Maktmisbruk

Sant, fet skrift endrer ingenting – men rettskraft gjør det. Når et vedtak er endelig og ikke påklagbart, er det faktisk jussen som sier stopp – ikke jeg. Men klart, kaller man lovbrudd for «dialog», så går alt opp i røykfarget tåke.

Justisdepartementet og DSBs håndtering av Bane NOR-saken er ikke et enkeltstående feilgrep. Det er et symptom på en større sykdom i forvaltningen: manglende ansvarlighet i toppen, og en kultur der lojalitet oppover veier tyngre enn lojalitet til loven. Når departementets egne jurister kan omgå vedtak uten hjemmel, uten reaksjon, uten gransking – da er vi vitne til et rettssikkerhetsbrudd som strekker seg langt utover elektrofaglige spørsmål. Da står hele prinsippet om maktfordeling i fare. Dette er ikke en teknisk uenighet om tolkning. Dette er en test på om rettsstaten tåler at dens egne voktere setter seg over loven. Den tause sammensvergelsen NHO, som gjennom EBA ble trukket inn i denne saken, har valgt taushet. De «har ikke noe å tilføye». Men taushet er et svar – særlig når spørsmålene gjelder habilitet, EØS-brudd og forskjellsbehandling. Når en arbeidsgiverorganisasjon med forvaltningsnære roller ikke vil ta stilling til åpenbare habilitetskonflikter og brudd på egne vedtekter, bidrar den ikke til å løse problemet – den blir en del av det. Og når store medlemsbedrifter beskyttes mens mindre virksomheter ekskluderes for langt mindre forhold, er ikke det lenger et næringspolitisk spørsmål. Det er et spørsmål om rettferdighet. Et nettverk av gjensidige hensyn I hjertet av denne saken ligger et ubehagelig mønster: Departementet beskytter direktoratet. Direktoratet beskytter Bane NOR. Bane NOR får støtte fra en arbeidsgiverforening som ikke har faglig mandat. Og NHO – som skulle sørget for etisk og organisatorisk ryddighet – velger stillhet. Dette er institusjonelt kameraderi i praksis. Det er akkurat det Eckhoff og Smith advarte mot: når de som skal kontrollere hverandre, i stedet beskytter hverandre. Rettssikkerheten er ikke forhandlingsbar Det finnes ingen «praktiske løsninger» som kan erstatte loven. Et endelig vedtak står fast til det eventuelt omgjøres etter rettsstatens spilleregler – ikke etter departementets bekvemmelighet. Når en offentlig etat gis anledning til å forhandle om egen lovbrudd, faller hele grunnlaget for likhet for loven bort. Da er ikke jussen lenger et styringsverktøy – den er blitt et pyntet ferniss over politiske hensyn. Et krav om konsekvens Vi forventer at Justisdepartementet, DSB og NHO blir holdt til samme standard som de pålegger næringslivet. Vi forventer at Stortinget og ESA undersøker denne saken i lys av forvaltningslovens § 35, habilitetsreglene og EØS-avtalens prinsipp om konkurransenøytralitet. Og vi forventer at rettsstaten – i praksis, ikke bare i festtaler – gjelder for alle. For i en stat der juristene selv kan se bort fra loven, er ingen lenger trygge under den.

Justis- og beredskapsdepartementet er selve vokteren av lov og rett. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) skal håndheve den. Likevel har begge bidratt til å bryte de reglene de selv er satt til å beskytte. Dette er ikke en feil. Det er bevisst myndighetsmisbruk – utført av jurister som burde vite bedre. Et endelig vedtak – og et ulovlig unntak Den 13. november 2024 fattet Justis- og beredskapsdepartementet et endelig vedtak som slo fast at Bane NOR hadde brutt FEK og FSE. Vedtaket var rettskraftig, ikke påklagbart, og uten adgang til dispensasjon. Likevel – bare dager senere – undertegnet ekspedisjonssjef Unni Gunnes og avdelingsdirektør Anne Sofie Hippe, begge jurister, et nytt brev der DSB ble bedt om å “finne praktiske og realistiske løsninger i dialog med Bane NOR”. Dermed opphevet de i praksis sitt eget vedtak – uten hjemmel. Det er et klart brudd på forvaltningsloven § 35, som fastsetter at endelige vedtak kun kan omgjøres med særskilt lovhjemmel, og et brudd på Grunnloven § 3, som krever at maktutøvelse skal være lovbundet. Når landets øverste jurister velger politikk fremfor juss, er det ikke lenger rettsstat – det er selvforvaltet unntakstilstand. Et direktorat som utfører ordren I stedet for å håndheve vedtaket, gjorde DSB som de ble instruert. De forhandlet med Bane NOR, satte frister for “lukking av avvik” og reduserte rett til “dialog”. Dette er ulovlig maktutøvelse. DSB brøt sitt mandat etter el-tilsynsloven og FEK §§ 3, 6 og 11, og satte dermed liv, helse og faglig integritet i spill. Når en tilsynsmyndighet velger lojalitet mot departementet fremfor lojalitet mot loven, er systemet ikke lenger uavhengig. Da er det underordnet makt, ikke rett. Jurister som visste – og gjorde det likevel Det som gjør dette ekstra alvorlig, er at både Gunnes og Hippe er erfarne jurister. De vet hva et endelig vedtak innebærer. De vet at et departement ikke kan instruere seg selv til å bryte loven. De vet at Grunnloven § 98 forbyr forskjellsbehandling mellom statlige og private aktører. Likevel valgte de å undertegne et brev som undergraver disse prinsippene. Det er ikke inkompetanse. Det er et bevisst avvik fra loven – i statens egen tjeneste. Et spørsmål om skikkethet Når jurister i Justisdepartementet – selve forvaltningsstatens juridiske kjerne – aktivt bidrar til å omgå et endelig vedtak, må spørsmålet stilles: Er ekspedisjonssjef Unni Gunnes og avdelingsdirektør Anne Sofie Hippe fortsatt skikket til å forvalte lov og rett i Norge? Hvordan kan landets høyeste rettsforvaltning instruere et underliggende direktorat til å forhandle med en lovbryter, i stedet for å kreve etterlevelse av eget vedtak? Hvordan kan jurister med ansvar for rettssikkerheten selv åpne døren for lovbrudd? Dette handler ikke om uenighet – det handler om rettsstridig maktutøvelse. Når systemet beskytter seg selv Eckhoff og Smith beskriver dette som myndighetsmisbruk: “Når makt brukes for å beskytte systemet fremfor borgerne.” Akkurat dette har skjedd her. Justisdepartementet beskytter Bane NOR. DSB beskytter departementet. Og ingen beskytter rettsstaten. Rettens voktere er blitt lovbrytere Mens små elektrobedrifter slettes fra Elvirksomhetsregisteret for små formaliteter, får Bane NOR forhandle seg ut av et vedtak. Loven er ikke lenger universell – den er selektiv. Når juristene som skal vokte rettsstaten selv velger å bryte loven, er ikke problemet lenger jernbane og elsikkerhet. Problemet er rettsstatens forvitring fra innsiden. Avgjørelse av klagesak - DSBs vedtak av 23042020 (3) (1).pdf Vedrørende avgjørelse i klagesak (1).pdf