.Daniel.

Hun sier at hun ikke trenger hjelp. Hun er 60 år og har drevet slik i over 30 år. Problemet er at hun er god på å lyve og drive med skuespill, det har hun gjort i mange år. Om jeg gir henne et ultimatum, så er det nesten garantert at hun heller velger sin destruktive livsstil men man kan ikke være sikker på det før man har prøvd... skeptisk om jeg skal prøve det i hele tatt.. Ja, forstår det.

Jeg har en mor som har drukket alkohol i minst 30 år, det har ikke gjort henne noe godt, verken psykisk eller fysisk. Hun holder aldri det hun lover. Hun er sta, eier ikke selvinnsikt, skylder på alle andre enn seg selv og har skrevet mye vondt til meg på melding for så å si i ettertid at hun ikke husker eller forstår hva hun skrev og at hun beklager. Jeg var på besøk hos henne tidligere i år å det gikk greit til å begynne med men så klarte jeg ikke å være der mer så jeg reiste, jeg syntes synd på korleis hun lever så da bestemte jeg meg for å kjøpe noen ting til henne som hun skulle betale tilbake, litt per måned fra september men det gjenstår å se. Når jeg står opp for meg selv, da kaller hun det styr og det orker ikke hun. Hun vil gjerne at jeg skal komme på besøk til henne i jula og at hun savner meg men jeg tviler sterkt.. Hun er 60 år nå, veldig tynn, fremdeles driver med sin selvdestruktive livstil, det er vondt. Hun spør både meg og min halvsøster om penger men vi begge har begynt med å si nei. Jeg er fremdeles glad i henne, hvordan stopper man det?

Dem pengene gikk til mye gjeld og noen ting til leiligheten min. Det er sant, livet mitt og mine opplevelser er veldig viktig å løfte frem! Har ikke mange gode opplevelser enda. Blir ikke noe reising dette året og kanskje ikke neste men etter det.

Det er jeg, sånn sett men så må jeg først spare opp. Alt koster penger men å reise til utlandet er noe jeg vil før jeg blir eldre!

Det er sant. Takk for kommentarene dine!

Det er nok mange andre som har lignende erfaringer. Jeg er ikke mer opptatt av diagnoser, det er bare det at alt er en del av min historie, på godt og vondt. Jeg har akseptert alt som ligger bak meg men det er noen ganger der jeg ser litt tilbake men jeg prøver å slutte med det også, bare at det tar litt tid og tilvenning. Jeg har noen ting å være takknemlig for som feks, en leilighet som jeg eier, mat på bordet, vann å drikke, klær osv. Jeg står opp klokken 08.30 hver morgen uansett, det er også egentlig nytt for meg.

Hvilken medisin er det?

Det vet jeg ikke, har time med fastlegen den 22 juli, er litt redd for å spørre siden han ikke har henvist meg noen plass så langt selv om jeg har spurt. Jeg bruker ingen medisiner nå til dags, gikk på antidepressiva i mange år men føler at det liksom ikke hjalp meg noe særlig. Skal spørre om jeg tørr. Takk for at du tror det!

Jeg hadde en krevende oppvekst som gjorde sånn at jeg ikke fikk utviklet meg normalt, min hjerne er annerledes enn andre mennesker. Omsorgssvikt og overgrep. Min far og jeg har et vanskelig forhold som gjør sånn at jeg og stefamilien ikke har et bra forhold, jeg har skrevet at jeg har oppriktig tilgitt han for oppveksten. Problemet er at jeg gjorde noe som såret min far dypt og stefamilien, min oppførsel der og da var barnslig og ufordragelig, det var bare effekter / konsekvenser av min oppvekst som jeg egentlig aldri har fått behandling for. Dem har sagt at det tar tid å heales. Min far har hatt flere hjerteinfarkt i livet sitt, det kan være når som helst han dør, han er 62 år gammel. Han har sagt at jeg vil alltid være hans sønn, at det ikke kan forandres. Min behandling av helsevesenet; Jeg ble utredet for midlertidig atypisk autisme av en psykolog når jeg var 21, søkte om plass på modum bad noen år etter men fikk ikke plass da dem mente at jeg hadde en midlertidig utviklingsforstyrrelse, deretter ble jeg dopet ned av min første fastlege i 8-10 år, uten noen form for kontroll / oppfølging. For 3 år siden ble min første diagnose forandre til PTSD, samtidig som jeg gikk gjenom EMDR behandling som behandleren mente at jeg hadde lite utbytte av, jeg gikk også gjennom en rettsprosess mot en overgriper, den rettsprosessen tok to 2 år å ble avsluttet sent 2023, jeg vant. Mine andre psykolog sa rett ut at jeg ikke hadde behov for å snakke ut om ting. Jeg har mistet mye tid på grunn av min første fastlege som medisinerte meg på sobril i 9-10 år, uten noen form for oppfølging, den medisinen gjorde meg helt flatet i følelsene, jeg brydde meg ikke om noe å ble helt innesluttet, å få midlertidige diagnoser bidro også til det. Min mor er psykisk syk, hun fortsetter med sin alkoholisme og spiser nesten bare riskrem og M. Hun ble akkurat 60 år gammel. Både jeg og min halvsøster har sagt til henne at hun må begynne å tenke seg om visst hun skal leve så lenge hun kan. Det er vondt at hun ikke klarer å erkjenne eller ta imot råd, hun sier bare at hun er 60 år og må få leve livet som hun vil. Det jeg sliter med nå til dags er; (k)ptsd, stor sorg, ensomhet og overtenking. (k) ptsd på grunn av min oppvekst. stor sorg; på grunn av at jeg ble fratatt og mistet mye samt at jeg har såret pappa og dem. Ensomhet; fordi som dere kanskje skjønner, jeg har veldig lite familie, både på mor si side og far si side. har en venn, men han er vanskelig å få kontakt med siden han jobber mye og foretrekker mye alene tid. Overtenking; Alt kan forårsake det. Gruer meg til mine foreldre dør, spesielt min far og hans kone, men også min mor, da er jeg enda mer alene i denne verdenen. Min mor etterlater seg ingen arv. Jeg vet ikke om jeg får noe av min pappa. Gruer meg også til at min halvsøster eventuelt flytter fra kommunen jeg bor i (vi har god kontakt men hun er i et forhold nå med en snill mann.) og til at jeg blir eldre. Jeg har mørke tanker men så langt ikke gjort noe med det i nyere tider. Jeg er uføretrygdet, 33 år gammel, går på ingen medisiner og har egen leilighet men dette er ikke en plass jeg vil bo for alltid fordi det er nært en vei, et-ikke-fungerende-sameie (alle har begynt å leie ut, bare jeg som er eier som faktisk bor her. Ingen vet når bygningen kollapser og jeg bor ikke så langt unna den kommunale boligen jeg bodde i ca 10 år, mange vonde minner. Jeg vet ikke om det finnes noe håp om et bra liv etter alt dette.

