans hus. Og jeg føler helt bestemt at dette gjør barnet utrygg. Innerst inne VET han hva som skjer (jeg er der hele tiden, det er jeg som lager middager, hjelper til med lekser, jeg sover i fars seng osv), men siden faren ikke er ærlig og rett fram vet ikke helt barnet hva han skal tro. Jeg har et sterkt ønske om å være ærlig og  fortelle rett ut hva som foregår, og heller sammen ta kampen det evt må medføre. Men mest sannsynlig vil vi få et: "Jaha, javel, nå går jeg og leker" og så er alt på plass. Men far har tross alt VETO og det er ingenting jeg kan gjøre.

Er det noen som har noen gode råd eller tanker? Tar gjerne i mot  meninger fra andre med barn som har fått nye partnere inn i livet og hjemmet. Takk

På meg høres det ut som du ikke er klar for et slikt liv du har gått inn i, og muligens at dere ikke har kommunisert viktige aspekter med det.

Ja, dette er nok roten til det. Tror jeg med rett oppmuntring og forståelse fra partneren hadde klart å komme dit, men ser ikke helt den tendensen nå. Det er utrolig slitsomt å føle at alt ligger hos meg og ensomheten rundt det.

Min personlige oppfatning er at det ville vært til barnas beste å få noen ukers alenetid med sin biologiske forelder. Men at den biologiske forelderen av ulike grunner ikke er i stand til å se det fra en slik synsvinkel.

Alt i alt er det da også en problematisk situasjon at barna skal forholde seg til både stemor og biologisk mor, eller både stefar og biologisk far.

Historisk sett er det vel en ganske unormal situasjon, ettersom ekteskapet tidligere gjaldt til en av partene avgikk ved døden, og dette gjaldt 100%.

Er ikke helt enig her. Godt mulig barn har godt av alene-tid med foreldrene, men det tror jeg gjelder selv om mor og far er sammen. Men at det er trøblete eller unormalt å forholde seg til nye mennesker i livet, om det er steforeldre, nye søsken, nye lærere, nye naboer - den ser jeg ikke helt.

 

Jeg forstår at i en mors/fars liv er ungene det viktigste i verden. Ingenting betyr mer enn barna. Det jeg ikke forstår er hvorfor ikke det går an å skape et samliv litt utenfor det tradisjonelle. Må det være så A4 hele tiden?

Mange av oss trives med A4, tradisjonelt trenger ikke være kjedelig.

Enig, flesteparten liker et tradisjonelt A4-liv, og har det helt supert. Jeg er bare redd jeg ikke er en av de...

Jeg er helt enig med deg og tenker helt likt med deg. Men det var ikke bra nok for henne. Hvorfor ikke være fornøyd med det man har. Men de som har egne barn skjønner ikke hvordan vi tenker og vi skjønner ikke dem = ikke bra. Også jeg elsket henne over alt på jord. Men det er ikke nok.

Jeg forstår at i en mors/fars liv er ungene det viktigste i verden. Ingenting betyr mer enn barna. Det jeg ikke forstår er hvorfor ikke det går an å skape et samliv litt utenfor det tradisjonelle. Må det være så A4 hele tiden?

Heisann. Jeg var bonuspappa for tre. For tre uker siden gjorde min kjæreste det slutt med begrunnelsen at jeg ikke ga nok kjærlighet til barna hennes. Jeg gjorde mye for barna hennes, mye praktisk og var veldig godt på vei til å bygge opp et nært forhold også. Det tar tid å bygge opp slik. Hadde jeg fått gjort alt om igjen, hadde jeg bare bestemt meg for å satse med alt deg jeg har på hele familien. Det blir alt eller ingenting. Det er nok bare sånn det er.

Det er dette "alt eller ingenting" som forvirrer meg litt... Hvorfor? Hvorfor er det sånn at det må være alt eller ingenting? Hvorfor kan ikke mitt liv være like viktig som hans? (Så lenge det ikke går ut over noen så klart, han, meg eller ungene). Hvorfor går det ikke å finne en løsning der jeg beholder deler av mitt liv som gir meg energi, mens han beholder på sine deler av livet som gir han energi? Hvis barna ikke tar skade av det livet vi lager, hvorfor må det være så A4?

 

Og jeg tror ikke det er vanlig (hva nå enn det er) å elske andre sine barn like mye som man elsker sine egne. Hvis det hadde vært tilfellet tror jeg det hadde vært lettere å finne gode familier til alle verdens foreldreløse barna som trenger nye hjem. Det er et ønske inne i oss om å skape liv, og å elske det livet mer enn noe annet. Den samme mekanismen er jeg usikker på dukker opp for andre sine barn.

Jeg har selv en halvbror, og selv om mamma og han har en god relasjon nå, og hun aldri ville gjort forskjell på oss økonomisk eller rundt andre behov, vet jeg at hun elsker meg mer (eventuelt annerledes) enn hun elsker han. Dette vet han også, men han har sin egen mor som elsker han mer enn noe annet, så det tror jeg ingen tenker noe særlig på. Og jeg tror dette er helt normalt? Eller?

