Alisa Maltseva

Jeg er verken norsk eller født i Norge. Jeg beklager for min Norsk, jeg håper at det er forståelig og at det er ikke irriterende for dere å lese. Jeg var født i Russland og bodde der i 16 år, men i 2024 flyttet jeg til Norge, fordi jeg moren min ble gjift med en norsk man. Såflyttet jeg til Norge, og det var rart. Det var ingen jeg kjente, ingen venner, familie eller steder. Først, var jeg full av entusiasme. Om høsten 2024 begynte jeg å studere på IB-linjeal. Det var et engelskspråklig program hvor de fleste elever snakket engelsk. Jeg var litt mer slappet av, fordi jeg følte meg mer komfortabelt med Engelsk. Men det var det første inntrykket. Da begynte jeg å ha klasser med folk som hadde norsk som et morsmål, snakket de bare norsk og jeg var den eneste personen som var ikke så flink på norsk. Også må man forstå at tekstboken norsk er ikke det samme som virkelig norsk og det er ikke så lett å holde tritt med talehastigheten og forstå hva de snakker om. Så, det virket ut som jeg hadde ingen progress på norsk, selv om jeg trodde jeg jobbet hard. Jeg var litt forvirret at det var ikke noe integrering hjelp selv om ve snakket hele tid på norsk timer om integrering og flerkulturellt sammfunn. Moren min gikk på norskkurs på voksneopplæring da og hun også hadde det vanskelig fordi alle emner var om norske verdier, norske tradisjoner, norske regler, men samtidige var det om at man er fri å ha sin egen tradisjoner, verdier og regler. Så, hva er et flerkulturelt sammfunn faktisk? Hvor kann man måle flerkulturell-ness? Hvor kan mann vite når det er for mye eller for lite av andre kulturer? La meg gi deg en eksampel. Jeg var på en BBQ party med klassekameratene mine og vi spiste sammen, stekte kjøt, lyttet til musikken, men på slutten av sammlingen, da det var tid for å si hade, tenkte jeg at vi skal klemme hverandre fordi det anes som normalt i min kultur. Men alle nordmennene foldet armene over brystet og sa: nei, vi gjører ikke det, og forsette å snakke med hverandre. Det var en norsk jenta som ga meg klemmer etter på og det var noe veldig snill, synes jeg. Men spørsmålet er: er det greit å avvise en annen kultur så raskt? Er det ikke uflerekulturellt? En annen eksampel er da hadde vi en internasjonal uke på skolen, så motte vi lage en nasjonal rett. Jeg laget en tradisjonell russisk pie med tyttebær, men på skolen var det ingen som likte det. Alle prøvde litt men sa at det var ikke søt nok, men samtidige spiste de alt indisk eller pakistansk mat, fordi det likte det. Og jeg forstår er det er ingjens skylt. Man må ikke spise noe hvis det smakket ikke godt, men jeg var bare lit triest fordi jeg liker russisk mat, ikke sant. Jeg synes at pie sammet godt og jeg vil gjerne dele det med andre. Og jeg spurte meg gjen: er det flerkulturelt bare når man liker andre landts mat? Jeg fortsetter å spørre meg om hva som er flerkulturelt samfunn. Kansje ingjen vet. Jeg lurer på hva tenker nordmenn om integrering, spesielt nordmenn som bodde i utlandet og snakket et annet språk. Må norske mennesker hjelpe andre med integrering og være lit mer opene? Eller synes dere at det er for mye utlandiske kulturer alerede?