Jonathan Parker

Som arkitekt har jeg jobbet med 3-Dimensjonale fremstillinger av bygninger siden 1986. En av de viktigste egenskaper av slike programvarer er at 3-D modellen er den eneste kilde for alle de andre tegninger. Man opplever aldri uoverenstemmelser mellom mengdeberegninger, plan, snitt eller fasader. Nettopp det kunne var en utfordring av og til og men lengtet tilbake til gamle dager.

Den gang kunne arkitekten lett lure seg selv og andre med fjonge håndtegnede perspektiver, men 3-D modellen avslørte fort hvis man hadde et dårlig produkt. I Moss har dobbeltsporfiasko vist at geoteknikerne er midt opp i denne problemstillingen.

NGIs 2-D programvarer har ofte uoverenstemmelse mellom snitt og plan og det virker som om de sliter med å forklare dette.

Er det deres plan eller snitt vi skal tro på og hvorfor avsluttes snittene uten å vise bunnen eller toppen av skråningen som de selv mener er alpha og omega i beregning av faregrad, skadekonsekvens og risikoklasse?

Innlegget og tegningene fra sivilingeniør og geostatikker Lars Edward Kjellesvik viser fordelene med en ekte geologisk 3-D modell:

Feltet med skråstilte linje på planene viser stor uoverenstemmelse mellom 3-d modellen og kvikkleierefeltet anvist av NVE.

Det er oppsiktsvekkende at Kjellesviks plan- og snitt-tegninger viser:

1. At store deler av kartlagte felt på NVEs tegning ikke er kvikkleire

2. At det finnes kvikkleire utenfor det skråskraverte området oppgitt av NVE

3. At det er mulig å lage en 3- dimensjonal modell av området som gir et mye mer nøyaktig og sammenhengende bilde av hvordan kvikkleireforekomster fordeler seg i undergrunnen.

4. Den 4. dimensjon er tid. Med en 3-d modell er det mulig å se hvordan vann har beveget seg gjennom området og vasket ut salt. Det forteller også hvordan vannet vil fortsette å svekke leiren og hvordan et initialras - hvor som helst i området - kan tenkes å spre seg videre.

5. Snittprofilen følge den svingete linjer gjennom området. Dette kan være en vei- eller dobbeltsportrase. Dette betyr at 3-d modellen kan testes anvendes og videreutvikles for å vurdere farer knyttet til senere utbygginger.

Lars Edward oppfordrer til et tett samarbeid mellom alle faggrupper som kan bidra i kampen om å forstå kvikkleire og forebygge mot fremtidige ras. Det er å håpe at flere lytter til hans oppfordring istedenfor å grave seg enda dypere i skyttergraven etter Gjerdrumraset.

1. Vitenskapsmannen L'Heureux skriver – "Det er samme overalt: Et skred kan aldri starte et sted uten helning." Dette er ikke en hypotese men en meget bastant og unyansert påstand. Det virker som om han definerer en helning til å være brattere enn 1:20 og helst 1:15. Senere forklares at påstanden er bevist med et uspesifisert antall feltforsøk. Spørsmålet er, finnes det flere enn deg og L'Heureux som konkluderer at feltstudiene "støtter eller bekrefter L'Heureuxs hypotese."

2. Hvis ikke geologene - som ifølge L'Heureux deltar i granskningskommisjonene - har noe ansvar, hvordan kan deres eventuell tildstedeværelse påvirke geoteknikerne som sitter på begge ender av bordet?

Takk til ØTH for nyttige tilbakemeldinger.

1. Som sivilarkitekt med 6 års høyskoleutdanning og 40 års praksis har jeg hatt mange oppgaver med bygg- og byplaner innenfor kvikkleireområder og har hatt mye samarbeid med kvikkleirefagkyndige. Jeg har også jobbet en del med risikoanalyser og samferdsel. Jeg og min nærmeste familie og vennekrets er også sterkt berørt av faren for ras på Moss havn.

2. L'Heureux påstår at advokater bør holde seg til sitt fag. I tillegg til advokaters generelle kompetanse (om lovens minimumskrav i Plan- og Bygningslovens §28.1 som krever at bygg og samferdselsprosjekter kun skal bygges på grunn som er sikret i anleggets levetid) har Østgård benyttet ca. ett år på sin bok om kvikkleire. Hans kilder er grundig dokumenterte. Underveis har han hatt et omfattende samarbeid med geoteknikere og geologer med høy kompetanse. Han bygger også i stor grad på geoteknikernes egne utsagn om rasene som omtales i boka. Når du støtter L'Heureuxs påstand, og i tillegg prøver å bagatellisere min kompetanse ved å skrive "Dine egne vurderinger av fakta er relativt uinteressante siden du mangler relevant faglig bakgrunn" er det bevis nok for min påstand.

