gunshot

Rettssaken mot Philip Manshaus startet i Oslo tingrett i går. Denne gangen framstår han som en helt annen enn i den første rettsrunden. Da prøvde han hardt å virke kald og distansert, men nå ser vi en Manshaus som gråter, uttrykker anger og som fremstår langt mer sårbar. Allerede første dag sa han i retten at det han gjorde var "grusomt" og "utilgivelig", og at han skulle ønske at han aldri hadde gjort det. På spørsmål fra dommeren om hvordan han ser på sin egen psykiske helse, svarte han at det er nytt for ham å innse at man kan være syk uten å oppfatte det selv. Det retten nå skal ta stilling til, er om Manshaus var strafferettslig tilregnelig da han drepte Johanne og angrep Al Noor-moskeen, og dermed om han fortsatt skal sitte i forvaring eller overføres til tvungent psykisk helsevern. Statsadvokaten er åpen for det siste. Altså, tyder det på at det kan gå den veien. Lenke: https://www.nrk.no/stor-oslo/i-dag-starter-den-nye-rettssaken-mot-philip-manshaus-1.17559641

Jeg prøver å ikke svare på whataboutismer. De sporer bare av diskusjonen, skaper en falsk balanse (Hamas og Israel er ikke likeverdige parter) og kommer alltid fra noen som uansett ikke er veldig villig til å høre på hva en har å si. Det er en fin måte å unngå skyttergravsdiskusjoner på.

Også det skal du bare få mene. De aller fleste ser hva Israel holder på med. Derav massive, internasjonale protester og storstilte demonstrasjoner. Jeg er bare en fyr på sidelinjen med en interesse for hva som skjer. Og om jeg bare gjentar budskapet, så er det fordi ingenting har forandret seg. Dessuten, hvem er det som har sagt at de er dårlige i hva det gjør? Spør du meg, så virker det som at de utnytter handlingsrommet sitt svært effektivt. Ingenting skjer over natta, men med en konsekvent og målrettet innsats over tid, oppnår de likevel resultater. Mer og mer okkupert land, og flere og flere drepte og fordrevne palestinere. Et folkemord, ifølge mange.

Jeg har en snikende mistanke om at deres syn på seg selv som "guds utvalgte" kan ha gått til hodet på enkelte der nede, slik en nokså bastardisert variant av Friedrich Nietzsches idé om "übermensch" også gikk til hodet på en del tyskere før og under andre verdenskrig, og at en del i Israel forholder seg til tanken om Israel som "det lovede land" på samme måte som nazistene forholdte seg til tanken om "blut und boden". Det er på en måte ikke nok at de tror seg selv spesielle, utpekt av herren selv, hevet over alle andre (übermensch): de framstår tilsynelatende overbevist om at det faktisk er et hellig bånd mellom dem og jorda de lever på (blut und boden). Når de attpåtil ikke er åpne for innspill utenfra, fordi de barnslig nok avfeier absolutt all kritikk som antisemittisme, så er sirkuset komplett. Det er som om de skulle ha vært en sekt.

Hvis du har lyst til å sitte og unnskylde Israel for hva som skjer nede på Gazastripen nå, et folkemord, med henvisning til hva Hamas gjorde den 7. oktober 2023, og fordi omfanget og framgangsmåten ikke helt lever opp til nazistenes forfølgelse av jødene før og under andre verdenskrig - be my guest. Det er en ærlig sak det, og om noe så får det virkelig fram skillet i samtalen. Men jeg er ikke der. Det jeg ser når jeg følger utviklingen på Gazastripen for tiden, er en sivilbefolkning i massiv og bunnløs lidelse, og en terrorstat som virkelig tar seg til rette, samtidig som at jeg langt oftere kan høre ulike stemmer fra Israel åpent snakke om at Gazastripen må tømmes for palestinere (de er de arabiske landene rundt sitt ansvar, mener jeg at det var noen som sa) og at alle palestinere, deriblant sivile, er legitime mål.

Staten Israel ble ikke opprettet før i 1948. Det er 77 år siden. Og ønsket om en "endelig løsning på det palestinske problemet" i kontekst av denne statsdannelsen, er da nødvendigvis av enda nyere dato. Gitt de samme rammene som nazistene hadde, så er jeg ikke i tvil om at det er mange i Israel, mange høytstående, israelske tjenestefolk, som ville ha internert så mange fra Gazastripen og Vestbredden som overhodet mulig, og gasset dem ihjel hele gjengen.

Det skal du bare få mene. Men nazistene ønsket jødene fordrevet, død og begravet. Så de slaktet ned så mange de kunne, og fordrev enda flere. Israel ønsker palestinerne akkurat samme skjebne. Så de slakter ned så mange de kan, og prøver å fordrive enda flere, med den eneste åpenbare forskjellen at palestinerne ikke har noe sted å flykte.

