Det er ikke første gangen min kone tok ut skilsmisse da hun var i den maniske fasen. Dette skjedde høsten 2013. Etter at skilsmissen ble et faktum, ble hun seg selv og angret, vi kom sammen og giftet oss på nytt. Siden det har det fungert bra. Nå nylig har det skjedd igjen, den 27 august. Jeg har merket at hun har vært følelsesmessig fjern ovenfor meg og manisk de siste ukene. Torsdag den 27 august hadde hun skrevet er brev om at hun har dratt sin vei og erklært skilsmisse. Hun våget ikke å prate med meg under 4 øyne på grunn av at hun innbiller at jeg er den verste psykopaten som i skulle banke henne, i verste fall drepe henne. Det var mye stygt som sto i brevet hun skrev og alle anklagelsene mot meg. At jeg skal være en voldelig og total hensynsløs drittsekk stemmer overhodet ikke. Hun skrev at hun er livredd å bo med meg. Min voksne sønn synes det er helt horribelt, han gir meg full støtte i saken. Jeg snakket med en venninne av min kone, hun ble faktisk skremt over hvor manisk og giret hun var da hun fikk besøk av min kone, hun fortalte meg at hun overhodet ikke var til å kjenne igjen. Nå er jeg temmelig langt nede og veldig trøtt og sliten etter dette som har skjedd igjen.
Anonymous poster hash: 277be...398
Hei TS,
Det er veldig leit å lese om situasjonen din. Og jeg forstår håpløsheten og fortvilelsen du kjenner på..
Min kone (nydiagnostisert med CPTSD og en 8-10 år gammel bipolar lidelse) gjorde det slutt med meg og søkte om separasjon tidligere i sommer. Hvorvidt det er/var en (hypo)manisk periode/episode hun gikk inn i da, er vanskelig å si - jeg har ikke visst om BPL-diagnosen før etter bruddet, og jeg tror at i vårt tilfelle så handler det om at min kone ikke vedkjenner seg den diagnosen, at hun rett og slett fornekter den. I så måte har det aldri vært «nødvendig» for meg å være obs på eventuelle svingninger, da jeg ikke har visst om at det har foreligget en BPL-diagnose, og som du beskriver din egen kone; hun er verdens snilleste, mest omsorgsfulle og kjærlige menneske - den beste jeg vet om - når ting «er greit» (les: stabilt, i balanse, ikke for mye stress eller belastninger rundt henne).
Jeg vet ikke om det er så mye jeg kan si eller gjøre for deg, annet enn å fortelle deg at jeg tror jeg forstår mye av fortvilelsen, frustrasjonen og håpløsheten du føler på. Jeg har også opplevd (via informasjon fra felles venner) at hun har en oppfatning av meg som en person med «skummel oppførsel», til den grad at hun ikke ønsket/ønsker at jeg skal vite hvor hun har flyttet til. Uten at jeg aner hvor de tankene/følelsene hennes kommer fra. Men jeg kjenner meg igjen i det du skriver, og jeg opplever selv at det er fryktelig sårende, skuffende og sjokkerende (du kjenner meg jo bedre enn som så??), samtidig som jeg har tatt meg i å tvile på meg selv på grunn av dette; kanskje har jeg sagt/skrevet noe som virker skummelt/truende, kanskje har jeg vært for streng/tydelig i noen av mine meninger om praktisk fordeling av ting, kanskje er det faktisk «creepy» og ikke innafor at jeg opprettholder relasjonen jeg har fått til noen av hennes venner i løpet av tiden vår sammen, kanskje er jeg litt skummel da, kanskje...osv.
Det var en vond og tung erkjennelse overfor meg selv, da jeg innså at utsagnet hennes hadde fått meg til å tvile på meg selv - jeg som vanligvis er så trygg og står så støtt i meg selv som person. Jeg håper at du «vet bedre» enn som så, og at du klarer å unngå den karamellen - det var ikke noen kul følelse å skulle håndtere midt oppi alt annet.
Hva tenker du at du vil gjøre videre? Hva er dine tanker om hva som føles rett og riktig for deg fremover? Jeg får selv høre mye av «men tenk på hvordan livet vil kunne bli sammen med henne, så ustabilt, opp og ned, krevende og belastende - det er jo ikke noe som bare går over, det vil jo potensielt være sånn for alltid - er dét et liv du ønsker for deg selv?». Og jeg forstår de tankene, de innspillene. De er i aller høyeste grad legitime og berettiget, og noe som man må/bør ta til etterretning - enten man vil eller ei. Men så kommer man jo ikke utenom følelsene. Kjærligheten. Ekteskapet man inngikk. Løftene man gav. Hverdagene (som det jo er flest av). Planene og drømmene. Jeg elsker henne - sykdom, diagnoser, symptomer eller ei - jeg elsker henne, i gode og onde dager.
Hvor går grensene? Hvor går MIN tålegrense? Vil min egen psyke og helse orke det? Selv om jeg og mitt bevisste sinn ønsker min kone tilbake, mer enn noe annet - vil det være nok, at man vil, at man elsker, at man kjemper og ofrer? Eller vil man risikere selvoppofrelse på et tidspunkt? Jeg vet ikke. Vet du?