Jada, men som du sier er det en slitsom situasjon at den eldste antagelig ikke respekterer deg som mor, og dermed heller ikke lytter til deg. Det er en vanlig situasjon med eldre barn, og derfor er det bedre at heller faren irettesetter den eldste.

Eldre barn vet kanskje godt at de har en annen mor (hvis det er tilfellet her), og de vil dermed ikke fullt ut akseptere at en stemor kjefter mye på dem. Som bonusmamma "går man på glass" og må noen ganger være tilbakeholden.

Dette barnet har ikke bare problemer med å høre på meg, han er utrolig trass og utfordrende på generelt grunnlag. I mine øyne får han lov til for mye og det er for få og for sjelden konsekvenser. Så det er ikke barnet som til tider kan hefte meg, det er nok heller oppdragelsen.

En utfordring her kan være at de to barna har ulike behov. Dette bør du nok være oppmerksom på, og behandle dem litt forskjellig. Prøve å kjefte mindre på den eldste, og la den eldste få mer frihet i forhold til deg. Mens den yngste kanskje kan trenge litt stramme tøyler, og en "hønemor".

Hadde jeg følt at det hadde vært på sin plass å gi den eldste mer frihet og mindre irettesettelse hadde dette vært veldig gode råd, men i dette tilfellet tror jeg det gjør mer skade enn godt. Den yngste derimot er jeg enig med deg i.

Det har aldri vært min intensjon å ikke være delaktig i barnashverdag, interesser og ve og vel. Men tanken om å finne meg en leilighet i nærheten, istede for å flytte direkte inn, er til stedet. Dette fordi jeg tror vi alle fire har litt problemer med å finne en god dynamikk sammen. Vel, tre av oss, hun minste forstår ikke så mye av det som foregår og er like blid.

 

Nå går iallfall ferien mot en slutt. Jeg har luftet småting for han, som at jeg kanskje neste sommer blir med på halve familieferien og tar en halv ferie med en venninne, mamma eller bare en liten backpackertur alene. Dette falt ikke helt i god jord, men jeg håper og tror han kan forstå at jeg trenger å ikke miste hele meg selv i dette forholdet, og at jeg fortsatt ønsker å oppleve andre ting med andre mennesker. Selv om jeg VIL bli i dette forholdet og denne familien, tror jeg det er mer som må tilrettelegges enn at jeg kan ta en lunsj med en venninne i ny og ne.

Vi får se hvordan det går

Han forstår nok ikke alt du trolig gjør før du evt forlater han. Det virker ikke som han setter særlig pris på deg men bare noe han regner med er der og en praktisk hushjelp og dagmamma.

Hvis du ikke får omtrent NOE ut av dette forholdet hadde jeg jammen ikke giddet mer. Begge parter bør få noe ut av det skal det være liv laga i det lange løp.

Tanken om at jeg er "praktisk" har falt meg inn også. Spesielt siden han er av den fåmælte sorten - når det kommer til følelser. Hans måte å vise kjærlighet på er at han tilbringer tid med meg. Han inkluderer meg i sin hverdag og sine framtidsplaner. Men mitt språk innenfor kjærlighet og følelser er muntlig og det å gi - gi av tjenester, ord, oppmerksomhet, nærhet, sex, gaver osv. Mye av det har det blitt mindre og mindre av siden det ikke virker som det betyr noe for han eller blir satt pris på, men andre ting betyr så mye for meg så det holder jeg fortsatt på med.

Så ja, siden han ikke tydelig viser følelser og kjærlighet må jeg innrømme at jeg til tider er redd jeg kun er "til hjelp"...

Takker for kvalifisert synsing!

 

Jeg tror at han tror at han viser takknemlighet. Han tuller med at han viser takknemlighet med at han "lar meg være sammen med han", men det er litt av sjargongenen oss i mellom. Dessverre savner jeg litt mer direkte takknemlighet og at han faktisk forstår, ser, og setter pris på forandringene jeg gjør i livet for han. Men mulig det er storkrevende av meg, jeg vet ikke?

 

Spesielt når det ikke er noe takknemlighet eller validering av min innsats å hente noe sted...

At det er en vanskelig overgang er normalt, men akkurat denne setningen synes jeg er svært bekymringsfull og noe du bør ta tak i før du tar valget om å bli eller gå.

Er utrolig glad for at du tar deg tid til å svare, og håper du kan du utdype dette litt mer?

Takk for videre råd og kloke ord.

 

Jeg håper inderlig samboeren min vet hvor stor innsats jeg gjør for å passe inn i denne familien. Og jeg hadde blitt ordentlig lei meg hvis det viser seg at han sier dette forholdet er dødfødt pga at han ikke tror jeg er villig til å jobbe for dette. Jeg føler at ved å flytte fra venner og familie, søke jobb i hans nærhet, bosette meg i hans hus uten å ta med meg noe særlig med ting (minst mulig forandringer for barna), starte opp nytt sosialt liv gjennom vennesøk på nett, vil være å ofre - vel alt jeg bryr meg om - for han og hans barn.

