PhotonPulse

Flin skrev (35 minutter siden):

Grunnen til at man klarte å lage starte fisjon på jorda er teorien som ligger bak nøytroner og atomfysikk. Det er den samme teorien du mener er feil.

Er ikke sikker på hva du mener jeg mener er feil kan du være spesifik?

Flin skrev (29 minutter siden):

Her er et spørsmål til deg. Hvor kom de grunnstoffene du trenger for å starte fisjon fra? Hvordan ble de produsert? 

Det er et spørsmål vitenskapen i dag ikke har svar på.

Det at stjernene bruker fusjon er basert på observasjon av at nøytrinoer frigjøres i stjernen, men nøytrinoer frigjøres også i fisjon. Jeg har ikke funnet noe spesifikt annet enn det om hvorfor de mener stjernene drives av fusjon. Og fusjon har vært prøvd her på jorda i utallige experimenter men det er alltid ""fremtidens"" fornybare energi". De har bevist at fusjon er mulig men ikke at det kan produsere mer energi enn det tar å få det til.

Og tyngre elementer kan i teorien splittes for å lage de lette elementene som fusjon får æren for i stjerner.

Flin skrev (3 timer siden):

Greit du skal få den, Månens kjerne er litt varmere enn jeg husket/trodde. Er 2500 C varmt nok til å starte kjernefysiske prosesser (på samme måte som i stjerner)? Det finnes smelteovner som overgår de temperaturene der. 

Ingen motargumenter? Hva med alt det andre jeg har påpekt?

Om jeg sjønner det rett så er temperaturen når uranium splittes kontrollert i en fisjonsreaktor 600-1000C

Flin skrev (23 timer siden):

Du godtar enkelte aspekter av denne teorien, men ikke alle? 
Du finner opp teorier som det ikke er behov for og som er i konflikt med eksperimentell og teoretiskfysikk.
 

 

Du høres ut som du er sikker på at du vet alt å at det jeg gjør er helt utenkelig negativt. Men enda kommer du ikke med spesifike motargumenter til hvorfor det jeg tenker ikke funker. Og du selv kommer med feile antagelser og missforståelsersom for eksempel at månen ikke har en varm kjerne. Men det er nok min feil siden jeg ikke er så flink å forklare helheten slik jeg ser den.

Flin skrev (23 timer siden):

Overflaten til en rødkjempe er kaldere enn overflaten til mange mindre stjerner. Temperaturen til Neptun er lavere en Jordas temperaturen, men Jorda er mindre enn Neptun.

Asteroider har ikke nøytronkjerner. Månen er seismisk inaktiv og har heller ikke en kjerne som avgir varme.
 

 

Overflaten ja. Men om du ser på kjernetemperaturen så er det følgende:

Månen: ca 2500C

Jorden: ca 5200C

Neptune: ca 7000C

Jupiter: ca 24000C

Jeg mener ikke at asteroider har nok energi til å starte kjenefysiske prosesser i kjerna men måner har det.

cuadro skrev (3 timer siden):

Matematikk og fysikk utelukker det, derimot. Dette er kun kjente størrelser, så du må nesten bevise motsetningen. Lykke til!

Siden du sier det å mener det er sant så regner jeg med du kan gi noe lesestoff om det eller vise til hva som får deg til å mene det.

Flin skrev (11 timer siden):

I kjernen av jorda er det en metallkjerne, jorda er ikke massive nok til å oppnå de tetthetene som kreves for å danne en nøytronstjerne.

Så langt har vi sett ned til jernlaget av jorda ved hjelp av seismiske bølger. Det utelukker ikke at det finnes flere lag innenfor dit vi har sett så langt.

Jeg oppdaterte første posten litt for å bedre reflektere det jeg mener.

Flin skrev (10 timer siden):

Det overaskende mange som kritiserer, betviler og forsøker å finne feil i vitenskapelige teorier de ikke forstår. Det er selvfølgelig ikke noe galt i å tenke kritisk, men det blir litt rart å kritisere noe man ikke en gang skjønner. Hvis du vil forbedre en teori må du først forså den, men du har helt hoppet over det skrittet. Hvis jeg skal ta din kritikk av dagens teorier seriøst så må du nesten vise at du kjenner disse teoriene. Det er dessverre en ganske komplisert affære. Det er kanskje et problem med den moderne vitenskapen, at den krever så fryktelig mye tid og jobb for å forstå. Ikke en gang en mastergrad i fysikk er nok til å forstå prosessen i sin helhet, men heldigvis kan må forstå de generelle prosessene uten å ha kjennskap til alle micro detaljene.
 

