Andersnb

Jeg er en 31 år gammel mann som for et par år siden møtte jeg en jente som jeg fikk god kontakt med. Vi datet litt i en periode og ble «eksklusive» etter et tre måneder.  Etter et halvt år spør hun meg om vi skal bli sammen. På det tidspunktet hadde jeg egentlig ikke lyst til å bli sammen med henne, jeg følte ikke jeg hadde store følelser eller var nok interessert, men ble nærmest «overtalt» til å bare prøve en periode. Jeg tenkte at det skader kanskje ikke å prøve, så ble vi sammen.

Etter et halvår som kjærester merker jeg fortsatt at følelsene ikke er der de skal være og jeg forsøker å slå opp. Det klarer jeg ikke gjennomføre da jeg tenkte at jeg kanskje ikke har prøvd godt nok å få forholdet til å funke. Jeg hadde sett på siste halvår som en «prøveperiode» og ikke lagt nok i forholdet. Jeg var egentlig innstilt på at det ikke kom til å være lenge, og var deretter dedikert til forhold. Nå skulle jeg prøve å slippe følelsene løs og bli mer engasjert i forholdet.

Nå har det gått enda et år og vi har fått det bedre sammen. Vi krangler svært lite, sexen er god og vi har ofte gode samtaler med hverandre. Allikevel føler jeg at følelsene ikke er der de skal være, så jeg vurderer nok engang å gjøre det slutt. Jeg planla å gjøre det i dag under sterk tvil, men så hadde kjæresten min og jeg det så utrolig fint sammen i dag, og det ville føltes som en «bombe» om jeg plutselig sa at jeg vil slå opp. Denne fine dagen fikk meg nok engang til å revurdere om det er riktig å slå opp.

Nå er jeg helt rådløs over situasjonen. Jeg er usikker på hva jeg føler og vil. Jeg er redd jeg kaster bort et relativt velfungerende forhold for å se om gresset er grønnere på den andre siden. Samtidig merker jeg at det er forskjellig i hvor glad vi er i hverandre. Hun virkelig elsker meg og er fortsatt stormforelsket. Jeg liker henne derimot «bare» veldig godt, men er ikke stormforelsket.

Hvordan bør man egentlig føle seg i et forhold? Jeg tror ikke på «disney-forhold» hvor man er forelsket livet ut. Samtidig er det kanskje ikke nok at man har det bra sammen og krangler lite? Jeg aner virkelig hva jeg skal gjøre med situasjonen. Er det noen som har vært i lignende situasjon eller har noen perspektiver?  Alle svar tas i mot med stor takk.

@nonlocality 

Jeg har også tenkt i de samme baner. Av par jeg kjenner, er vi de som krangler minst og generelt har minst gnisninger i forholdet. Samtidig tenker jeg at det kan være tegn på stor lidenskap at man krangler osv. Det viser i det minste at man bryr seg. Det forholdet jeg er i nå er på en måte veldig trygt og godt, men jeg savner det lille ekstra.

Med "forpliktelsesangst" mener jeg at jeg synes tanken på å binde meg til en person resten av livet virker skremmende i seg selv. Både fordi jeg vanskelig kan forstå hvordan man kan beholde gnisten med en person i 50 år pluss, og samtidig uvissheten over at det kan være andre som passer bedre for meg der ute. 

Med "veldig, veldig glad i" mener jeg at jeg liker personen veldig godt og ønsker personen alt godt. Til sammenligning er jeg veldig, veldig glad i vennene mine. Med "elsker" tenker jeg at man har veldig sterke følelser for personen, blandet med en gnist og lidenskap som ikke hører vennskap til.
 

Skjønner at du tenker jeg har "settled for less". Den tanken har jeg tenkt på selv. Samtidig så er det ikke mange jenter jeg har kommet så godt overens med. Hun respekterer meg på alle måter og ser hele meg. Det er sjeldent jeg opplever. Dette forholdet blir kanskje ikke verdens mest lidenskapelige, men samtidig er det kanskje det beste jeg kan få. Er redd det blir min største anger i livet å gå fra denne jenta.

Hei, jeg er en mann i tidlig 30-årene som har vært sammen med kjæresten min i ett år nå. I starten var jeg stormende forelsket, og levde i nuet uten tanke på hvor relasjonen skulle ende. Nå har vi blitt kjærester, men jeg er usikker på om det er rett. Jeg vil ikke si at jeg elsker henne, men jeg er veldig, veldig glad i henne. Alderen min gjør at jeg føler jeg må «treffe riktig» hva gjelder forhold nå, med tanke på å stifte familie i løpet av 30-årene.

Vi krangler veldig lite, har like interesser og vi har ingen store problemer i forholdet. Samtidig føler jeg det mangler en gnist. Det er på en måte bare hyggelig og koselig. Men den store lidenskapen mangler fra min side.

Generelt vil jeg si at jeg har forpliktelsesangst når det gjelder forhold. Jeg synes det er svært vanskelig å binde meg til noen over lang tid, og tanken på at man skal være sammen resten av livet virker skremmende, uavhengig av partner. Samtidig så tenker jeg det er litt feigt å avslutte forholdet nå, bare fordi gresset kan være grønnere på den andre siden. Man finner vel aldri den perfekte uansett.

Jeg lurer på om min manglende lidenskap skyldes forpliktelsesangsten? Lurer på om andre har erfaring med forpliktelsesangst og forhold som ikke er veldig lidenskapelige.

Takker for alle innspill!