MAnne0603

Jeg spanderer - er damen slik at dette er ett problem (som det dessverre har blitt hos enkelte) så får hun finne seg noen som ikke vil spandere.

 

Men jeg er for delt økonomi i etablerte forhold - mine penger er dama sine og visaversa. Er man sammen, så er man sammen - i økonomien fins det da ikke noe som heter mitt eller ditt - alt er vårt.

Ikke jeg heller!

Jeg liker ikke skitne vinduer 

France Gall - Ella Elle L'a

Så, om du finner en mann, får barn og mannen forsørger deg en stund, men så i likhet med deg plutselig ikke har jobb og ikke er så interessert i ny, så går du fra han?

Oppdaterte svaret, beklager.

Hvor mange 21 årige menn har økonomi til og hele tiden tilfredsstille dine dyre interesser og behov ? 

Innlegg #12

Hvor er kildene til de påstandene dine ? 

Husk på det at en jobb dreier seg ikke bare om økonomi.  men også om og utvikle seg som menneske.

World Bank Open Data

Men hva skjer om mannen din mister jobben, forlater du han da ?  

Når det er snakk om en kjæreste: Om han mister jobben finner han en ny, men om han er for lat til å finne en ny blir det for vanskelig å ha en familie, og da blir det ikke noe av forholdet, dessverre. 

Om det er snakk om en ektemann og vi allerede har dannet familie, og han mister jobben, og han ikke kan finne en ny, da blir det bare å gjøre alt mulig for å få det til, for meg blir det å skilles utenkelig.

Det siste jeg ønsker er å være skilt, så det skal mye til for at det skal skje.

Jeg spanderer ikke.

 

Jeg er en gavmild person som alltid gir til mine venner og nærmeste, men for meg handler en date om å sortere bort mennesker man ikke liker.

 

Likeverd og respekt er viktig for meg.

Det er derfor viktig å demonstrere så tidlig som mulig at jeg ikke ønsker en jentunge som leter etter en pappa. En person som er komfortabel med å ta imot almisser eller bestikkelser fra fremmede er mest sannsynlig ikke en person som evner å ha den respekt jeg tar for gitt at man skal ha for hverandre.

 

En date handler om å være så ærlig som mulig sånn at man slipper å kaste bort hverandres tid og hadde det vært nødvendig for meg å betale for sex og selskap så hadde jeg benyttet meg av prostituerte.

Nei... blir bare trist av å lese dette

Hei!

 

Som mann ville jeg alltid insistert på å betale dersom daten gikk bra og jeg føler at dama tenker det samme.

Ellers føler jeg det er viktig å sette en strek mellom en date avtalt i person og på nett.

 

Har man fått sjansen til å først møtes før man avtaler en date har jo man et mye bedre utgangspunkt for en vellykket date da begge to har fått seg et inntrykk av den andre før man avtaler daten. I slike tilfeller ville jeg så å si alltid betalt.

 

Avtaler man en date basert på noen bilder på nett og noen tekstmeldinger frem og tilbake så har man jo et mye dårligere utgangspunkt for en vellykket date da ingen fikk gjort seg opp et førsteinntrykk før de aksepterte daten. Da blir det ofte til at man er hyggelig selv om man ikke føler noen gnist. Da deler man regninger som oftest.

 

Jeg vil tro disse 5 datene du har vært på er avtalt over nett dersom de alle ville dele regningen, korrekt? Tror damer glemmer dette når de mimrer om romantiske filmer de har sett. Nettdating er indutri.

Ble kjent med dem I-R-L, bruker egentlig ikke sosiale medier og definitivt ikke nettdating   For meg er det kleint å legge ut "fine bilder" på nett.

Har ikke lest alle svarene, men siden dine forventninger i et forhold er at mannen skal betale/være den økonomiske yteren - hva slags andre tanker har du at mannen skal fylle? Den som forsørger familien mens du er hjemme å passer på barna uten arbeid, hva slags rolle har du i forholdet, dine forpliktelser?

Det handler ikke om å være lat, det å oppdra barna & drive med hjemmearbeid hadde vært en fulltidsjobb, det er det ingen spørsmål om.

Som sagt, det ville bare vært sånn til barna starter på skolen, etter det blir det arbeidsliv for meg også - kanskje deltid, for selv om barna er langt mer uavhengige, er det fortsatt andre ting å drive med hjemme. Så fulltidsjobb blir det sikkert ikke, og det er helt greit.

