MonoNoAware

Fordi spill er et stoffområde som ikke bare er en nisje lenger, men også et stoffområde som kan være gjenstand for bredere dekning fra andre vinkler enn det kommersielle. Anmeldelser er forbrukerveiledning, kritikk er analyse - Gamer.no befinner seg i førstnevnte leir mtp. redaksjonell profil. Du kan selvfølgelig ønske at Gamer endrer profil, men det kan også være fruktbart å løfte blikket og se at f eks kulturaviser som Morgenbladet har noe å tilføre den offentlige samtalen om spill. All den tid god kulturkritikk krever kunnskap og erfaring med andre kulturformer enn spill tror jeg det hadde vært midt i blinken for ovennevnte. Problemet har typisk vært fordomsfulle portvoktere som Ellefsen her - legg merke til kommentaren hans om at spillinteresserte ikke leser Morgenbladet, den vurderingen er nok ikke basert på håndfaste data akkurat - sammen med en generell uvilje mot å ta spillpublikummet på alvor; det er jo tross alt bare barn og tenåringer som vil ha det gøy, de gir faen i kultur og så videre. Noe som ikke har vært tilfellet på et par tiår, men som likevel ikke gjenspeiles noe annet sted enn i nisjemediene. All kulturkritikk er jo lidende i dag - ikke bare spill - jeg svarer bare på hvorfor det er relevant å spørre andre aviser om hva de tenker om dekningen sin.

Kan man kalle seg en kulturavis dersom man ikke dekker et av de største kulturfeltene i dag? Eller er man mer opptatt av å opprettholde et kunstig skille mellom høyt og lavt? At kultur er noe for de få? Mannen fremstår jo som rene portvokteren her, bruker mange ord på å rettferdiggjøre sin egen blindsone, men later til å glemme at kultur handler mindre om hans foretrukne kunstform (litteratur) og mer om verden generelt. La gå at han er med på tanken, men det fremstår så overfladisk ... PS. Jeg er en Morgenbladet-abonnent som også spiller tv-spill (!) Tenk at leserskaren din består av mer enn kulturtanter og folk med humaniora-master fra Blindern, kompis; det vil gjøre dere godt.

Nå biter jeg sikkert på agnet her, men hva i all verdens land og riker. "Frikjenne The Veilguard for en identitetspolitisk slagside" - du er liksom trygt posisjonert bak et ferniss av din egen logikk, men ser ikke det faktum at du trekker frem ca. 1 prosent av spillet og gjør det representativt for helheten? Er du seriøs, har vi spilt samme spill? Vi snakker om et spill som strekker seg over 40 timer. Jeg tør nesten å påstå at det er du som lar din personlige identitet overskygge rollefigurenes indre logikk her ... jeg vet ikke hvem du er, men noe sier meg at du ikke akkurat sitter i første kupé på Pride-toget. Siste stasjon: Enden av regnbuen! "Versimilitude"/troverdighet kan du også dra lenger ut på landet med, det har ingenting med saken vi diskuterer å gjøre, men ditt ektefølte engasjement for historiefortelling kan tydeligvis ingen ta fra deg... Jeg stusser likevel over at det er verdensbyggingen i Dragon Age-universet som rettferdiggjør dette innbitte forsvaret ditt for kunsten å skrive et godt manus - en spillserie som ikke akkurat er kjent for å være opptatt av kontinuitet siden omtrent... tja, siden omtrent den tiden Origins overbeviste deg om at det var et Viktig og Voksent Spill for Seriøse Fantaster? De siste ti årene må jo ha vært en konstant og smertefull prøvelse for en ildsprutende connaisseur som deg? Og før jeg etterlater deg i din personlige skjærsild av identitetspolitisk underholdning som for lengst har mistet evnen til å trøste deg i mørke stunder (din lidelse er vårt offer!), så må jeg bare tilføye: Det er som regel ikke utviklerne som skriver spillene våre i dag. Dessverre er det sånn at mange manusforfattere må ta til takke med midlertidige kontrakter og sjeldent får tid til å gjøre jobben skikkelig. Det er et problem som påvirker spillene våre, men det har lite med grunnene du nevner å gjøre. Konklusjonen jeg sitter igjen med blir da at du heller vil tro at noen har vært så opptatt av å gå i bresjen for det skeive miljøet at de har forvandlet hele fantasiuniverset ditt til en kronikk om transpersoners rettigheter. Som jo, eh... faller på sin egen urimelighet. For å si det mildt. Og siden vi for en gangs skyld faktisk snakker om et spill jeg har fullført (!) Jeg forsvarer ikke hver bidige replikk eller utveksling i Veilguard... kvaliteten går fra høyt og lavt til middelmådig før du i det hele tatt rekker å si "eksistensiell angst". En kvalitetsmessig berg-og-dalbane som definitivt kunne hatt godt av å ikke servere oss alt med teskje. Men likevel trygt plassert i Young Adult-segmentet, som så mange andre spill i fantasy-sjangeren. Det er noe med å være bevisst formen og målgruppa også - skjønne hva man har foran seg og behandle det deretter ...