Krøvel Vellevoll

Jeg har møtt mange som har samme posisjon: et ønske om nulltoleranse overfor rusmidler og et rusfritt samfunn. Det finnes en tro på at dette er et mål som er mulig å oppnå med nok opplysning og arbeid i riktig retning. Dette fordrer at menneskene er grunnleggende like, noe de ikke er. Synet på rusmidler vil være svært forskjellig fra person til person, og interessen for å endre sin virkelighet likeså. Mitt inntrykk er at de som jobber for et rusfritt samfunn ikke kan eller vil anerkjenne at rus er en del av mange menneskers virkelighet, og de har ingen evne til (eller ønske om) å empatisere med eller forstå hvordan det er å ville bruke rus. De kan derfor heller ikke se at rus beviselig kommer til å henge ved menneskeheten så lenge vi eksisterer, og det kan derfor se ut som om det går an å overbevise alle mennesker om at rus egentlig er en dårlig ide. Dette er uheldig, fordi dette synet på virkeligheten kan ikke være riktig, og man jobber da mot noe som er umulig å oppnå. I tillegg til dette er det svært sterke følelser i sving på begge sider. Jeg har snakket med mange som har blitt rasende fordi de har sett rusmidlenes forferdelige effekt på misbrukere, og de har blitt på sett og vis "traumatisert" av dette. Det kan nok ikke defineres som et traume, men det ligner litt på et; en situasjon har gitt så sterkt inntrykk at det har skapt følelser som overstyrer evnen til å ta til seg ny informasjon og til å handle rasjonelt. Dine egne posts bekrefter dette, du har tatt en side og denne siden må beskyttes uansett hva slags informasjon du får. Verdensbildet som er blitt skapt er skapt på så kraftig følelsesmessig grunnlag at ingenting skal få forandre på det. Det blir en ideologi, og ideologier styrer ens syn på hvordan virkeligheten henger sammen. De med dette verdensbildet, altså politifolk, rusomsorgsarbeidere, foreldre til noen som ruser seg, osv, kan aldri forstå rusmiddelfeltet fullt ut. Dette feltet er veldig komplekst, men i sin ideologiske fremferd ser de bare en side: misbruket og alt som er knyttet til dette. De har ikke førstehåndserfaringer å gå ut i fra, og kan ikke forstå sinnet til en som ønsker å ruse seg, verken rekreasjonelt eller som selvmedisinering. De blir som en sosialantropologisk forsker, en som prøver å se inn i et samfunn de ikke er en del av og aldri fullt ut kan forstå, og så skal de ta beslutninger som de tror er til det beste for innbyggerne der. Jeg ser du sier du har sagt ditt, og det er helt i orden. Jeg verken krever eller forventer noe svar, men jeg siterer deg fordi jeg leste noen av dine posts, og det fikk meg til å tenke på dette. Jeg mener det jeg har skrevet er verdt å tenke igjennom. Forbudet mot rusmidler har til nå skapt enorme mengder ødeleggelser og lidelser på verdensbasis, nettopp fordi menneskeheten har vært blendet av følelser overfor rusmidler og ikke evnet å se virkeligheten for det den er. Forbud skaper smugling, drap, utenforskap, diskriminering og hindrer hjelp og behandling. Menneskenes bruk av rusmidler er totalt ute av kontroll, og med et forbud er det umulig å ta denne tilbake, det er umulig å få oversikt over bruken og det er umulig å få skapt en kultur og retningslinjer rundt bruk. Forbudet hindrer opplysning, og det hindrer innsikt i hvorfor folk ruser seg og hvordan de ruser seg, og hvordan folk skal møte situasjoner der de opplever at nære ruser seg. I dette moderne samfunn er dette noe som kommer til å komme over oss som en bølge enten vi vil eller ei, og da er det et spørsmål om å se det i øynene og ta problemet ved roten, eller å stenge det ute og la eksisterende diskurser råde. Sistnevnte har aldri fungert, og det ser ikke ut som det noensinne vil fungere.

