GeO

On 3/10/2021 at 11:40 AM, Matsemann said:

Antar det var mest oss gæmliser som brukte tråden aktivt og ikke så stort påfyll av nye studenter. Selv gikk jeg ut i 2015, så har ikke så mye NTNU-relatert å komme med lengre Holger som startet denne tråden har jeg jo da jobbet med i 6 år nå, som igjen gikk ut før jeg begynte på NTNU!

Jeg husker jeg syntes det var spennende å lese i denne tråden frem mot min egen studiestart i 2007, og jeg mener jo at jeg deltok nokså jevnlig her inne gjennom studietiden. Etter hvert dabbet forumaktiviteten litt av for min del, av ulike årsaker, og dette er vel min første post på hele forumet på flere år. Kanskje jeg burde begynne å følge med litt her inne igjen nå som jeg er tilbake på NTNU i en undervisningsrolle. Vi kan jo alltid håpe på en renessanse for tråden. 🙂

Du har rett, (aq) betyr at det er snakk om en løsning i vann.

Det jeg mente var at når et salt løses i vann, så brytes det bindinger (ioniske bindinger i krystallen). Dette krever energi, og er en endoterm prosess. På den annen side dannes det også nye bindinger mellom vannmolekyler og ionene som oppløses, og dette er en eksoterm prosess. Om totalreaksjonen blir endo- eller eksoterm kommer an på hvilket av disse bidragene som er størst, og dette avhenger igjen av bl.a. ionenes størrelse, elektronkonfigurasjon og forskjellig sånt. Dette er grunnen til at noen salter løser seg endotermt i vann, mens andre løser seg eksotermt (og at det er vanskelig å spå på forhånd hvordan et gitt salt vil oppføre seg).

 

 

Jeg sliter litt med å forstå endoterm reaksjon (og kanskje eksoterm).

 

Ved endoterm reaksjon tar blandingen,med stoffer som reagerer med hverandre, opp energi fra omgivelsene. Sant? Men hvorfor synker temperaturen i blandingen da?

 

Ved eksoterm reaksjon så skaper reaksjonen varme, og da gir det litt mening at blandingen får høyere temperatur ..

Idet bindingen frigir energi øker temperaturen. Det skjer en overføring av indre kinetisk energi fra blandingen (systemet) til omgivelsene, det er strengt tatt denne overføringen av energi som er varme. I dagligtalen sier man det er varmere der den indre kinetiske indre energien er høyest. Varmeoverføring skjer fra der det er høyest tempepratur til der det er lavere (eksoterm => ut av systemet delta H <0).

 

For en endoterm reaksjon blir det motsatt, etter hvert som produkter dannes synker temperaturen fordi den indre kinetiske indre energien går til de nye bindingene. Da vil det ledes varme inn fra omgivelsene siden de har høyere temperatur (endoterm => energi går inn i systemet delta H>0). Dette vil "oppleves/oppfattes" som kaldt.

Her kan man også bruke Lé Cháteliers prinsipp som forklaring.

 

Når ammoniumnitrat (salt) og vann reagerer med hverandre, er det en endoterm reaksjon. Reaksjonen tar varme fra omgivelsene og splitter saltet. Det dannes ikke noen nye bindinger, eller gjør det?

 

Det dannes nye bindinger når ionene løses i vann. Hvis du f.eks. løser opp jern(III)nitrat, Fe(NO₃)₃, i vann, så er det ikke «nakne» Fe³⁺-ioner som virrer rundt i løsningen, men komplekser av jern(III)ioner og vann, [Fe(H₂O)₆]³⁺. Hvert jern(III)ion er omgitt av seks vannmolekyler, og mellom vannmolekylene og metallatomet er det vanlige kovalente bindinger. Noe lignende er det antageligvis for ammonium- og nitrationer (er bare litt usikker på antall vannmolekyler som omgir ionene, derfor eksempelet med Fe). Det er uansett balansen mellom bindingene som brytes i krystallen og de nye bindingene som dannes til vannmolekylene som avgjør om løselighetsreaksjonen blir endo- eller eksoterm.

