gunshot

Bingo.

Gazastripen er et lite sted. For å sette det i perspektiv, så kan jeg informere om at området som palestinerne i utgangspunktet bor på, er på størrelse med Mjøsa. Begge klokker inn på 365 kvadratkilometer. Inne på dette lille området, så lever det i dag 2,1 millioner mennesker. Med en befolkningstetthet som, normalt sett, er på linje med London. Normalt sett. Situasjonen i dag er naturligvis veldig annerledes. I løpet av de snart to årene som er gått siden Hamas-angrepet 7. oktober, er menneskene som bor der i hopetall blitt fordrevet fra sine hjem, tvunget på flukt og nødt til å oppholde seg på stadig mindre og mindre områder. Befolkningstettheten i de områdene de nå kan være, savner sidestykke. Palestinerne lever i dag som sild i tønne. Siden Hamas angrep Israel den 7. oktober, 2023, og drepte 1 200 uskyldige israelere, så har Israel drept i gjennomsnitt 90 palestinere hver eneste dag. 60 000 mennesker. Tall fra FNs høykommissær for menneskerettigheter viste i fjor at 70 prosent av de drepte var kvinner og barn. 42 000 (!) kvinner og barn. Grusomhetene som herjer Gaza er katastrofal sult, israelske styrker som skyter livredde og desperate mennesker i matkø og et folk som er nødt til å grave slektningene sine fram fra under ruiner. Nylig kom også meldinger om at Donald Trump har gitt grønt lys til Israels planer om å annektere deler av landet palestinerne bor på. Verdenssamfunnet er nødt til å stå sammen. Både i anerkjennelse av Palestina og i sanksjoner mot Israel for å få en slutt på krigen. Boikott av israelske varer og tjenester, samt av alt akademisk og kulturelt samarbeid, synes som følge av dette, dessverre, å være et nødvendig onde som Norge, sammen med en rekke andre land, er nødt til å se på. Det er et paradoks at det nettopp er ofrene for det forrige århundrets verste forbrytelse mot menneskeheten som står i spissen for det neste. Forskjellene på nazistenes forsøk på å luke jødene vekk fra Det Tredje Riket, og dagens Israel sitt forsøk på å gjøre Gazastripen så ulevelig for palestinerne som overhodet mulig, er overfladiske. Der nazistene gikk industrielt til verks, går israelerne konvensjonelt frem. Der nazistene brukte gass inne på konsentrasjonsleirer, bruker israelerne kuler og krutt der palestinerne bor, lever og jobber, sammen med sult. Masse sult. Sultkatastrofen i Gaza er en villet humanitær krise. Ifølge Verdens matvareprogram har nesten én av tre ikke spist på flere dager. Og 90 000 kvinner og barn trenger akutt hjelp. I flere tiår har det gått busser til Auschwitz for å lære av historien. Mange av turene inkluderer samtaler med overlevende eller eksperter, som gir de unge personlig innsikt i grusomhetene og motet som preget denne tiden. Målet er ikke bare historisk innsikt, eller å gi deltakerne en dypere forståelse av behovet for grunnleggende menneskerettigheter, men å inspirere dem til å ta personlig ansvar i dag. I fremtiden vil de også gå til Gaza.

I dag er det nøyaktig 6 år siden Philip Manshaus drap Johanne Zhangjia Ihle-Hansen ute på Eiksmarka i Bærum, før han deretter satte seg i bilen og kjørte til Al Noor-moskeen med et mål om å drepe flest mulig. I mars i fjor begjærte Gjenopptakelseskommisjonen at saken hans skulle gjenåpnes. Og om nøyaktig 4 uker, den 10. september, så skal saken hans opp i Oslo tingrett på nytt. Det retten skal ta stilling til er hvorvidt Philip for 6 år siden var tilregnelig eller ikke. Tilregnelig, og han var (og fortsatt er) en farlig nynazist. Han er derfor akkurat der hvor han hører hjemme. Utilregnelig, og han var en gutt som trengte hjelp. Muligens fortsatt farlig, det kommer helt an på det sykdomsbildet hans, men en som fellesskapet har et ansvar for å hjelpe, og som ikke kan overlates til kriminalomsorgen. Eller som Johanne selv sa det – fritt sitert – i et privat videoopptak fra EF-språkreiser i Brennpunkt-dokumentaren "Philips vei til terror" på NRK: "En som bare trengte noen å henge med." En som ikke hadde noen andre å bruke som "guidance". Et fellesskap hvor man kan få lov til å kjenne på samhold, og det å få lov til å tilhøre, slik at man ikke utvikler dårlige tanker, og ender opp med å si eller gjøre noe dumt, uten å egentlig mene det. "That is why many people might grow up having bad thoughts.", avslutter Johanne. Jeg tror ikke et sekund på at Philip Manshaus noen gang var noen høyreekstrem rasekriger. En ung og usikker, forvillet gutt, ja. Men ingen som ble drevet av noen ideologisk overbevisning. Alle farevarslene var der. Han var ung, usikker og søkende. Han hadde droppet ut av skolen, satt mye for seg selv foran dataen og sårbar for psykisk uhelse i utgangspunktet. Både moren og bestemoren tok sine egne liv. Og ved to anledninger, så var han selv innom BUP for utredning og samtaler, ifølge Anders Hammer, forfatteren av boka "Terroristen fra Bærum". I tillegg, så var han sinna på samfunnet, og en del av et miljø på internett som forherliger masseskytinger – uansett motiv – hvor slike som Brenton Tarrant, Adam Lanza, Pekka-Eric Auvinen m.fl. hylles som helter. En såkalt columbiner. Han hadde studert Sandy Hook-skytingen nøye. Og da han selv aksjonerte den 10. august, 2019, var utførelsen hans en blåkopi av Adam Lanzas. I en verden hvor vi alle var samme rase, og hvor rasisme – og i hvert fall ikke nynazisme – fantes, så ville Philip fortsatt tatt til våpen. Han ville skinne som en stjerne blant dem, og høste anerkjennelse fra de stedene på nett (kanskje først og fremst på 4chan og miljøet rundt PewDiePie) som sitter og applauderer. Han ville være noen. Behovet for å ha "... noen å henge med" kan hos enkelte bli så stort, at man kan få seg til å gjøre nærmest hva som helst bare for å ha et sted å passe inn. Det gjør han høyst menneskelig. Tanken om at han angivelig skal være en tvers gjennom kalkulerende nynazist, gjør ikke. At det var akkurat Johanne 10. august, 2019, skulle gå aller verst utover, hun som var den eneste som tolket alle signalene, og som gjorde absolutt alt riktig i forkant, er hjerteskjærende.