Forskjellene (industrielt kontra konvensjonelt utført, omfang etc.) er overfladiske. I kjernen av det som skjer på Gazastripen, ligger det fortsatt et folkemord. Grovt, stygt, brutalt. Og ikke minst villet. Menneskene som står bak (Netanyahu, Smotrich etc.) er av akkurat samme typen som nazistene var.

Det gir mening, det. Hele området (Israel, Gazastripen og Vestbredden) er omtrent på størrelse med Hedmark.

Aller først, så vil jeg si at ord som "klasse", "samfunnslag" og så videre, er helt sentrale begreper i sosiologen. Det har ingenting med moral eller rangering av menneskeverd å gjøre. I tillegg, mye av det som blir skrevet i denne teksten er hentet fra en episode av Trygdekontoret hvor sosiologene Jørn Ljunggren og Magne Flemmen var gjester. De to har skrevet en bok sammen, Klasse, som ble utgitt i fjor. Jeg anbefaler alle både å lese boka og høre på episoden. Den ulike dannelsen og tilgangen på økonomiske ressurser som 6-åringer går inn i norske skole med er veldig synlig når de går ut i andre enden og inn i arbeidslivet. Det er en veldig høy overrepresentasjon av folk som kommer fra middelklassen og oppover blant andelen 30-åringer som har oppnådd en mastergrad, og en underrepresentasjon av de nedover. Barn fra øvre middelklasse tar høyere utdanning langt oftere enn noen fra ufaglært arbeiderbakgrunn med andre ord. Det er ikke slik at barn av arbeidere nødvendigvis blir arbeidere, men det er ikke veldig vanlig at en datter av en renholdsarbeider blir direktør i et stort firma. I tillegg, så er det en sterk sammenheng mellom hvilket samfunnslag man tilhører og hvilket sted man kommer fra. Det man egentlig snakker om når man snakker om klasser, er makt. Eller som Max Weber sa; livssjanser. Altså, hvor store muligheter man har til å realisere ønskene sine. Sosial ulikhet har stor betydning for tillit og solidaritet, og land med høy sosial ulikhet er i langt større grad preget av sosiale problemer. Om én uke er det stortingsvalg. Mitt spørsmål til deg som leser dette er: Hvilket parti på Stortinget mener du er det beste til å minimere den sosiale ulikheten og maksimere den sosiale mobiliteten i Norge i dag, og på hvilken måte? Er Norge as good as it gets eller er det mulig å gjøre mer? Trygdekontoret: https://radio.nrk.no/podkast/trygdekontoret/l_26db5872-82b9-40b3-9b58-7282b960b373 Boka: https://www.ark.no/produkt/boker/dokumentar-og-faktaboker/klasse-9788202632144

Bingo.

Gazastripen er et lite sted. For å sette det i perspektiv, så kan jeg informere om at området som palestinerne i utgangspunktet bor på, er på størrelse med Mjøsa. Begge klokker inn på 365 kvadratkilometer. Inne på dette lille området, så lever det i dag 2,1 millioner mennesker. Med en befolkningstetthet som, normalt sett, er på linje med London. Normalt sett. Situasjonen i dag er naturligvis veldig annerledes. I løpet av de snart to årene som er gått siden Hamas-angrepet 7. oktober, er menneskene som bor der i hopetall blitt fordrevet fra sine hjem, tvunget på flukt og nødt til å oppholde seg på stadig mindre og mindre områder. Befolkningstettheten i de områdene de nå kan være, savner sidestykke. Palestinerne lever i dag som sild i tønne. Siden Hamas angrep Israel den 7. oktober, 2023, og drepte 1 200 uskyldige israelere, så har Israel drept i gjennomsnitt 90 palestinere hver eneste dag. 60 000 mennesker. Tall fra FNs høykommissær for menneskerettigheter viste i fjor at 70 prosent av de drepte var kvinner og barn. 42 000 (!) kvinner og barn. Grusomhetene som herjer Gaza er katastrofal sult, israelske styrker som skyter livredde og desperate mennesker i matkø og et folk som er nødt til å grave slektningene sine fram fra under ruiner. Nylig kom også meldinger om at Donald Trump har gitt grønt lys til Israels planer om å annektere deler av landet palestinerne bor på. Verdenssamfunnet er nødt til å stå sammen. Både i anerkjennelse av Palestina og i sanksjoner mot Israel for å få en slutt på krigen. Boikott av israelske varer og tjenester, samt av alt akademisk og kulturelt samarbeid, synes som følge av dette, dessverre, å være et nødvendig onde som Norge, sammen med en rekke andre land, er nødt til å se på. Det er et paradoks at det nettopp er ofrene for det forrige århundrets verste forbrytelse mot menneskeheten som står i spissen for det neste. Forskjellene på nazistenes forsøk på å luke jødene vekk fra Det Tredje Riket, og dagens Israel sitt forsøk på å gjøre Gazastripen så ulevelig for palestinerne som overhodet mulig, er overfladiske. Der nazistene gikk industrielt til verks, går israelerne konvensjonelt frem. Der nazistene brukte gass inne på konsentrasjonsleirer, bruker israelerne kuler og krutt der palestinerne bor, lever og jobber, sammen med sult. Masse sult. Sultkatastrofen i Gaza er en villet humanitær krise. Ifølge Verdens matvareprogram har nesten én av tre ikke spist på flere dager. Og 90 000 kvinner og barn trenger akutt hjelp. I flere tiår har det gått busser til Auschwitz for å lære av historien. Mange av turene inkluderer samtaler med overlevende eller eksperter, som gir de unge personlig innsikt i grusomhetene og motet som preget denne tiden. Målet er ikke bare historisk innsikt, eller å gi deltakerne en dypere forståelse av behovet for grunnleggende menneskerettigheter, men å inspirere dem til å ta personlig ansvar i dag. I fremtiden vil de også gå til Gaza.

