3ivindM

Det er et godt poeng at kvinners innsats under andre verdenskrig har blitt nedtonet i historien, og det er viktig å gi disse historiene mer plass i offentligheten. Men i en kommersiell sammenheng er det samtidig slik at filmer om heltefigurer og kamper på frontlinjen appellerer bredt, og derfor er det naturlig at slike historier ofte blir prioritert i store produksjoner. Historier med action og krigsscener fenger og trekker et større publikum, noe som kan gi høyere inntekter – en avgjørende faktor i filmbransjen. På samme måte som herrefotball tiltrekker seg flere tilskuere og genererer større inntekter enn kvinnefotball, er krigsfilmer om heroiske soldater i kamp et velkjent format med en bred og stabil publikumstiltrekning. Dette betyr ikke at kvinnelige krigshelter er mindre verdige, men filmens økonomiske realiteter styrer ofte valget av tema, slik tilfellet også er i andre kommersielle kultursjangre. Å fortelle historier om heltemodige kvinner i motstandsbevegelsen er absolutt relevant og viktig, men det er også en plass for filmer som utforsker mer tradisjonelle krigsheltefortellinger. Til syvende og sist handler det om å balansere den kunstneriske friheten til å velge historier som regissørene ønsker å fortelle, med forståelsen av at filmbransjen er avhengig av økonomiske vurderinger som gjør visse temaer mer lønnsomme.

En kulturkrigsfilm? 🫠

Sigrid Bonde Tusvik’s kritikk av filmen Nummer 24 (VG 30.10.24) bommer på flere måter. Å generalisere og hevde at "menn lager mannefilmer om andre verdenskrig" er en forenklet fremstilling som underkjenner både filmens intensjoner og regissørens kunstneriske frihet. Når hun sier hun er lei av filmer som fremstiller menn i krigssettinger, viser hun en ensidig forståelse av krigsfilmer og deres plass i historien. Historiske dramaer har ofte et maskulint fokus fordi mange av disse hendelsene var nettopp preget av mannlige soldater i krigssoner. Selv om det er et relevant poeng at kvinnenes innsats under krigen fortjener større oppmerksomhet, blir det urimelig å avfeie en film utelukkende basert på hvem den handler om. Videre kan hennes kritikk sees som en snever forståelse av filmens rolle i å utforske menneskelige historier og konflikter. Selv om kvinner hadde en viktig rolle i motstandsarbeidet, betyr ikke det at alle filmer må dekke hver gruppe. Hvis alle filmer må tilfredsstille et krav om å representere alt og alle, mister vi det genuine fokus som gir dybde og engasjement i historiefortellingen. Det finnes rom for filmer som hedrer kvinnenes rolle i krig, men dette er ikke synonymt med at Nummer 24 – som fokuserer på menn i en spesifikk kontekst – dermed ikke har verdi. Dessuten, å redusere filmen til en "mannefilm" fratar den muligheten til å tale om universelle temaer, som offer, mot og menneskelig motstand, som alle – uavhengig av kjønn – kan relatere seg til.