Jellyfish

Hei! Tusen takk for alle svar, jeg har tatt til meg alt sammen og har mye å tenke på fremover.

On 9/3/2020 at 12:27 AM, Filol said:

 Hva tenker dere om dette, å vie tiden sin til å se etter en dame på lang tid samtidig som man har sex med gutter?

Det er vel det dem fleste som dater driver med - puler folk man ikke kan se for seg å være sammen med frem til man finner noen man vil både pule og være sammen med. Det er tøft at du har begynt å utforske fantasier som tidligere har fått deg til å føle skam. Du slår meg som en som liker å prøve ut nye ting i senga, så du kunne jo fokusert på å finne en dame på nettsider eller events for folk som har et litt mer åpent sinn til sex? Om du vil finne en kvinne å ligge med, så må du som oftest putte inn litt mer arbeid og sjarmere henne først. Det kommer an på hvordan hun er som person, men om du er snill, har god humor (ikke ta deg selv for høytidelig), og ikke virker desperat, så skal det være fullt mulig å finne en dame som både vil ligge med deg og som aksepterer din seksuelle legning.

Nakenprat er ganske vulgært og lar lite være igjen til fantasien. Da er det nok mer sannsynlig at du finner noen på fetlife. Det er en nettside for folk som først og fremst er interessert i BDSM, men jeg tror at det er alt mulig av folk der.

Hei! Jeg skriver dette veldig kort da jeg ikke har så god tid, men jeg håper det er til nytte likevel. Jeg er en kvinne på 25 år som har sliti veldig mye med de samme følelsene, så jeg kan relatere til innlegget ditt.

Ditt første steg er å starte terapi igjen. Hva slags type terapi har du vært på? Det finnes veldig mange ulike former av terapi. Var det terapi hvor du fikk oppgaver som du måtte fullføre for hver time, typ "slå an en samtale med noen neste gang du er på butikken", eller gikk det mest ut på å bare prate? Jeg pleide å tenke at terapi aldri var for meg, men det er fordi jeg var på feil type terapi for mine problemer. Jeg går nå gjennom kognitiv terapi og det er mye bedre for mine behov.

Det ekstreme selvhatet du føler er ikke normalt. Du beskriver deg selv som et monster som alle "naturligvis" må hate å være rundt fordi du er så stygg. Det er helt naturlig å ha dager hvor man ikke føler seg på sitt beste, men ditt selvhat ødelegger for deg og livet du vil leve. Når startet selvhatet? Var du veldig ung, eller har det blitt gradvis verre med årene? Om det startet da du var veldig ung, så er ikke dette et selvhat som du føler fordi du er stygg, men fordi noen har fått deg til å føle dette hatet.

Maladaptive daydreaming er det du beskriver med de konstante dagdrømmene dine. Det er en type dissosiasjon, og jeg vet selv hvor oppslukende det kan være. Jeg elsker fortsatt å dagdrømme (må sette av minst en halvtime hver dag til dette), men jeg har det mye mer under kontroll nå. Det er helt jævlig å oppdage at flere timer har gått og alt man har gjort er å drømme seg bort fordi man ikke liker livet sitt. Dette er noe du bør snakke om i terapi også.

Du bør sette deg ned og tenke på oppveksten din, spesielt om disse følelsene har fulgt deg i flere år. Var den kaotisk? Hvordan var foreldrene dine? Skjedde det noe som får deg til å  tenke "oi, det var ikke helt greit"? Det kan være et fjern minne som du helst ikke vil huske.

Jeg har hatt veldig mange av de samme følelsene som deg og jeg har blitt diagnotisert med kompleks PTSD. Her er et lite sammendrag om hva kompleks PTSD er: "Kompleks PTSD er spesielt uttalt for mennesker som har vært utsatt for alvorlige relasjonstraumer som barn, og brukes om personer som i tillegg til andre kriterier for PTSD har utviklet et negativt selvkonsept, som har store problemer med humørregulering, og som i tillegg har vedvarende vanskeligheter med å opprettholde relasjoner og nærhet til andre (https://www.ptsdnor.no/ptsd-vold-og-overgrep/)." Jeg nevner ikke dette for å diagnotisere deg, men det er verdt å tenke på. Om du vil vite mer om det, så er det bare å sende en melding.

