Bolledeig

Det er mye tekst her og jeg trenger virkelig råd og hjelp vedrørende min personlige situasjon. Jeg er så lei av å ha det sånn. For rundt 7 år siden prøvde jeg å trene på treningssenter for første gang. Jeg fikk personlig trener som viste meg rundt på senteret, spurte meg om mine mål og vi satte opp et treningsprogram sammen. Det jeg la merke til veldig raskt er at han trodde jeg var mye sterkere enn jeg er. For eksempel knebøy med stang var umulig for meg å gjennomføre med god form, men han mente at det så bra ut. Det var helt uforståelig for meg, for jeg løftet slik jeg så alle steder på nettet at man ikke skal gjøre.. Dette turte jeg ikke fortsette med etter å ha blitt åpenbart ledd av (vanskelig å ta feil av de store gutta som stirrer deg ned og oppriktig flirer), så jeg spurte om å få gjøre det med manual/kettlebell i stedet, da kunne jeg stå på et mer lukket rom. Det gikk fint. Hadde ellers øvelser i diverse apparater. Dette gikk bra i noen uker. Jeg møtte opp når jeg skulle, jeg skulle trene 2 dager i uken. Plutselig en dag havnet jeg på senteret når det var mye folk der, og alt ble fullstendig overveldende. Jeg la merke til at ingen stirret på meg, men jeg fikk en vond følelse av å ta opp hele rommet. Jeg er er stor, veier rundt 100 kg, og jeg er i tillegg ganske stygg. Jeg har et fælt ansikt, for å si det på den måten. Denne dagen var det mange andre damer der, og selvsagt var alle av de veltrente og så kjempe bra ut. Jeg jobbet utrolig hardt med mitt eget hode, minte meg konstant på at jeg ikke måtte sammenligne meg, heller tenke at de er flinke og sterke som er så dedikerte, men jeg endte bare opp med å tråkke meg selv lengre ned i gjørma. Det endte med angstanfall, jeg hyperventilerte, gråt, jeg klarte ikke skjule det og måtte bare løpe i garderoben. Heldigvis var jeg alene der så fikk roa meg og gråte ut. Så dro jeg hjem. Som jeg skrev er dette en del år siden, og jeg husker det fortsatt kjempe godt. Det tok et par år før jeg prøvde igjen, og akkurat det samme skjedde igjen. Jeg følte at jeg ikke mestret noe som helst, vektene var så små og jeg ble utslitt av alt som så enkelt ut for alle andre. Denne gangen følte jeg meg mer beglodd, sikkert fordi jeg var ny og ikke kjente igjen fjesene som var der, men jeg fikk et stort behov for å hjemme meg bort i store hettegensere og joggebukser. Det hjalp ikke noe særlig. Da skilte jeg meg ganske mye ut, i forhold til de andre damene som gikk i trange tightser og topper. Denne gangen holdt jeg ikke ut i mer enn et par uker. Så prøvde jeg enda en gang, denne gangen resulterte det med nok et jævla angstanfall. Triggeren var det samme: fikk ikke til noe som helst, følte meg malplassert, ukjent, udugelig, ble obs på hvor grusom kroppen min ser ut, begynte å skjemmes over å ha prøvd så mange ganger og ikke fått det til. En stor trigger er å se andre som er slanke, veltrente, for det er noe jeg har strebet etter siden tenårene, men aldri fått til. Nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg vet at kroppen min aldri kan se bra ut, for jeg har for mye vekt, man kan ikke få en stram og vakker kropp av styrketrening når dette er utgangspunktet. Jeg må ned 30-40 kg for å være normalvektig. Jeg har også bikket 30 år. Så føler at nå er håpet for en kropp som ser bra ut, helt borte. Nå må jeg presisere at jeg vet hvordan jeg går ned i vekt, all jobben skjer i kjøkkenet, jeg er klar over den prosessen da jeg har gått ned i vekt før, men dette handler ikke bare om vektnedgang. Men så tenker jeg jo også følelsene rundt det hele. At jeg mestrer dårlig ting i hverdagen, fordi formen er så dårlig. At jeg blir andpusten av å gå opp trappa, at det er et stort tiltak å gjøre vanlig husarbeid. Så jeg vil jo ønske å fokusere på hva kroppen min klarer, og den gode følelsen etter en bra treningsøkt. Jeg har tidligere vært aktiv turgåer, men det stoppet opp av så mange grunner. Jeg husker godt en sommer jeg hadde en fast rute jeg gikk ca. 2 ganger i uken. Første gangen jeg gikk der stoppet jeg mange ganger, hadde makspuls flere ganger og var totalt utslitt etter tur. Etter 2 måneder så gikk jeg turen uten pauser, og til og med i litt høyere tempo. Hatet mitt for meg selv, hvordan jeg ser ut og hvem jeg er, hindrer meg i mye glede. Ikke har jeg fått barn, ikke har jeg partner, jeg har ikke vært intim med noen siden jeg var 20 år. Har gått mye i terapi, men alt dette har litt nedprioritert da jeg dessverre har mange "problematiske baller" i lufta. Jeg ønsker endring og har så lyst til å bli i bedre form. Jeg følger et par treningsinfluencere på snapchat, og jeg tenker hele tiden at jeg skulle ønske jeg klarte det de gjorde, var like aktiv, like dedikert, like selvsikker. Faktisk er det viktigste her selvsikkerhet. Tenk å være så selvsikker at du tør å ta plass, gjør som du vil, jobber med deg selv, tar tak. Jeg beundrer det og vil så gjerne selv, men jeg føler oppriktig at jeg står fast i en hengemyr, og den består av alt det grusomme jeg forteller meg selv hver dag og ikke minst tenker om meg selv. Jeg vil så gjerne kunne kjøpe meg klær og kle meg fint. Er innerst inne interessert i mote og klær, det er så mange flotte antrekk jeg kunne tenke meg å bruke men ingenting ser bra ut på den kroppen her. Jeg har lyst til å kunne gjøre hverdagsaktiviteter uten å bli utslitt. Det hadde vært fint å kunne ta trappa flere etasjer uten at jeg blir gjennomsvett og omtrent mister pusten. Jeg har lyst til å føle meg bra, og like det jeg ser i speilet. Og skal innrømme at jeg også virkelig ønsker en kjæreste og være trygg på at han liker meg og syns jeg ser bra ut. Men jeg skjønner at jeg virkelig må gjøre en innsats for å se bra ut og at det sannsynligvis ikke er mulig. Kanskje med styrketrening hver dag og et ekstremt rigid kosthold, men det er ikke en livsstil jeg ønsker å ha. Om det er det som må til for å se attraktiv ut, da tror jeg heller at jeg nøyer meg med de andre målene og drømmene mine. Er oppriktig sint og skuffet over meg selv. Det er utrolig flaut og trist at jeg har brukt så mange år på ingenting, ikke kommet noen vei. Vet ikke hvor mye aktivitet det er på denne delen av forumet men prøver å spørre her. Om noen har erfaringer og råd rundt situasjonen min. Jeg vet at verden handler ikke om meg og at alle som trener har sitt å tenke på. Men jeg har også erfart, at det er åpenbart at jeg blir hvisket om og ledd av, og det er ikke fordi jeg er "paranoid" eller tror at alt handler om meg. Det er fordi det faktisk har skjedd, men jeg opplever at dette blir snakket ned og at man blir fortalt at det ikke skjedde. Jo, det skjedde faktisk. Så dette holder meg spesielt tilbake fra treningssenter. Takk for at du leste.