Vivato

Takk for alle svarene. Det har helt klart gitt noe å tenke over. 

Den nyansatte har ingen spesial-kompetanse, og det er ikke noe ettertraktet fagfelt, så han vil fortsatt få minstelønn på 603 000 kr.

Som det også var sagt i et tidligere svar, er jobbene ikke så veldig ulike i en liten bedrift. Vi blir begge og jobbe med prosjekter innen samme fagfelt, og bortsett fra den delen av jobben min som går på økonomi og ledelse, kunne vi ha byttet jobber. Den eneste grunnen til at vi må ha en ny mann, er at jeg ikke rekker alt selv, men jeg kunne lett ha gjort det selv.  

Hadde han kommet med en kompetanse vi ikke har i dag, hadde saken vært en annen. Da hadde det vært lettere å sammenlikne med markedsverdien for den kompetansen. Og da hadde jeg skjønt at vi måtte betale det det koster for å få tak i den kompetansen.

Andre i liknende stillinger tjener 40 000-100 000 mer om året enn det jeg får, men de har også mer ansiennitet. Som sagt i første innlegg var jeg ganske ung da jeg fikk stillingen, og selv om vi gjør nøyaktig samme jobb, vil ansienniteten alltid gjøre at de får mer i lønn for samme jobben.    

Det høres ut som om at jeg bare må akseptere at sånn er det - eller vurdere å finne meg en annen jobb med bedre lønn. 

Så vidt jeg kan se av KS-avtalen skal din lønn forhandles lokalt, ikke bestemmes av tariff?

Det stemmer. Lønnen min blir forhandlet lokalt. Men de lønnsforhandlinger vi har hatt, har begge endt med at styret har lagt seg på minstelønnssatsene fra kapittel 4, med den begrunnelse at det ikke er økonomi i bedriften til høyere lønn.  

Han hadde betydelig høyere ansiennitet, så kanskje dermed også høyere kompetanse?  Da er det vel rettferdig nok at han får mer.  Jeg tror du tar litt feil av hvilken sans der blir utfordret.  På meg høres det veldig ut som det handler om misunnelse.  Den norske mentaliteten om å interessere seg så mye for hva naboen og andre tjener er usunn og fører ikke noe godt med seg.  

Om høy kompetanse følger med høy ansiennitet kan det vel noen gange stilles spørsmålstegn ved. Jeg har jobbet med personer med høy ansiennitet, men som ikke akkurat var oppdatert på fagfeltet og som ikke hadde it-kunnskaper. Da kan du ha nok så høy kompetanse, men hvis ikke du klarer å skrive ut et dokument, hva nytte gjør det da? For ikke å tale om manglende arbeidslyst. Det yngre folk kanskje mangler på kompetanse tar de igjen på effektivitet og gå på mot. Men dette blir vel en hel annen diskusjon. 

Jeg er opptatt av å få en rettferdig lønn for den jobben jeg gjør. Det handler ikke om misunnelse i det hele tatt. Dilemmaet her handler om at det er meg som har alt ansvaret og må jobbe både kveld og helg. Det handler ikke om at jeg er misunnelig på ham som skal ansettes. Han har helt sikkert god kompetanse og han gjør seg sikkert fortjent til den lønn han får. Spørsmålet er vel mer om det en rettferdig lønn jeg får i forhold til det.   

Jobben min er nok ganske ettertraktet, så styret finner helt sikkert en ny hvis jeg slutter. Er fult klar over at 20 000 er lavt for slikt ansvar, og inn imellom tenker jeg at det hadde vært bedre å slutte og få en vanlig jobb. Jobbing 8-16 og 20 000 mindre i lønn om året. Det betyr ingenting sammenliknet med det ansvar man slipper og tiden man sparer. Men samtidig liker jeg jobben veldig godt. 

Det hører med til historien at da jeg begynte i jobben var bedriften nyoppstartet og økonomien var ganske usikker. Jeg jobbet derfor første året med en årslønn som var under minstelønnen. I løpet av de 2 siste årene er økonomien blitt bedre, så jeg har også fått hevet lønnen, men jeg vet at jeg fortsatt ligger ca. 40 000 under personer med tilsvarende stillinger som kan sammenliknes. Så godt betalt er jeg nok ikke. Derfor blir misnøyen nok også ennå større hvis det kommer en ny ansatt med mye bedre lønn og mye mindre ansvar. Her blir min rettferdighetssans virkelig utfordret. 

Jeg er ansatt som daglig leder i et lite interkommunalt foretak på Vestlandet. Inntil nå har jeg vært eneste faste ansatte, men jeg har har hatt en del studenter ansatt som hjelp til ulike prosjekter. 

Nå har vi fått god nok økonomi til at vi kan ansette en person til i en fast stilling, og det er her problemet om lønnfastsettelse oppstår. 

Siden vi er et interkommunalt foretak, fastsettes lønnen etter hovedtariffavtalen til KS. Jeg fikk stillingen som daglig leder da jeg hadde bare 4 års ansiennitet. Nå har jeg 6. Jeg får minstelønn etter avtalen, dvs. 519 100 kr. I tillegg får jeg et daglig leder-tillegg på 20 000 kr årlig. I alt 539 100 kr. 

Personen vi vurderer å ansette er eldre enn meg, og har 16 års ansiennitet. Dette betyr at han skal ha en minstelønn på 603 000 kr. 

Jeg sliter litt med å forstå rimeligheten av, at jeg som daglig leder skal ha 64 000 kr mindre om året i lønn enn min kommende kollega, når det er jeg som har ansvaret for bedriften, inkl. personal- og økonomiansvar. I tillegg vil han få fast arbeidstid kl. 8-16, mens jeg ofte må jobbe kvelder og helger. Jeg har tatt dette oppe med styreleder i bedriften, men møter ingen forståelse. Han bare viser til hovedtariffavtalen og sir at sånn er det. 

Er dette virkelig vanlig praksis? 

En måte å rette opp på dette er selvfølgelig å be om få mer i lønn. Dette tror jeg ikke jeg får styret med på, da økonomien i bedriften ikke er så god. Alternativet er å ansatte en annen person med mindre ansiennitet, men da bryter vi med kvalifikasjonsprinsippet om at den best egnede søker skal ha jobben, for personen vi vil ansette er utvilsomt den best kvalifiserte.