10 hours ago, Andersen1989 said:

Siden vi ikke kom noe lengre med diskusjonen så tenkte jeg vi kunne ta dette offentlig og se hva folk flest synes. Har prøvd å legge det frem så rettferdig som overhodet mulig her nå, for hvis jeg tar såpass feil om alt dette, så vil jeg virkelig lære av det og tilpasse meg til normen. Alder er 30(meg) og 28 på henne. 

Sa hun til deg at det er helt greit at du legger ut bildet av henne på et offentlig forum for alle mulige til å dømme om hun viser for mye pupp eller ikke, eller er det noe du presset henne til å si ja til? Jeg reagerer litt på hvordan du har ordvalgt deg her, "...så tenkte jeg at vi kunne ta det offentlig." Om det er det som er tilfellet, så vet jeg hva som er problemet - hun har ikke dumpa deg enda.

Stoler du på henne? Om du stoler på henne, så bør det vel ikke være et problem. Caption er derimot litt spesiell da det umiddelbart gjør at man ser på puppene hennes. Du burde spørre henne hva hun ville med det. Kult bilde uansett!

Men det er bare min mening og det er veldig individuelt hva man synes om dette, så dere kommer til å få veldig mange ulike svar her og ingen av de svarene er riktige. Det er kun dere som vet hva dere synes om det - du synes ikke det er greit, hun synes det er grei. Det er bra at du sier ifra. Siden det gjorde deg ukomfortabel, så burde hun ta det til betrakning og vurdere om det er en grense hun er villig til å ha i et forhold. Dere bør ha en lang samtale om hvilke grenser dere har i et forhold og om dere kan akseptere hverandres grenser, men dere bør også jobbe med kommunikasjonen deres. 

Nei, pikk og pupper kan ikke sammenlignes. Pikk og vagina derimot. Puppekløft er mye vanskeligere å skjule, det er ikke et reproduserende organ og både menn og kvinner har brystvorter.

Hei! Jeg er en kvinne på 25 år og jeg har planer om å ta min andre bachelor (jeg er da 26 år når jeg starter og 29-30 når jeg er ferdig studert).

Jeg tok min første bachelor i utlandet og sitter nå igjen med 550 000 kr i studielån for en bachelor jeg egentlig ikke hadde lyst til å ta i det hele tatt. Jeg vokste opp i det som kan kalles for fattigdom i Norge og moren min lærte meg aldri hva som er økonomisk smart, og skolen var ikke til mye hjelp heller. Jeg valgte å studere i utlandet da jeg ville flytte langt vekk fra en vanskelig familie. Jeg fullførte bacheloren min, men det er dessverre en ganske så ubrukelig bachelor som ikke åpner noen dører. Jeg har jobbet i utlandet i to år innenfor customer service.

Med alderen min har jeg fått mer kunnskap om hva jeg egentlig vil i livet. Jeg har lyst til å jobbe innenfor IT (interaksjonsdesign, programmering, etc. - alt interesserer meg). Jeg har tatt et par kurs i programmering mens jeg har bodd i utlandet (jeg er mer interessert i front end), og jeg har forsøkt å lære meg så mye som mulig alene, så jeg har en del bøker om emnet og god basiskunnskap om HTML, CSS og interaksjonsdesign. Jeg har også hatt muligheten til å forbedre mine "soft skills" og jeg vil si at jeg har veldig god engelsk forståelse.

Jeg har veldig lyst til å ta en ny bachelor, helst noe innenfor IT og informasjonssystemer eller anvendt datateknologi, men det kommer til å føre til at studielånet mitt blir på mest sannsynlig 800 000 kr eller mer. Dette gjør meg livredd. Jeg vet ikke engang hvor mye jeg må betale tilbake i måneden for et sånt beløp, og hva gjør jeg om jeg ikke får jobb?

Jeg trenger ikke ha så mye i livet. Jeg vokste opp i en liten blokkleilighet hvor vi slet med å ha råd til mat, så min standard for et behagelig hjem er ganske oppnåelig. Jeg har heller aldri følt et stort behov for å få barn og jeg har ikke førerkortet (vi hadde verken bil eller råd til det da jeg var yngre, og nå har jeg verken bil, tid eller råd), så det er kostnader jeg mest sannsynlig ikke behøver å bekymre meg over.