Hvis jeg forstår deg rett så mener du at himmellegemer har vokst i størrelse fra energi til sorte hull? Altså først dannes støv, så asteroider, så måner, så planeter og gasskjemper, så stjerner, så nøytronstjerner og så sorte hull? Akkurat hva mener du med større? Større i størrelse eller større i masse? Hva hvis jeg forteller deg at det finnes stjerner som er både mer massive og har større utstrekkelse en sorte hull? Hva hvis jeg forteller deg at nøytronstjernene alltid er mindre enn stjernene de ble dannet fra?

Hva hvis jeg forteller deg at det finnes observasjoner av stjerner hvor planeter er i ferd med å oppstå rundt de?

 

I kjernen av jorda er det en metallkjerne, jorda er ikke massive nok til å oppnå de tetthetene som kreves for å danne en nøytronstjerne.

Du påstår det, men har du noen gang regnet på det? Jorda har en masse, i følge google, på cirka 5.29 * 10^(24) kg. 
Hvis jorda tar til seg 40 000 tonn, 4 * 10^7 kg, så vil massen kun øke med 0.00001% i løpe av 14 milliarder år. Det er sånn cirka 13.7 milliarder år siden universet som vi kjenner det i dag oppsto og jorda er mye yngre enn som så. Effekten av disse 40 000 tonnene i året er forsvinnende liten og vil ikke føre til noe som helst.

 

 

Ja stjerner kan være forskjellig størrelse å det samme kan sorte hull. Det kan tilogmed være sorte hull nede på kvantenivå.  Jeg vet at nøytronstjerner er mindre, det er jo tross alt slik jeg ser det kjærna til en stjerne som er igjen etter den har "explodert".

Jeg skulle kanskje formulert meg bedre. Det at himmellegemer legger på seg av støv er relevant i for eksempel oort skyen der det finnes ca 10000000000000 objekter som samler støv å sakte blir til asteroider og objekter med månestørrelse. Når de blir denne størrelsen har de indre kjernefysiske kreftene startet nok til at de har mye varme i kjernen. Og jo varmere himmellegemene er jo større blir de i volum. Samtidig som jeg ser for meg at de blir tettere i kjernen lignende det en nøytronstjerne er bare i mindre skala spørs hvor stort objektet er.

Espen Hugaas Andersen skrev (På 30.5.2021 den 21.46):

Det at et nøytron blir til et proton er det som skjer om man bombarderer oksygen med nøytroner. Det er ikke slik at alt man bombarderer med nøytroner blir til mindre og mindre biter, slik du tror.

Jeg sjønner hva du sier men det endrer enda ikke på det fakta at alle atomer kan splittes

Flin skrev (På 31.5.2021 den 14.47):

Spørsmål: Hva sier de vanlige teorien om dette?

Det er relativt rett fram å forklare hvorfor det du sier ikke stemmer, men alt dette er er innhold i den vanlige forklaringen.

"Den vanlige forklaringen" er jo som du sier for det meste en samling av teorier, altså ikke fakta.

Jeg sier ikke at teoriene er 100% feil, men de har rom til å bli forbedret.

SeaLion skrev (På 2.6.2021 den 17.58):

Nøytoner er kun stabile når de er knyttet til protoner, eller er fanget i ekstreme gravitasjonsfelt som i nøytronstjerner.

Et fritt nøytron vil etter ca 15 minutter bli til et proton og et elektron, såkalt nøytronhenfall. Protoner består av to oppkvarker og én nedkvark, nøytoner består av to nedkvarker og én oppkvark. Nedkvarkene er ørlite tyngre enn oppkvarker, tilsvarende massen av ett elektron og massen av energien som frigjøres i forvandlingen.