Jeg vet bare hva jeg, mitt bevisste JEG, ønsker og føler. Og savner. Men hvor realistisk det er i det livslange løp...det aner jeg ikke.
Hvor mye har du igjen å gi? Hvor mye mer orker du? Hvor mye mer ØNSKER du? Hvordan har DU det, sånn egentlig? Psykisk, fysisk, energi og overskudd - helsemessig generelt? Lever du, eller eksisterer du? Og er(/var) du lykkelig?
Min bipolar kone tok ut skilsmisse.
i Helse
Skrevet
Hei TS,
Det er veldig leit å lese om situasjonen din. Og jeg forstår håpløsheten og fortvilelsen du kjenner på..
Min kone (nydiagnostisert med CPTSD og en 8-10 år gammel bipolar lidelse) gjorde det slutt med meg og søkte om separasjon tidligere i sommer. Hvorvidt det er/var en (hypo)manisk periode/episode hun gikk inn i da, er vanskelig å si - jeg har ikke visst om BPL-diagnosen før etter bruddet, og jeg tror at i vårt tilfelle så handler det om at min kone ikke vedkjenner seg den diagnosen, at hun rett og slett fornekter den. I så måte har det aldri vært «nødvendig» for meg å være obs på eventuelle svingninger, da jeg ikke har visst om at det har foreligget en BPL-diagnose, og som du beskriver din egen kone; hun er verdens snilleste, mest omsorgsfulle og kjærlige menneske - den beste jeg vet om - når ting «er greit» (les: stabilt, i balanse, ikke for mye stress eller belastninger rundt henne).
Jeg vet ikke om det er så mye jeg kan si eller gjøre for deg, annet enn å fortelle deg at jeg tror jeg forstår mye av fortvilelsen, frustrasjonen og håpløsheten du føler på. Jeg har også opplevd (via informasjon fra felles venner) at hun har en oppfatning av meg som en person med «skummel oppførsel», til den grad at hun ikke ønsket/ønsker at jeg skal vite hvor hun har flyttet til. Uten at jeg aner hvor de tankene/følelsene hennes kommer fra. Men jeg kjenner meg igjen i det du skriver, og jeg opplever selv at det er fryktelig sårende, skuffende og sjokkerende (du kjenner meg jo bedre enn som så??), samtidig som jeg har tatt meg i å tvile på meg selv på grunn av dette; kanskje har jeg sagt/skrevet noe som virker skummelt/truende, kanskje har jeg vært for streng/tydelig i noen av mine meninger om praktisk fordeling av ting, kanskje er det faktisk «creepy» og ikke innafor at jeg opprettholder relasjonen jeg har fått til noen av hennes venner i løpet av tiden vår sammen, kanskje er jeg litt skummel da, kanskje...osv.
Det var en vond og tung erkjennelse overfor meg selv, da jeg innså at utsagnet hennes hadde fått meg til å tvile på meg selv - jeg som vanligvis er så trygg og står så støtt i meg selv som person. Jeg håper at du «vet bedre» enn som så, og at du klarer å unngå den karamellen - det var ikke noen kul følelse å skulle håndtere midt oppi alt annet.
Hva tenker du at du vil gjøre videre? Hva er dine tanker om hva som føles rett og riktig for deg fremover? Jeg får selv høre mye av «men tenk på hvordan livet vil kunne bli sammen med henne, så ustabilt, opp og ned, krevende og belastende - det er jo ikke noe som bare går over, det vil jo potensielt være sånn for alltid - er dét et liv du ønsker for deg selv?». Og jeg forstår de tankene, de innspillene. De er i aller høyeste grad legitime og berettiget, og noe som man må/bør ta til etterretning - enten man vil eller ei. Men så kommer man jo ikke utenom følelsene. Kjærligheten. Ekteskapet man inngikk. Løftene man gav. Hverdagene (som det jo er flest av). Planene og drømmene. Jeg elsker henne - sykdom, diagnoser, symptomer eller ei - jeg elsker henne, i gode og onde dager.
Hvor går grensene? Hvor går MIN tålegrense? Vil min egen psyke og helse orke det? Selv om jeg og mitt bevisste sinn ønsker min kone tilbake, mer enn noe annet - vil det være nok, at man vil, at man elsker, at man kjemper og ofrer? Eller vil man risikere selvoppofrelse på et tidspunkt? Jeg vet ikke. Vet du?
Jeg vet bare hva jeg, mitt bevisste JEG, ønsker og føler. Og savner. Men hvor realistisk det er i det livslange løp...det aner jeg ikke.
Hvor mye har du igjen å gi? Hvor mye mer orker du? Hvor mye mer ØNSKER du? Hvordan har DU det, sånn egentlig? Psykisk, fysisk, energi og overskudd - helsemessig generelt? Lever du, eller eksisterer du? Og er(/var) du lykkelig?
Jeg tenker på og føler med deg.
Hjertesukk fra meg