Jeg trenger rett og slett hjelp fra noen som vet mer om økonomi enn det jeg gjør, for min forståelse av alt som har med penger å gjøre er omtrent ikke-eksisterende og jeg har ikke et stort nettverk.

Jeg vet at det er veldig få jobber jeg har mulighet til å søke på med min bachelor fra utlandet. Jeg har ekstremt lyst til å bare hoppe i det og ta en til bachelor nå som jeg vet hva jeg vil, men jeg vil ikke bli som moren min som aldri fikk betalt regningene sine. Jeg krysser selvfølgelig fingrene for at jeg får jobb ganske raskt etter fullført bachelor siden dem behøver folk innen IT. Det eneste jeg egentlig vet om høyt studielån er at man får mindre huslån (men jeg har ikke noe imot å bo i leilighet) og at man må betale mye mer i måneden (jeg tror det blir omtrent 3500-4000 kr i måneden for meg). Er det utrolig dumt å ta en til bachelor med tanke på hvor mye jeg må betale i måneden og hvor lite huslån jeg eventuelt kan ta?

Tusen takk.

1 minute ago, Oddvardm said:

Folkens. Nå er dere i kjelleren. Hva er grunnen til pessimismen? Kan dere ikke se noen positive sider med tiden vi lever i? Rydd på loftet, kjelleren eller i garasjen. Hiv dere ut ut i samfunnlivet (på nettet), les og utforsk ting dere har hatt lyst til å vite mer om, men aldri har hatt tid til. Vær med familien og spesiellt ungene. Jeg tror at fatalismen er fiende Nr 1. Faktum er at vi har mer tid enn vi vet hva vi skal gjøre med. Hei og hopp folkens. Kom igang!

Jeg er helt enig med deg at man ikke må gå i kjelleren og krisemaksimere, det gjør bare vondt verre. Men jeg er også av den mening at man ikke er pessimist kun fordi man prater om mental helse, spesielt ikke i en tid som dette hvor det er viktigere enn noen gang.

Just now, Morromann said:

Søerge for å få levert varer til julekosen på døra. Dette blir den jævligste vinteren noensinne og Erna & co vil ha skylden fordi de ikke gjorde en dritt for å stanse smittebomben i august. Vel, september 2021 vil lære dem den eneste leksen de forstår.

Nå vet jeg ikke så mye om hvordan det står til i Norge da jeg har oppholdt meg i et annet land gjennom hele pandemien, men jeg regner med at det blir en trist vinter. Vi får ta vare på dem som allerede ikke hadde det så bra, med tanke på at juletiden er høytiden for selvmord.

Jeg lurer på hvordan vinterdepresjonen blir for nordmenn i år. Det er nok lurt å hamstre inn vitamin D-tabletter og leve på julestemninga så lenge som mulig.

Hei! Jeg sliter tidvis med helseangst selv, så jeg kan relatere til hvordan du føler deg om dagen. Det er vanskelig å ha angst, men det er spesielt vanskelig å ha angst i en pandemi. Det du behøver er en god dose perspektiv. Det er ekstremt lite sannsynlig at du kommer til å bli smittet av viruset i Norge. Putter du deg selv i situasjoner som øker risikoen for smitte? Dersom svaret er nei, så kan du ta det helt med ro. Om du er en av de få som faktisk blir smittet (igjen - dette er ekstremt lite sannsynlig med mindre du drar til utlandet eller på fest med masse mennesker som ikke har forholdt seg til smittevernsreglene) og du må bli innlagt på sykehus, så er du heldigvis i veldig trygge hender, om ikke de tryggeste. Du må selvfølgelig fortsette å være bevisst på at viruset ikke har forsvunnet, men det går også helt fint om noen kommer borti deg på butikken eller om noen hoster på toget.

Du har laget deg selv en ny vane hvor du svelger mye mer enn nødvendig. Heldigvis så kan man bryte vaner, men da må man gjøre seg selv bevisst på det når vanen skjer. Når du merker at du blir veldig fokusert på å svelge mye, drikk vann istedet og minn deg selv på det jeg skrev ovenfor. Da får du etterhvert mindre vondt i halsen, og du kommer til å svelge mindre.

Det kommer til å gå bra!