Jeg har et problem med en lærebok som motsier seg selv. Den hevder følgene:

-----------

Det er kun plass til 2 elektroner i hvert orbital. Derfor kan en s-orbitaler ha 2 elektroner, en p-orbital ha 6 elektroner, en f-orbital ha 14 elektroner. s orbitaler kan bare ha en retning og p-orbitalene kan ha tre forskjellige retninger der vi kaller de tre orbitalene for px py pz.

Et p-orbital har to lober som står diametralt fra kjernen(bilde av en px orbital). Derfor er det slik at i første skall kan vi ha maksimalt 2 elektroner i skallets ene s-orbital og i andre skall kan vi ha 8 elektroner tilsammen i dens ene s-orbtial og dens ene p-orbital. Hvert skall har like mange orbitaler som nummeret på skallet

------------

Etter å ha lest dette så er det to ting jeg lurer på. Hvis et p-orbital har to lober som står diametralt fra kjernen så betyr det at px er et p-orbital i en bestemt retning og at px kan ha opptil 6 elektroner. Og at et px orbital må bestå av 3 mindre orbitaler siden det kun er plass til 2 elektroner i et orbital. Noe gir mening helt fram til boken begynner å vise hvordan orbitalene fylles opp fra grunnstoffene hydrogen til neon. Den viser blant annet at karbon har en s orbital i første skall og en s orbital og to p orbitaler(px og py). Kvikk hode rengning viser at boken hevder at det er plass til 16 elektroner i karbon sine skall. Noe som er fullstendig feil.

 

Enn annen ting er at hvis en orbital max kan ha to elektroner og hvert skal har like mange orbitaler som nummeret på skallet så har

Første elektronskall 2 elektroner(riktig), andre har fire elektroner(feil), tredje har seks(også feil) osv..

 

Er det noen som kan oppklare litt her?

I vanlig dagligtale sier man at det er tre p-orbitaler i hvert skall (fra og med skall 2): p_x, p_y og p_z. Hver av disse består av to «lober» slik boken sier, og de tre orbitalene danner tilsammen et underskall/subskall som man innimellom omtaler som p-skallet. Det er dette p-skallet læreboken din feilaktig omtaler som en p-orbital, men vanlig språkbruk tilsier at det er tre orbitaler (altså plass til seks elektroner).

Elektronskall 1 består av orbitalen 1s med plass til to elektroner, mens elektronskall 2 består av orbitalene 2s, 2p_x, 2p_y og 2p_z. Hver av disse fire orbitalene har plass til to elektroner, så det blir plass til åtte elektroner totalt i skall 2. Karbon har alle de tre p-orbitalene (x, y og z), men det trengs bare to for å gi plass til de fire valenselektronene (to går i 2s, de to andre går i hver sin p-orbital, f.eks. x og y).

En annen morsom vri fra læreboken:

Ioniseringsenergien definerer vi som entalpien som kreves for å gjerne et elektron uendlig langt bort fra et atom i gassfase.

 

Slik jeg har forstått det, så må dette være feil siden et atom kan aldri være i gassfase(eller i væske eller i fast form) fordi det er makroskopiske tilstander og ikke mikroskopiske. Kan noen bekrefte eller avkrefte dette?

Teknisk sett har du vel rett i dette med mikro/makro, men definisjonen gir jo mening allikevel siden poenget er at atomet befinner seg tilstrekkelig langt fra alt annet.

Det er riktig at reaksjonen med Zn skjer på den negative elektroden, mens reaksjonen med MnO₂ skjer på den positive elektroden. I Zn-reaksjonen avgis det elektroner, så da blir dette den negative polen på batteriet. Omvendt for den andre.

Grunnen til at batteriet kalles alkalisk, er at elektrolytten, KOH, er sterkt basisk/alkalisk. Dette i motsetning til mange andre batterier, hvor elektrolytten er en syre (f.eks. bilbatterier, hvor «batterisyren» som brukes er svovelsyre).