Om bevisstheten følger de samme prinsippene som stearinlyset er det foreløpig ingen som vet, men dette er irrelevant for poenget. Vi må anta at det iallefall har noe med materie å gjøre, ettersom det oppstår endringer i bevisstheten når man gjør endringer i materien i hjernen. At opplevelsene vi har er identiske med materiens interaksjon rundt oss er ikke riktig. La oss si du får tredjegradsforbrenninger over hele ryggen. Smerten er ubeskrivelig, verre enn du noen gang har kjent. Det vil oppleves urimelig for deg i det øyeblikket å tenke at smerten egentlig ikke eksisterer, at den kun er en illusjon. På sett og vis er denne smerten, i dette øyeblikket, mer virkelig enn noe annet. Mer virkelig enn noen tanke du kan ha om atomer, naturlover eller lignende. Smerten er, i dette øyeblikket, det eneste som eksisterer for deg, og det eneste du klarer å ha noe forhold til. I dette øyeblikket kan du ikke tvile på om bevisstheten finnes eller om det er noe vi "tror vi har". Det er det eneste som eksisterer. Opplevelsen av smerte må ha noe med interaksjon mellom partikler å gjøre. Det er noe som skjer i cellene i ryggen som sender signaler til hjernen, og noe som skjer i hjernen som skaper opplevelsen av smerte. Men cellene i ryggen og i hjernen ER ikke opplevelsen av smerte. Opplevelsen er vesentlig forskjellig fra materien. Hvis du undersøker alle nervecellene og interaksjonen mellom disse vil du ikke finne "smerte" der. Denne opplevelsen eksisterer et eller annet sted, ingen som opplever en slik smerte kan benekte at den finnes, men ingen vet hvor. Jeg vil også påstå at mens du har denne forferdelige opplevelsen av tredjegradsforbrenning, vil det gi svært stor mening for deg å få denne situasjonen til å ta slutt. Argumentet om at det er en kognitiv illusjon gir ingen mening i denne sammenheng. At bevisstheten er et resultat av evolusjon, og at det finnes konsepter vi mennesker kaller "materie" og "fysiske prosesser" betyr ingenting. Det eneste som betyr noe er å få smerten til å ta slutt, og kanskje å få begrenset og behandlet skaden. La oss nå si at du har kommet deg etter skaden, og alt er i orden. Du havner i en annen situasjon der et annet menneske har fått store tredjegradsforbrenninger på ryggen, og opplever forferdelige smerter. Du har da empirisk erfaring, og kan ut i fra dette slutte at mennesket ønsker å redusere smerten og skaden. Du kan logisk slutte at personen ønsker så mye hjelp som overhodet mulig for å nå dette målet. Hvis du ikke kjenner noe ansvar for å hjelpe i en slik situasjon, så er det nødvendigvis slik at du benekter hvordan virkeligheten er, på akkurat samme måte som at en person kan benekte at jorda er rund. Kan hende personen føler dette av hele sitt hjerte og er hellig overbevist, men personen tar feil. Virkeligheten er slik at jorda er rund, og virkeligheten er slik at det andre mennesket lider, og lidelse er negativt. Å overse dette faktum vil være egoets rasjonalisering av situasjonen, ikke en ærlig vurdering av hva som vil være best. Jeg mener derfor at å ignorere andre skapningers lidelse med argumentet om at "det finnes ingen sannheter" eller "materie er det eneste som finnes", er å være intellektuelt uærlig. Årsaker kan være ønsket om å opprettholde sin egen posisjon, unngå ubehag, ønsket om å unngå å endre handlingsmønster eller tankegang man identifiserer seg med, eller andre hensyn til seg selv. På grunn av dette rasjonaliserer hjernen bort den logiske slutningen om at andres lidelse eksisterer og betyr noe. Hvis man er ærlig er ikke denne slutningen noe man kan se bort i fra.