I dag er det nøyaktig 6 år siden Philip Manshaus drap Johanne Zhangjia Ihle-Hansen ute på Eiksmarka i Bærum, før han deretter satte seg i bilen og kjørte til Al Noor-moskeen med et mål om å drepe flest mulig. I mars i fjor begjærte Gjenopptakelseskommisjonen at saken hans skulle gjenåpnes. Og om nøyaktig 4 uker, den 10. september, så skal saken hans opp i Oslo tingrett på nytt. Det retten skal ta stilling til er hvorvidt Philip for 6 år siden var tilregnelig eller ikke. Tilregnelig, og han var (og fortsatt er) en farlig nynazist. Han er derfor akkurat der hvor han hører hjemme. Utilregnelig, og han var en gutt som trengte hjelp. Muligens fortsatt farlig, det kommer helt an på det sykdomsbildet hans, men en som fellesskapet har et ansvar for å hjelpe, og som ikke kan overlates til kriminalomsorgen. Eller som Johanne selv sa det – fritt sitert – i et privat videoopptak fra EF-språkreiser i Brennpunkt-dokumentaren "Philips vei til terror" på NRK: "En som bare trengte noen å henge med." En som ikke hadde noen andre å bruke som "guidance". Et fellesskap hvor man kan få lov til å kjenne på samhold, og det å få lov til å tilhøre, slik at man ikke utvikler dårlige tanker, og ender opp med å si eller gjøre noe dumt, uten å egentlig mene det. "That is why many people might grow up having bad thoughts.", avslutter Johanne. Jeg tror ikke et sekund på at Philip Manshaus noen gang var noen høyreekstrem rasekriger. En ung og usikker, forvillet gutt, ja. Men ingen som ble drevet av noen ideologisk overbevisning. Alle farevarslene var der. Han var ung, usikker og søkende. Han hadde droppet ut av skolen, satt mye for seg selv foran dataen og sårbar for psykisk uhelse i utgangspunktet. Både moren og bestemoren tok sine egne liv. Og ved to anledninger, så var han selv innom BUP for utredning og samtaler, ifølge Anders Hammer, forfatteren av boka "Terroristen fra Bærum". I tillegg, så var han sinna på samfunnet, og en del av et miljø på internett som forherliger masseskytinger – uansett motiv – hvor slike som Brenton Tarrant, Adam Lanza, Pekka-Eric Auvinen m.fl. hylles som helter. En såkalt columbiner. Han hadde studert Sandy Hook-skytingen nøye. Og da han selv aksjonerte den 10. august, 2019, var utførelsen hans en blåkopi av Adam Lanzas. I en verden hvor vi alle var samme rase, og hvor rasisme – og i hvert fall ikke nynazisme – fantes, så ville Philip fortsatt tatt til våpen. Han ville skinne som en stjerne blant dem, og høste anerkjennelse fra de stedene på nett (kanskje først og fremst på 4chan og miljøet rundt PewDiePie) som sitter og applauderer. Han ville være noen. Behovet for å ha "... noen å henge med" kan hos enkelte bli så stort, at man kan få seg til å gjøre nærmest hva som helst bare for å ha et sted å passe inn. Det gjør han høyst menneskelig. Tanken om at han angivelig skal være en tvers gjennom kalkulerende nynazist, gjør ikke. At det var akkurat Johanne 10. august, 2019, skulle gå aller verst utover, hun som var den eneste som tolket alle signalene, og som gjorde absolutt alt riktig i forkant, er hjerteskjærende.