Er allotrope former og nettverksstoffer det samme? (Diamant, grafitt)

Jeg ville ikke satt likhetstegn mellom begrepene, nei. Allotrope former er varianter av samme grunnstoff/element som har ulik struktur, for eksempel diamant og grafitt for elementet karbon, som du nevner. Karbonnanorør er en tredje allotrop av karbon, og buckminsterfulleren («buckyball») er en fjerde. Elementet tinn (Sn) eksisterer i allotropene alfa- og beta-tinn. Noen av disse allotropene kan betegnes som nettverksstoffer (diamant, for eksempel), mens andre kanskje ikke kan det (tinn er et metall, det pleier man vel ikke betegne som nettverksstoff …?). Begrepet nettverksstoff er litt vagt slik jeg ser det, så det hele kommer egentlig an på hvordan det er definert. Det finnes iallfall elementer som har allotroper som ikke har en nettverksstruktur.

 

Ut av nysgjerrighet, har noen vært borti noen Gløs-eksamener som varer i lengre enn 4 timer?

 

Ja, en del av de store 1.års grunnfagene i biologi har 6 timer eksamen. De fagene gir dog 15 studiepoeng.

 

Hadde også femtimers eksamen i et 15-poengersfag i organisk kjemi i andreklasse. Dette faget, og et annet 15-poengersfag jeg hadde i andreklasse, er siden blitt delt opp i 7,5-poengersfag, så det er vel ikke så veldig vanlig.

Hei!

Sliter litt med noen oppgaver om omkrystallisasjoner. Forstår teorien ok tror jeg, men sliter med utregninger. For eksempel disse oppgavene her:

 

To krystallinske forbindelser x og y har samme løselighetsforhold i vann (løselighet: 1 g/100 mL v/20 °C og 10 g/100 mL v/100 °C).

 

I regneeksemplene nedenfor forutsetter vi at dersom forbindelsene x og y finnes i en blanding, vil disse løselighetsforhold være gjensidig upåvirket.

 

1. Fra en blanding av 10 g x og 1 g y skal rein x utvinnes. Hvor mye rein x kan man få ut etter en omkrystallisasjon ?

2. Hvor mye rein x kunne man få ut etter en omkrystallisasjon hvis blandingen besto av 10 g x og 8 g y ?

 

Noen som kan hjelpe noe med hvordan slike oppgaver skal regnes ut? Setter veldig stor pris på litt hjelp! :-)

La oss se. Hvis det er 10 g x og 1 g y som er blandet, så vil alt løse seg i 100 mL vann ved 100 °C. Hvis dette avkjøles til 20 °C, vil løseligheten gå ned slik at 9 g x felles ut, og det blir igjen 1 g av hver i løsningen. Disse får man ikke skilt, siden de oppfører seg helt likt under oppvarming og avkjøling. Du får ut 9 g ren x (dvs. at 9 av totalt 11 g eller 82 % av blandingen blir skilt i rene komponenter).

Hvis det er 10 og 8 gram som er blandet og løst i 100 mL vann ved 100 °C, vil også her forbindelsen x felles ut først hvis du avkjøler blandingen. Når 2 g er felt ut, er det en blanding av like store deler x og y, og denne får du heller ikke gjort noe mer med, så vidt jeg kan skjønne. Dermed blir kun 2 g av blandingen på 18 g (11 % av total mengde) skilt ut som ren x.

Hei!

Jeg har litt problemer med å se hvordan man kan vite at for å finne stoffmengden av I₂ i overskudd, må man gange stoffmengden av S₂O₃^- med 1/2. Noen som kan forklare denne for meg? På forhånd takk.

Dette kommer av støkiometrien i den reaksjonen som skjer under titreringen, nemlig 2S₂O₃^2- + I₂ = 2I^- + S₄O₆^2-. Som du ser er molforholdet mellom tiosulfat og jod 2:1.

Platina fungerer fint, men er selvsagt dyrt og vanskelig å få tak i. Hvor høy spenning bruker du?

Trenger hjelp med noen kjemioppgaver som jeg ikke har fått til.

