.Daniel.

Han lever enda ja... Håper det. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre..., man må jo respektere at det tar tid for dem å heale, og da hjelper ikke sporadisk kontakt fra min side... Dem har også sagt at dem ikke orker mer beskyldninger så da kan jeg ikke si ifra om alt jeg har på hjertet....

Jeg såg akkurat at det er to forskjellige brukernavn...

Min far har skrevet at vi får meldes innimellom, skrives litt etter litt og at healing tar tid, jeg prøver å respektere det ved å ikke skrive noe og at ballen ligger hos dem. Dem forventer også at jeg selv tar grep om mitt liv, noe jeg gjør hver dag gjennom rutiner og Skansen aktivitet selv om alt innvendig er fryktelig vondt. Min sorg er ikke over dødsfall men det kommer en dag for det også.... Hvordan lærer man å akseptere fortidens sorger og tap? Jeg har også en slags angst for at min far skal dø, håper at det ikke skjer før jeg har fått en sjanse til å reparere forholdet.....og angst for framtiden generelt.

Skal vurdere det. Det finnes ingen aktiviteter eller arrangementer med andre som har lignende utfordringer i min kommune.

Det var ikke dette ts spurte om.

Man får ikke fastlege på et blunk. Rask psykisk helsehjelp passer ikkje dersom du: Har behov for akutt helsehjelp Har alvorlege eller samansette psykiske vanskar Står i ei akutt livskrise, eller har behov for langvarig behandling

Hei! Jeg unner ingen en slik familie jeg har. Får håpe det blir lettere for oss begge med tiden.. Jeg venter på psykolog og utredning men dette er norge, så ting tar unødvendig lang tid. Jeg har for tiden ingen fastlege siden min forrige sluttet nylig som fastlege i norge.

Jeg venter på psykolog men tar lang tid.

Jeg bruker bare vanlig melatonin som kjøpes på butikken.

Den fastlegen som jeg hadde sluttet nylig som fastlege i Norge. Jeg står for tiden på en liste ved det legekontoret, listen har ikke fast lege.

Leste du hele tråden eller bare overskriften? Jeg hjelper meg selv daglig.

Det påvirker psyken min, mye stress og blir mer sliten enn nødvendig. Jeg gjør alt jeg kan, går turer, er ute, er med på aktiviteter osv. Men det er først når jeg er hjemme at krisemaksimeringen starter. Finnes det noe medisin som funker som man kan ta i langtid men som ikke er skadelig. Erfaringer?

Jeg drikker ikke alkohol, energidrikk eller kaffe. Snuser og røyker ikke. Trener. Spiser sunt men ingenting av dette hjelper på testosteron nivået mitt. Når man har fått testosteronproduksjonen ødelagt på grunn av sykdom og behandling da er det nok bare testosteronsbehandling som hjelper. https://nhi.no/sykdommer/mann/diverse/testosteronbehandling

Det er bra at det funker for deg

Hei Sebastian! Jeg er 33 år.

Jeg har fått påvist lavt testosteron, 2,2, som er sykelig lavt. Skal ta ny prøve om ikke så lenge sånn dem kan bedre vurdere saken. Jeg tipper at det fremdeles kommer til å være så lavt. Mitt nivå har blitt ødelagt på grunn av sykdom, kanskje behandling. Er det noen av dere som har prøvd testosteronbehandling, hvordan gikk / går det for deg?

Tusen takk! Jeg har all grunn til å være stolt selv om det er tider der jeg sliter med feks å være stolt av meg selv. Jeg prøver for harde livet!

Jeg prøver å ikke tenke for mye, til tider er det vanskelig. Min far er ikke død men han har valgt sin andre familie. Min mor er ikke død men alkoholiker. Min sorg er på grunn av andre ting foreløpig. Jeg er mye alene i denne verden fordi den familien jeg vokste opp med har aldri vært normal, langt ifra. Takk

Tusen takk!

Jeg har hatt en veldig krevende fortid. Før var jeg innesluttet, gikk på antidepressiva og seroquel, var isolert, hadde ikke døgnrytme i det hele tatt eller rutiner, gamet mye. Det er mye som har skjedd dem to siste åra, spesielt dette året, på godt og vondt. Det vonde: • Jeg var hos min mor og en halvbror i grimstad, var mange år siden jeg sist så dem, tenkte at å se dem igjen ville bringe noe godt, at jeg kan se min mor og halvbror i annerledes lys før dem går bort, spesielt min mor men nei. Min mor er alkoholiker og toxic, hun er 60 år nå å viser ingen tegn på noe god forandring. Min halvbror er 26 og en rusmisbruker. Jeg ble kastet ut av mor på grunn av at hun heller vil ha sin rusmisbruker-sønn der. Min halvbror har sagt at han har forandret seg men han stjal noe fra meg å solgte det uten å si ifra til meg, han har sagt at han skal betale tilbake, fremdeles spør han meg om jeg kan låne han penger men nei. Jeg som ga min halvbror både min tablet og ørepropper, som har hatt godt nytte av og noen småting til min mor som vi hadde en opprinnelig plan på om betaling men hun driter nå i den planen. Jeg kjøpte tv til meg selv, mor vil ikke sende den tilbake der jeg egentlig bor. Det er lite kontakt fra dem nå etter at jeg satte foten ned, jeg har satt distanse i effekt. Dem begge er gode på å bruke folk for penger og skylde på andre enn seg selv. Det er en vanskelig situasjon med min far og stefamilien nå. Det vonde: Når min mor kastet meg ut så besøkte jeg spontant en fremmed i bergen som viste seg å være narkoman (hun tok heroin hver dag) så jeg bestemte meg for å reise hjem til meg selv. Det nøytrale: • Jeg var i en lang rettsprosess mot min overgriper fra oppveksten min som varte i 2 år, vant å ble avsluttet sent i 2023. Takknemlig for det. Erfaring er bedre enn ingen erfaring. Sant? Det er bare dette året jeg har begynt å få orden på mitt eget liv (etter at jeg kom hjem til meg selv), har fått på plass rutiner som feks døgnrytme, står opp hver morgen klokken 07.30 uansett hvordan jeg føler meg innvendig, går dem daglig skritt ute i frisk luft (11000, noen ganger er det på 25000), spiser litt bedre og betaler ned mye på drittgjeld per måned. Det jeg føler på hver dag: • Sorg for tiden jeg har mistet • Savn • Mye ensomhet (har veldig lite familie, selv om mange lever). • Overtenking på framtiden, når foreldrene mine skal dø og at jeg blir eldre og skal dø. Min halvsøster har fått seg type å skal kanskje med tiden flytte til en annen kommune, da blir jeg mer ensom og kommer til å savne henne masse. Info om meg: Drikker ikke alkohol og jeg bruker ikke dop eller annen rus. Er uføretrygdet. Venter på psykolog og videre utredning av diagnose, om jeg faktisk har atypisk autisme. Jeg har ptsd diagnose. Jeg går ikke lenger på noe som helst medisiner og gamer ikke. Jeg vet ikke hva fremtiden bringer og prøver å leve her og nå. Vurderer å begynne på et aktivitetssenter og med tiden prøve meg i jobb. Dette livet mitt er kjempevanskelig, spesielt etter alt som har skjedd som har forandret meg som person. Jeg setter pris på om dere gir meg noen kommentarer og eventuell råd!