Kaffemaskin

Mange takk for et godt og begrunnet svar, dette du skrev her var igrunn svaret jeg fryktet men som jeg trengte, basert på dette har jeg blant annet gjort en del research/forhørt meg med folk som har tatt noen slike valg ut av frykt/forelskelse osv, og det er blitt helt klart for meg at det er en felle man fort kan trå i,

Jeg må vel nå bare gå dypt inni meg selv og finne ut hva jeg (fremtidige jeg) ønsker meg og gjøre det som må gjøres, vi er vel tross alt alle ansvarlige for vår egen lykke

Hei, ganske nytt for meg og skulle stille spørsmål ved egene livsvalg her på nett, vanligvis ville jeg nok forhørt meg med venner og familie, kommer til og gjøre det i tillegg men er nok redd omgangskretsen min har en tendens til og tenke litt kortsiktig og jeg er sikkert ikke noe bedre selv,

Saken er den at jeg er midt i 20 årene, straks ferdig utdannet og har jobb og gå til etter utdannelse, det blir ikke noen superlønn med det første (under 380k/år),

Bor i et billig område i forhold til boligpriser så ikke noe stort problem og skulle kjøpe bolig alene, egenkapitalen begynner og komme seg, jeg trives i grunn med og leve ganske minimalt og synes det er morro og investere i aksjer/fond fremfor og for eksempel kjøpe en dyrere bil (det viktigste for meg er kanske ikke og ha fine ting men og føle at jeg har muligheten på en måte),

Men over til problemstillingen:

Jeg har en kjæreste på min alder, hun er selv straks ferdig utdannet, ikke garantert jobb men gode muligheter i sitt yrke, og cirka det samme som meg lønnsmessig, hun har selv en god del egenkapital og er nokså ryddig økonomisk,

Hun ser for seg et rolig liv litt utenfor "byen" noe jeg selv kunne tenke meg, og det virker som vi er en ganske god match sånn sett.

Hun sliter litt med psyken sin til tider noe som kan føre til en del negativitet hos henne og noen diskusjoner/krangler, dette er nok til tider også min skyld da jeg takler negativitet hos andre litt dårlig og kan komme med noen idiotiske kommentarer som "prøv og se litt posetivt på det...etc" uten og tenke meg helt om før det glipper.

(Vi har vert sammen en god stund og forholdet fungerer spnn sett)

Tingen er at hun nylig har fått en diagnose som vil gjøre det vanskeligere og få barn (Vi begge ønsker barn en dag) men nå er det for henne viktig at det skjer fortløpende (om 2-4 år ca.)

Jeg på min side ønsker egentlig og fokusere litt mer på karriere,investeringer,fritid og generelt bruke noen ekstra år på og oppnå reisemål osv,(jeg er litt redd dette blir vanskelig når man har fått barn & 2-4 år er tiden det vil ta og kjøpe seg tak over hodet/stå trygt økonomisk)

Spørsmålet er da: skal jeg gå med på dette selvom det går på bekostning av mine mål/drømmer eller skal jeg avslutte forholdet og gi henne mest mulig tid til og finne seg en mer passende partner?

Ser det selvfølgelig ikke som en mulighet og vente og se hvordan jeg føler det om noen år da jeg ikke vil stå i hennes vei på noen måte,

Jeg kan legge til at jeg ikke er noen damemagnet og heller ikke har en enorm sosial krets så frykten for og ikke finne noen om jeg skulle gå er jo selvfølgelig der, men sånn er vel livet man vet aldri,

Beklager langt inlegg håper på noen kloke ord,meninger om temaet, alle inspill vil nok hjelpe i en helhetsvurdering