 

1. Saltpastiller inneholder saltet ammoniumklorid Nh4Cl. Vil dette saltet være surt, nøytralt eller basisk når det løses i vann?

Det vil være litt surt, siden NH4+-ionet er en syre (kan avgi H+, med ammoniakk som korresponderende base).

2. Vi har to begerglass. Det ene inneholder 20,0 mL av 0,100 mol/L HCl, mens det andre inneholder 20,0 mL av 0,100 mol/L HF. Begge syrene skal nøytraliseres med 0,100 mol/L NaOH-løsning. Kan du si noe om de to volumene med NaOH-løsning som vil gå med til nøytraliseringen? Forklar om løsningene blir sure, nøytrale eller basiske ved ekvivalenspunktet.

 

Vet den siste kan være litt lang, men tar imot all hjelp og tips jeg kan få

Det går med like store volum, siden det er like stor stoffmengde H+ som skal nøytraliseres i begge tilfeller.

HF er en svak syre, mens HCl er sterk. Dette betyr at når H+ i HCl er nøytralisert, sitter du igjen med den veldig, veldig svake basen Cl-, som i praksis gir en nøytral løsning. I den nøytraliserte HF-løsningen sitter du derimot igjen med F-, som er en ikke fullt så svak base, og løsningen blir derfor litt basisk.

Hvor mange mg Pb^2+ kan maksimalt være løst i 2.00 L av en bufferløsning der pH=8,2?

Tips: Hvis det blir for mye, vil det bli utfelt Pb(OH)₂. Se på løselighetsproduktet.

Først må vi vite hva som skjer under titreringen. Reaksjonen du skrev opp ligningen for, skjer i det du tilsetter jod til appelsinjuicen, altså før selve titreringen starter. Da blir askorbinsyren oksidert, og noe jod reduseres til jodid. Under titreringen med tiosulfat skjer dette

I₂+ 2 S₂O₃^2- = 2I^- + S₄O₆^2-

Altså blir mer jod redusert til jodid av tiosulfat. Ved ekvivalenspunktet, når alt jod er brukt opp, har vi brukt 0.020 mol/L * 0.004 L = 0.00008 mol tiosulfat. Dette betyr at det var 0.00004 mol jod i løsningen da titreringen startet. Helt i starten ble det tilsatt en mengde jod på 0.008 mol/L * 0.010 L = 0.00008 mol, så i reaksjonen med askorbinsyre (den du skrev opp) må det ha blitt brukt opp 0.00004 mol jod. Dette tilsvarer også 0.00004 mol askorbinsyre ut fra støkiometrien i den første ligningen. Molvekten til askorbinsyre er 176.12 g/mol, altså er det 176.12 * 0.00004 = 0.00704 g askorbinsyre i 20 mL juice. Per 100 g (eller 100 mL siden tettheten er 1,0 g/mL) blir det 0.00704 g * (100 mL)/(20 mL) = 0.035 g.

Med forbehold om diverse regne- og slurvefeil.

Element brukes ofte synonymt med grunnstoff, ja.

Avfall er kanskje å ta i litt? Forsterker og særlig CD-spiller er det kanskje ikke så mye å få for, men hvis høyttalerne er i god stand så skal jo de være ganske brukbare. Ta en titt på Finn.no, der selges samme høyttalere for alt fra 900 til 2500 kr. Er faktisk en som selger akkurat samme høyttalere og forsterker for 2000 kr.

Dette er riktig, det er entalpien for reaksjonen som bestemmer hvordan K endres med temperatur. Hvis entalpien er positiv, dvs. at reaksjonen er endoterm, vil K øke med økende T. Omvendt hvis entalpien er negativ, dvs. at reaksjonen er eksoterm. Dette uttrykker man vanligvis som en del av Le Châteliers prinsipp, hvor man tenker på temperaturøkning som varme tilført på reaktantsiden, og omvendt. Grunnen er vel at det fort blir forvirrende å snakke om en «konstant» som tross alt ikke er konstant (kun dersom temperaturen er det).