Men dette er bare praktisk, i tillegg er det alt det emosjonelle. Det å bli kjent med og bry seg om to nye vesener. Leksehjelp, trehyttebygging, lage matpakker, skifte bleier, lese på senga, synge, trøste, "kjefte" - og alt annet man må gjøre i denne situasjonen. Jeg gjør alt, og mer til. I tillegg er det plutselig mangelen på det sosiale livet jeg er vant med, samt savnet etter venninneprat og også tapet av alenetid. Jeg tror det er sammensuriet av alt dette som tømmer meg litt. Spesielt når det ikke er noe takknemlighet eller validering av min innsats å hente noe sted...

Takk for svar begge to!

Jeg liker barn som gruppe, (noen aldersspenn mer enn andre) men barn er også individer så visse små mennesker liker man også bedre enn andre. I mitt tilfelle er relasjonen mellom meg og den minste utrolig bra, mens den største er mer utfordrende. Men jeg har ikke barn selv, og tok også et aktivt valg om å ikke få egne barn. Så selv om jeg liker barn er det så klart en omveltning og nytt å være sammen med, ta hensyn til, planlegge for/med, tenke på og passe på 24 timer i døgnet. Og mangelen på forståelse fra partneren min hjelper nok ikke så veldig på det heller. Siden han får energi av å tilbringe kvalitetstid med sine barn forstår ikke han at det tar energi fra meg...

Hei.

 

Jeg føler jeg trenger litt råd og noen kloke ord.

Det har seg sånn at jeg gikk fra et sosialt, energigivende og greit nok avslappende liv, i en liten leilighet i en mellomstor by, til å flytte inn i et typisk A4 liv med to barn, mann, hund, stasjonsvogn og stort hus. Er ikke vannskelig for meg å innrømme at dette A4-livet ikke er noe jeg har drømt om. Ei heller noe jeg har sett for meg jeg skulle havne i, men nå er jeg altså her.

Jeg er utrolig forelsket i kjæreste/samboeren min, og det er derfor jeg er i dette forholdet. Jeg lette ikke etter en familie jeg ikke hadde klart å skaffe på egenhånd, jeg lette etter en mann. En som kunne få meg til å føle meg trygg, le sammen med, reise sammen med, ha god og spennende sex med, være meg selv med. Og stort sett så fant jeg det hos han jeg er med nå. Men jeg fikk så mye mer på kjøpet. Det er en pakke, noe han er veldig tydelig på, og det er så klart greit. Jeg VET at dette er en pakke, og jeg VET jeg nå er en voksenperson med betydelse i disse to barnas liv. Men jeg er sliten.

 

Vi er nå på en to ukers ferie på Kreta, og litt inn i andre ferieuke merker jeg at jeg ikke har så mye mer å gi. Jeg gleder meg til å komme hjem for å få slappet av uten barna, og jeg føler meg tom både fysisk og mentalt. Når dette ble nevnt for samboeren fikk jeg kommentaren "ja, hvis du blir sliten av å være sammen med oss, så er nok dette forholdet dødfødt"

 

- og her kommer mitt ønske om råd inn. Er det det? Er dette forholdet dødfødt fordi jeg, etter noen få uker i dette livet, og halvannen uke på charterferie med bonusbarn og nytt liv, blir sliten?

 

Familien venter, så får ikke skrevet noe mer nå, men håper det var såpass med informasjon at noen kan komme med noen gode råd. Eller evt gode spørsmål som setter ting i nytt lys.
 

Ønsker alle en god dag

Etter et smertefult brudd, og mye bitterhet, sinne og sorg, er det nå kun barnefordelingen igjen. Den ene parten ønsker 50/50, mens den andre ønsker 40/60. (Ett barn er under 3 år)

Det er forslag om en midlertidig avtale i ett år på 40/60, og muligheten for å ta den er til stede. Men da er privatlivet for den ene parten mest sannsynlig forandret når dette kommer opp til en hovedforhandling om ett år. Da er det nok en ny partner inne i bildet, og inne i huset.

Dette er en person som kommer godt overens med barna, er trygg, har gode verdier og gode vaner. Men hvis man ønsker å lete etter grums, finner man det som man gjør hos de fleste andre.

Det jeg lurer på er om det at man får seg en ny partner inn i livet, livet til barna og inn i huset styrker eller svekker en sak i en hovedforhandling?

 

Hører gjerne fra fagfolk som har litt erfaring innenfor tema.

Hei.

Har en "arve-pc", og vet ikke hva slags lydkort jeg har... Hvordan kan jeg finne det ut? Og hvordan laster jeg ned maskinvaren til den? PC'n kræsja i går, og jeg var nødt til å reinstallere windows og alt annet, og nå sitter jeg her uten en lyd. Plagsomt!!

Test test test