Det finnes sikkert. Men hva blir da valutaen som holder dere sammen? Og hva blir det med din egen selvrespekt? Hva om du ikke finner noen menn som er villige til å betale for alt for dere? Da står du fort i risiko for å bli byttet ut på forskjellige måter, hvis han skulle forandre seg og ønske noe annet og mer interessant og selvstendig i ei dame, eller bare byttet ut på grunn av utseendet eller andre ting.

 

Jeg lurer på litt mer hva du har tenkt rundt dette?

 

Jeg kan vel kanskje gå med på at hvis det virkelig er ekte kjærlighet, og hvis du er i det aller minste halvveis nøktern med pengebruk, -og- er ansvarlig med hjem og eventuelle barn, så kunne det gått an hvis mannen tjente nok penger til å finansiere et hjem. Ekte kjærlighet kan tåle det.

 

Men du vet sikkert hvor lett det er å finne noe sånt.

 

Jeg tror du kommer til å føle deg veldig tom på innsiden hvis du velger å leve i et forhold bare på grunnlag av å bruke så mye penger som mulig av mannens inntekt. Og du vil ikke klare å skape langvarige verdier. Ville du overført slike verdier til dine barn, om du hadde noen?

Ja... det er en del ting som henger sammen. Jeg har tenkt en del, og for meg ser det ut som tidsperioden 20-30 år er den viktigste i livet, det er da man ikke skal sløse med tiden og det er da man skal ta riktige valg, for at alt sammen skal bli bra i framtiden.

Med dette i tankene, ønsker jeg ikke å sløse de årene på kontoret mens mine fremtidige barn er vekke hjemmefra i hele dag, et eller annet sted med andre voksne, som i tillegg skal lære dem om det grunnleggende og disiplinere dem. Barnet mitt skal være mitt, og det er ingen andre enn meg og mannen som skal få lov til å ta foreldrejobben. Det er tankegangen min. 

For å oppnå dette, er det viktig å finne en mann som er enig i hele oppsettet. En som forstår at det å oppdra barnet er en ekte jobb og som ikke kommer til å klage at det bare er han som er ute i hele dag og at det bare er han som driver økonomien. Selvfølgelig skal det ikke være sånn i hele livet, det er bare til barna starter på skolen. Etter det blir det arbeidsliv på meg også, har tross alt studert i flere år - det kan ikke bare kastes bort, det skal også brukes.

Det at mannen skal betale for daten og at han ikke skal drive å spørre om alt mulig, at han skal ta initiativet: ja, alt dette hadde vært romantisk og det er et fint ønske, men selv om romantikken er en stor del av det, er ikke romantikken hovedmotivasjonen min - nei, egentlig handler det om å finne noen som har den rette personlighetstypen, en som ikke er en "individualist", en som klarer å se på familien sin som ett og som ikke er så barnslig at han skal krangle om deling, småting, ditt og datt. En ekte mann for å si det enkelt.

 

Jamen, da HAR du jo funnet løsningen på problemstillingen “er det greit å ha et ønske om at mannen skal betale”: Ved neste stevnemøte må du bare huske å servere disse tallene så grundig at mannen godtar dem, forstår dem og villig innretter seg etter dem pga din kvinnelige ynde og romantiske behov. Skulle du likevel oppleve en mann som bakker ut fort og effektivt blir løsningen selvsagt å satse på plan B, nemlig Kroatia hvor mannen forstår kvinnens behov bedre enn i Norge. EU/EØS har lagt opp til fri flyt over landegrenser, så intet praktisk skulle hindre plan B. 

 

Siden TS selv har funnet den optimale løsningen på sin problemstilling sier jeg takk for debatten og lykke til. Skulle TS mot formodning tilhøre den type kvinner jeg selv omhyggelig unngår i bedriften jeg har lederansvaret for og hvor menn utgjør over 2/3 av antall ansatte  - de kvinner som har dedikert sitt liv til å fortelle hvorfor deres syn og følelser er riktig, mens andre er feil -regner jeg likevel med å lese et sluttinnlegg fra TS på dette svaret, for slike kvinner later aldri til å ha det helt vel med seg selv om de ikke får siste ord i en meningsutveklsing, helt likegyldig om den andre fremdeles deltar eller har meldt seg ut og trukket rullegardinet ned. 

 

Forresten, TS: Husket jeg å nevne noe om å vise modenhet som 13-årig jente i fnisealderen som har sett altfor mange søtsuppefilmer og har vanskelig for å forholde seg til hverdagens virkelighet? 

 

Du ser litt opphisset ut i innleggene dine - hvorfor, det vet jeg ikke helt. Jeg bare informerte deg om statistikken som du nevnte først - det er vel ikke noe som er galt med det?