Jeg er kanskje litt usikker på hva du egentlig mener her. I begge tilfeller viser reaksjonsligningen at det produseres OH^--ioner, som gir basisk løsning. For metalloksider må man egentlig bare være klar over at O^2--ionet reagerer med vann og danner OH^-, slik reaksjonsligningen du skrev opp, viser, ellers er det jo ikke så stor forskjell.

Det er vel ikke så mange andre forbindelser enn HF hvor fluor deltar i hydrogenbindinger. De som involverer O eller N (men særlig O) finnes det mange flere varianter av, så de blir på en måte viktigere. Det kan kanskje være grunnen til at fluor ikke ble omtalt på lik linje med de andre to.

I følge den engelske Wikipedia-artikkelen om Spinning Jenny så var det fra 8 i starten til 120 etter hvert som mer avanserte modeller ble utviklet.

Uten at jeg kan komme med kilder her er min påstand at:

Kaffe og vann skiller seg om det får lov å stå i fred ved romtemperatur, dvs at selv om det ser ut som de blander seg sammen er det egentlig to forskjellige substanser som flyter rundt.

Denne separeringen hindres ved varme blant annet grunnet at det er noe sirkulasjon mellom stigende varme og synkende kald veske.

TTatt fritt fra eget hode. Skal se om jeg finner noe som knuser påstanden min etter jobb.

Tror du er inne på noe vesentlig her. Det er nok en del stoffer i kaffe som er løselige ved høy temperatur, men som felles ut som partikler ved romtemperatur. Disse partiklene vil spre lyset, slik at kaffen blir seende grumsete ut (mer brun og mindre svart). En kollega av meg hadde som tommelfingerregel at hvis tidsuret på kaffetrakteren har koblet ut, slik at trakteren er av og kaffen begynt å avkjøles, så kan kaffen fortsatt «reddes» hvis den ikke har rukket å bli grumsete ennå. Hvis kaffen derimot har blitt ugjennomsiktig, så er det bare å lage ny.

Det du leter etter, er basekonstanten til CH₃COO^-, og den kan du regne ut som K_w/K_a for CH₃COOH.

nei, for det er ikke snak om protolysereaksjon. dessuten, så har ag2so4 bare et ion som har syre-egenskaper, men den har egentlig ingen h+ å gi, så dermed skriver vi bare uten vann. dersom du skulle skrive protolysereakson skulle det ha vært sånn

SO4(2-) (aq) + H2O (l) --> ingen reaksjon.

for å regne ut løsningsevnen, finner du ksp i tabell, og tar tredjeroten av den for å finne løseligheten. du kan se hvorfor du tar tredjeroten ut fra løselighetsproduktet

Ikke helt riktig å bare ta tredjerot. Husk støkiometrien:

Ag₂SO₄(s) = 2Ag⁺ + SO₄^2-

K_sp = [Ag⁺]²[sO₄^2-] = (2x)²x = 4x³

x = (K_sp/4)^1/3

x er løselighet i mol/L.

For øvrig er sulfationet en base, f.eks. kan man se på denne likevekten:

SO₄^2- + H₂O = HSO₄^- + OH^-

Likevekten innstilles ikke på ny ved tilsetting av katalysator. Den påvirker bare reaksjonshastigheten, ikke likevektstilstanden.

Det har du rett i, det var slurvete av meg å nevne katalysator sammen med de andre endringene. Er man først ved likevekt, så vil ikke tilsetning av katalysator endre noe på det.

Trykket vil heller ikke påvirke likevektstilstanden i en gasslikevekt hvis ikke reaksjonen fører til en endring av antall molekyler.

Det er også riktig, men spørsmålet slik jeg forstod det var om verdien av K endres i de ulike tilfellene. Det gjør den ikke, selv i tilfeller hvor antall gassmolekyler endres.

Korrekt oppfattet! Hvis du endrer på konsentrasjon eller trykk, eller tilsetter katalysator, vil det innstilles likevekt på nytt, men K er den samme*. Temperaturen vil derimot endre K.

* Skal man være helt presis, så avhenger verdien av K også litt av trykket. Dette kan omtrent alltid sees bort fra i praksis.