Takk som spør! Hver dag er VELDIG vanskelig men jeg har komt meg opp av sengen, holder leiligheten ren, er ute spesielt i fint vær, går mye, hører på youtube, osv så langt iallefall, men alt er kjempevanskelig på grunn av sorgen, (k)PTSDen, overtenkingen og ensomheten. *klem til deg* Jeg skjønner hvor jævlig det er. Korleis går det med deg?

*stor klem til deg* Å føle alt dette er ekstremt vondt, spesielt når man ikke har folk rundt seg som faktisk bryr seg. Man velger dessverre ikke den familien man har blitt gitt fra før men forhåpentligvis så møter man folk i løpet av livet som faktisk gir en glede, man kan miste troa men ikke håpet. Det er ikke godt for verken sjela eller helsa å være så mye alene. Jeg kjenner på et slikt savn selv! Jeg håper at du får flyttet til en bedre plass enn der du bor nå og at du faktisk får det bedre på den nye plassen! Er så enig med deg, venner bryr seg uansett om dem er ekte! Tenker du å flytte til ålesund da eller har du også andre kommuner i tankene?

Det er viktig å være oppegående. Jeg er i grei form, bedre skal det bli. Foreløpig så har jeg ikke mulighet til å flytte fra ålesund, grunnet litt dårlig økonomi og huset som er vanskelig å få solgt siden her har vi et-ikke-fungerende-sameie. Jobbe litt blir med tiden, må først komme meg mer i form. Hadde reist å besøkt folk om jeg hadde folk å reise til. Jeg misliker egentlig ålesund, mange dårlige minner her, vondt at jeg ikke har mulighet til å flytte enda. Starte egen bedrift har jeg aldri tenkt på egentlig men vet ikke hvordan det gjøres. Det er vanskelig, når man først har blitt det så kommer man utenfor samfunnet. Det føles godt at en fremmed ser potensiale i meg, noe mange familiemedlemmer ikke gjør.

Jeg er uføretrygdet men er såpass oppegående at jeg tar vare på meg selv når det gjelder rutiner, kosthold, være ute og trening hjemme. 33 år. Bor i ålesund. Eier leilighet men det er ikke her jeg tenker å bo resten av livet.

Det er vondt å stå i. Klem til deg!

Jeg er alene hele tiden, gjør alt alene. Når det gjelder familie så er det faktisk bare halvsøstra mi som bryr seg. Har en venn men han er vanskelig å få kontakt med siden han jobber veldig mye og foretrekker å være alene når han har fri. Alle er opptatt med sitt å det er helt forståelig men samtidig, for å i det hele tatt ha en relasjon så går det begge veier. Det er grusomt å være alene absolutt hele tiden. Det gjør vondt i kroppen å være så ensom. Det er ikke sunt å være alene 24/7. Bare såvidt overlever dag for dag. Det du ønsker er at noen ser deg, inkluderer deg, viser omsorg osv. Er så lei av denne leiligheten jeg går i dag ut og dag inn. Livet er veldig vanskelig på grunn av denne ensomheten. Vil ha mer i livet enn dette men det er vanskelig når man har vært alene / ensom i lang tid. Det er nytt for meg å i det hele tatt være ute men jeg liker det, spesielt når det er fint vær. Jeg har mange drømmer men ingen å dele noe med. Det var ikke slik livet skulle bli. Ting blir vanskelig å gjøre når du ikke gjør de regelmessig. Du føler deg alene i verden når du skulle ønske du hadde partner, venner etc som backet deg/heier på deg. Er det andre her som er i lignende situasjon og som har noen tips eventuelt kanskje vil bli kjent å vi kan hjelpe hverandre?