Det finnes vel de som liker å skrive masse rare ting og som bare blir irritert om noen våger å svare... 

 

Det jeg skrev om å emigrere til et land der dette fremdeles er irkelighet står ikke i motsetning til resten av innlegget nei. 

 

Hvilke bilder DU gjør det av det jeg skriver er egenlig ikke viktig for meg, men jeg kan jo informere om at vi er ikke likeSTILT, men likeVERDIGE som mennesker. Begge av oss har de facto en inntekt som i dag lander i felles kasse og som før ekteskapet (over 25 år siden) begge håndterte selv for sin egen del siden vi hadde to helt atskilte husholdninger selv om vi var gode venner og etter hvert forlovet - og de to husholdningene var altså likeVERDIGE, så mye respekt hadde vi da for hverandre!

 

Det er vanlig, men ikke nødvendig kvinnen sitter hjemme i de land der det er vanlig for mannen å betale, poenget er at i slike land/kulturer er det  i praktisk hverdag MANNEN som er økonomisk overhode og tar hånd om det vesentlige av familiens inntekt de to er ikke likeVERDIGE på det området. (Hvor ofte dette er tilfellet utenfor den sikre andedammen “Norden” ville trolig forbauset deg storlig). Har du for øvrig reflektert over at i nettopp Kroatia er to av tre kvinner utearbeidende, i Norge tre av fire - og andelen av disse som er fulltidsarbeidende er lavere i Kroatia enn i Norge, mens andelene felles bankkonti med mannen som forvalter er vesentlig høyere. Enda verre er situasjonen i europeisk land som Spania og Italia hvor en gift kvinne er uansvarlig og mannens svøpe om hun ikke tar eneansvar for barns skoleprestasjoner og mannens kveldsmat. - dersom det da passer mannen å spise den hjemme. 

 

Som sagt: Oppdater deg litt på virkeligheten den verden du faktisk lever i og slutt med atferd som naturlig tilhører umoden 13-årig jente midt i fnisealderen som har sett altfor mange søtsuppefilmer og så opplever MANNEN komme og den STORE kjærligheten ramme seg... Som kjent har den siste ingen vilje, faller like lett på lort som lilje og er opp som løve, ned som skinnfell. 

 

Jeg har ikke tenkt å diskutere statistikken, men siden det er så lett å finne og siden det er Lørdag... OK 

Ja, i følge World Bank er det omtrent 14% mindre kvinner i arbeid i Kroatia enn det er i Norge, men det som også er riktig i følge kilden er at det finnes flere arbeidende kvinner i Rwanda, Sør Sudan og Uganda enn det finnes i Norge - og disse landene er ikke kjent for kvinnerettigheter, for å si det sånn.

I tillegg til det, er det også et fakta at andelen av arbeidende kvinner i Norge som er i fulltidsjobber er 30% mindre enn i Kroatia. Det er ikke et lite forskjell, det er en enorm forskjell.

Kan også få fram det at 90% av ingeniørene i Norge er menn, og at 90% av sykepleierne i Norge er kvinner, for det fant jeg ut i dag takket være denne diskusjonen. Statistisk sentralbyrå vet altfor mye, om alt sammen! 

Hvorfor skal de “liksom vite dette av seg selv”? Har du ikke registert at du lever i Norge og i år 2019? 

 

Skikken med at det var mannen som automatisk skulle betale henger sammen med en tid da mannen automatisk var kvinners og barns forsørger, og hvor gifte kvinnes hovedoppgave i livet var å tilrettelegge sin husbonds liv, ta seg av barnas ve og vel på begges vegne og evt spørre sin husbond om tillatelse til kanskje muligens å ta en liten deltidsstilling slik at hennes fagkunnskaper ikke helt visnet bort.  I en setting hvor kvinner reelt var underlagt sine foreldres formynderskap inntil de “ble gift” (i motsetning til menn som “giftet seg”) og underlagt sin manns formynderskap etterpå var det helt naturlig at mannen skulle betale - han var den eneste som hadde reell myndighet over egen pung før ekteskapet mens det var å regne som urimelig at kvinenrs tildelte husholdningspenger skulle brukes til slikt etterpå slik at kvinnen dermed måtte økonomisere en omgang ekstra med husholdningen for egen og barnas del slik at hr husbond ikke skulle savne noe. 