Men det jeg tenker er at kjærna til mange himmellegemer er nøytron samme som en nøytron stjerne. Som et slags produkt av kjærnefysiste krefter. Bare at i jorden for eksempel er nøytronkjærna extremt mye mindre enn hos en nøytronstjerne fordi den er yngre. Og tyngdekraften blir jo sterkere jo nærmere man er.

Espen Hugaas Andersen skrev (52 minutter siden):

Splitting av atomer skjer generelt bare for tyngre atomer.

Om f.eks et nøytron treffer oksygen-16, så ender du opp med ett hydrogen-1 atom og ett nitrogen-16 atom. Og ganske øyeblikkelig vil nitrogen-16-atomet avgi et elektron fra kjernen og bli om til oksygen-16. Altså du har egentlig bare gjort om et nøytron til et proton.

https://en.wikipedia.org/wiki/Neutron_activation

Men hvor blir elektronet av? Forsvinner det ut av kloden eller drar det inn i kloden? relativt til hvor det var.

Espen Hugaas Andersen skrev (16 minutter siden):

En ting som er greit å skjønne er at en nøytron-stjerne er ikke et resulatat av fisjon. Det er snakk om en stjerne som er så massiv at atomene kollapser. Kreftene som holder elektronene skall over kjernen er ikke like sterke som tyngdekraften i disse stjernene, og elektronene krasjer inn i kjernene og lager mer nøytroner. Man kan på en måte se på en nøytronstjerne som ett *enormt* atom, kun bestående av nøytroner. (Dette blir en forenkling.)

"Atomene kollapser" er ikke det fisjon? Hvordan mener du dette skjer om ikke sakte over tid? Jeg regner med at det du mener om at et nøytron blir til et proton er noe som menes skjer utenfor en nøytron kjerne siden nøytron stjerner konverterer proton til nøytron. Det du mener skjer er vel det som skjer på jordens bakkenivå?

Om jeg sjønner det rett krever splitting av atomer nøytroner og i en kjerne av nøytron er det mer enn nok nøytroner. Og protoner vil ikke bli del av kjerna samme som i en nøytron stjerne. og vil jo da presses ut av denne nøytron massen og/eller konverteres til nøytroner.

Hei.

Dere får unnskylde meg om jeg skriver dårlig norsk siden det meste jeg leser er på engelsk og jeg oversetter det jeg ikke kan si på norsk.

Over det siste 10året ser jeg personlig mer og mer bevis for at himmellegemer vokser. Jeg tenker at prosessen er grovt sett sånn: energi/støv/asteroider/måner/planeter/gasskjemper/stjerner/nøytron stjerner/sorte hull.

Det viser seg at jorda legger på seg ca 40 000 tonn i året hovedsakelig romstøv å asteroider. Men mister også ca 90 000 tonn hydrogen i året. Men det som ikke er nevnt så jeg kan finne er at jorda da legger på seg nøytroner siden hydrogen ikke har nøytroner. Når man snakker om et uendelig univers, og med tid i skala av universet så er dette betydelig. Det at himmellegemer legger på seg av støv er relevant i for eksempel oort skyen der det finnes ca 10000000000000 objekter som samler støv å sakte blir til asteroider og objekter med månestørrelse. Når de blir denne størrelsen har de indre kjernefysiske kreftene startet nok til at de har mye varme i kjernen. Og jo varmere himmellegemene er jo større blir de i volum. Samtidig som jeg ser for meg at de blir tettere i kjernen lignende det en nøytronstjerne er bare i mindre skala spørs hvor stort objektet er. Det viser seg for eksempel at kjernetemperaturen vokser i samme grad som volumet til himmelegemene blir større. For eksempel om vi ser på kjernetemperaturene så er det følgende:

Månen: ca 2500C

Jorden: ca 5200C

Neptune: ca 7000C

Jupiter: ca 24000C

Det jeg ønsker her er en diskusjon rundt om dette er mulig, jeg trenger ikke folk som prøver å overbevise meg om at jeg tar feil siden jeg vet hva de vanlige teoriene sier om dette emne. Argumenter gjerne for eller imot.

Jeg finner ikke svar på dette andre steder på internett så jeg prøver å spørre her.

Hadde vært flott å få svar på dette