3. L'Heureux har IKKE oppgitt noen kilder for påstanden om at feltstudier beviser at det er umulig å provosere fram større kvikkleireras på flatmark. Dette er heller ikke mulig å gjøre.

4. Som motbevis for Østgårds påstand om at geoteknikere fullstendig dominerer granskningskommisjonene for kvikkleireras (og sitter dermed på begge sider av bordet), svarer L'Heureux: "Alle bidragsytere står ikke nødvendigvis som forfattere av undersøkelsesrapporter etter skred, legger han til." Dette er hans svar på Østgård uomtvistelig bevis for at få geologer oppgis som delansvarlige for utredningene.

Mener du at ikke navngitte geologer kan tildeles ansvar for rapportene som er offentliggjort?

"Kronikk" er nå rettet til "artikkel" ovenfor. Jeg avsto fra å kommentere L'Heureuxs minst heldig påstand om at advokater bør holde seg til sitt fag. Mange advokater, sivilarkitekter og byplanlegger er opptatte av å ivareta kvikkleirerammedes interesser. Det kan gjelde liv og helse i tillegg til store materielle verdier. Mange føler litt mindre ansvar ovenfor oppdragsgiverne til geoteknikkerne. Det er derfor viktig at man foreta egne vurderinger av fakta.

Det er særlig interessant at geoteknikkeren selv oppgir at andel kvikkleireras utløst av menneskelig aktivittet har økt fra snittall 50% før 2009 til ca 90% i snitt fra 2009 og fram til 2018. Norges første kvikkleireveilder som åpnet for bygging på kvikkleire ble utgitt i 2007.

I dag anslås at ca 100 000 mennesker bor på kvikkleire og mørketallene er store. I tillegg kommer de som ligger utenfor løsneområdet og kan rammes innenfor rasets utløpsområdet.

Meg bekjent bor du innenfor utløpsområdet for den nyoppdagede kvikkleire sone i Moss sentrum med risikoklasse 4, men i likhet med L'Heureux mener du at ingen berørte (uten geotekniske kompetanse) skal kunne kritisere kvikkleireveilederen og/eller måten den praktiseres!

L'Heureux vokter seg vel for å tallfeste omfanget av samarbeidet mellom geologer og geoteknikkerne i forbindelse med kvikkleireutredninger. Det samme gjelder bruken av 3 dimensjonale geologiske modeller. Meg bekjent ligger dette helt i startgropa hos geoteknikkerne.

L'Heureux innrømmer at geologer sjelden oppgis som delansvarlige for utredningene. Det er uansett sannsynlig at deres rolle begrenses av at de ikke har fått noe annerkjennelse for deres kompetanse i Norges sentralgodkjenningsordning.

Jeg opplever at det er mye mindre sprik mellom Østgård og L' Heureux enn denne kronikken gir inntrykk av. L'Heureux innrømmer at kvikklleire kan deformeres av belastninger ovenfra (fra eksempelvis vanntrukket løsmasse over kvikkleire), men han utelukker at dette kan utløse skred i flatt terreng. Han viser til feltstudier som visstnok beviser dette, uten at kilden for påstanden fremlegges.

Et feltstudie som beviser dette måtte i så fall teste påstanden under alle tenkelige grunnforhold. I tillegg må grunnen utsettes for en rekke andre forhold samtidig.

Som eksempel oppgis:

- forskjellige værforhold over tid med påfølgende konsekvenser for poretrykk og/eller vannstrømninger

- store lekkasjer fra vannledninger

- rystelser fra anleggsmaskiner eller jordskjelv,

- luft/rystelser fra jetpeling,

- sterk berøring under kalkstabilisering

- ramming av peler

- påkjenning fra steinblokker utløst i sprengningsarbeid

- Tenkelige påkjenninger knyttet til senere menneskelig inngrep eller klimaendringer

Senere bekrefter L'Heureux at det kan forekomme skred i terreng med helling mindre enn 1:15, men at dette skal - i følge ham - være svært sjeldent.

L'Heureux bekrefter også Østgård påstand om at at det er en fordel med samarbeid mellom geoteknikkere og geologer for å skape 3-dimensjonale geologiske modeller av grunnen som utgangspunkt for geotekniske beregninger. Forskjellen mellom partene gjaldt graden som dette er tatt i bruk hos geoteknikerne. I Moss f. eksempel brukes kun boredata og 2d programverktøy. Stabiliteten av kvikkleireskråningene utenfor kaifroten er ikke vurdert. 

L'Heureux omtales kun en gang i Østgårds bok. Han oppgis som et medlem i granskningskommisjonen for Altaskredet, men uten videre omtale. Østgård berømmer grundigheten som kommisjon legger for dagen i utredningen, men konkluderer at oppfølgingen av Altaskredet illustrerer hvordan geotekniske utredninger ikke finner overbevisende svar.

Jeg ser fram til at L'Heureux leser kapitlet i boka om Altaskredet (side 191 til 210) og kommer med sin vurdering.