 

Anno det Herrens år 2019 er dette historie i det norske samfunnet. Her gjelder det bibelske ord (Hebreerbrevet kap 7,vers 18) om at et eldre bud (forordning) settes ut av kraft fordi det var unyttig (ut fra dagens tider og krav). Har en kvinne drømmer som tilsier annet er det to realistiske valg: a) Oppdatere drømmene til dagens virkelighet. b) Emigrere til et land der dette fremdeles i stor grad er virkelighet - og så innstille seg på å legge død sin stilling som mannens likeverdige mht f eks pengebruk og retten til inntekt uten husbonds samtykke. 

 

Som kristne og litt oppe i årene har ektefellen og jeg et svært tradisjonelt familieliv, men det har aldri falt noen av oss inn verken før eller etter ekteskapet at han skulle betale og hun bli betalt for. Før ekteskapet betalte noen ganger han for henne og hun for ham, fordi det gav oss begge glede å gjøre slik + fordi første året hadde han hel inntekt, hun halv ved siden av studier. Etter ekteskapet har vi felles konto, men også en post som heter personlige penger og som begge av oss bruker som vi selv mener er best og gjør regnskap for så langt vi selv ønsker (i praksis ganske langt, men ingen av oss føler seg forpliktet tl å gjøre rede for en eneste tikrone brukt av de pengene).  

Det du skrev om å "emigrere til et land der dette fremdeles i stor grad er virkelighet" står i motsetning til resten av teksten din, ikke sant? Du får fram et bilde der det er svart-hvitt, enten så er man likestilt og betaler likt - eller så er man ikke likestilt, og skal da være hjemme og drive med husarbeid. Som om det ikke finnes noe i midten.

De landene som du snakker om, der det er vanlig for menn å betale, det er vel ikke sånn at kvinnene sitter hjemme i de landene? For eksempel Kroatia, der jeg var turist i fjor, det landet ville du sikkert regnet med, men der er kvinner i arbeid som i de fleste landene i Europa.

Så da blir det litt vanskelig for meg å skjønne hvorfor alt skal være så svart-hvitt for deg? 

Det ser ut som de fleste her tenker det er snakk om dyre bestillinger i Statholdergaarden med fattige studenter til stedet som ikke hadde overlevd etter å ha tatt den store regningen.

Nei, det blir for det meste to kopp kaffe med litt ekstra, ved la oss si, Storo Storsenter. Det er realiteten, i tillegg til at det aldri er unge, fattige studenter i bildet. Tre av dem var ferdig med studiene og hadde fast jobb, og de to andre studerte aldri, de jobbet fra en ung alder. 

Det er ikke sånn at 200 kroner kommer til å skade disse menneskene. En date skal ikke koste stort, det skal handle om å bli kjent og ikke om å stappe i seg mat til man er full. Det å betale bare viser at man er gentleman.

La meg gjette, du er en av disse feministene som kjemper for likestilling (sånn når det er beleilig)?

Har aldri vært borti det, nei   Er for opptatt med mine egne saker

Jeg vil gjerne ha et profilbilde, men det bare står "member_profile_disabled" om jeg skriver inn URL-en?

https://imgur.com/LBkKNpy

Hei, lagde en bruker for å spørre om dette, men blir sannsynligvis en fast bruker da det er så mange som bruker dette nettstedet. Så, hei! 

- - - - - - 

Så... jeg er ikke en som sparer en-kroninger under sengen, det er bare ikke meg. Dette handler ikke om sparing i det hele tatt, om det er noen som tenker det 

Jeg er bare veldig skuffet over at det ikke er lett å finne menn som er villige til å ta det steget og bare si rett ut at det er de som skal betale og at det blir det, som i filmene 

Jeg er 21 år gammel og har datet fem menn dette året, og ALLE SAMMEN spurte meg hvordan betalingen skulle foregå - noen spurte før daten, andre spurte etter daten.

Det er mulig for meg å si at de skal betale og de ville sikkert ikke hatt et problem med det, men det er ikke noe poeng i det for meg, for da er romantikken ute av bildet - de skal liksom vite dette selv 

Beklager om det ble litt uoversiktlig, men blir lei av dette. Jeg vet at dette ikke er et stort "problem" for de fleste, og det er vel ikke et stort problem for meg heller, men det er noe som har plaget meg i det siste og ønsker bare å få det ut. Jeg blir rett og slett lei av å bli spurt om alt hele tiden, så det er ikke bare betalingen, men hele oppsettet... betalingen er vel "kremen", men ja, det er ikke bare det. Min ønske er bare å finne noen som ikke skal drive å være så følsom og forsiktig hele tiden. Er det bare meg som har sånne tanker, finnes det andre der ute som også tenker sånn?