Håpkins

Høyrepopulistenes beskrivelse av "MSM" som et rent verktøy for elitene, topp-styrt med en forent agenda, er helt åpenbart feil. Det finnes nok likevel enkelte systematiske forhold som kan føre til ensidig dekning eller skjev fremstilling, selv om dette ofte ikke tilsiktet. 

Et eksempel er kildetilfang. Ta for eksempel pressedekningen i forkant av bombingen av Libya. Norsk presse hadde nok ingen uavhengige kilder på bakken i Libya eller i det Libyske regimet. Dekningen må derfor ta utgangspunkt i FN- og natokilder og norske politikere, hvilket naturligvis ikke gir et helhetlig bilde. Et annet eksempel er dekningen av krigsområder. Med et meget hederlig unntak av Anders Sømme Hammer, har ingen norske journalister bodd eller oppholdt seg i Afghanistan over tid. Dette er ikke unaturlig med tanke på risiko og pressens økonomiske vilkår, med fører fort til at det blir mye såkalt  "embedded journalism" - med invasjonen av Irak som skrekk-eksempel. 

Videre er selvfølgelig ingen journalist eller skribent løsrevet fra sitt eget politiske syn eller tidens tenkemåter, hvilket er uunngåelig og ikke nødvendigvis et problem så lenge rapporteringen er etterrettelig. Jeg tror egentlig betydningen av journalistenes politiske syn er overdrevent, og at ensidig dekning ofte skyldes andre problemer.

Hvis selskapet ikke klarer å betale sine regninger vil det ofte bety at egenkapitalen er eller er nær ved å være tapt. Hvis styret ikke har tatt grep for å forhindre at man driver på ufrivillige kreditorers regning i en slik situasjon er det ansvarsbetingende.

Dette er flisespikkeri. For alle praktiske formål er eier/styret mer økonomisk eksponert i ansvarlige selskaper. I praksis har manglende ansvarsbegrensning langt større økonomiske konsekvenser for eier/styret enn styreansvar har. 

Det er riktig at styret har handleplikt ved tap av egenkapital, og skal da foreslå tiltak til generalforsamlingen. Det er imidlertid generalforsamlingens som vedtar å skyte inn ny kapital, og så lenge styret i tilstrekkelig grad har informert eierne om selskapets økonomiske posisjon, er styreansvar i situasjonen over uaktuelt. Selve ideen bak aksjeselskaper er nettopp å begrense eiernes økonomiske risiko, og dette medfører naturligvis ikke at den økonomiske risikoen flyttes over til styret - sånn i alminnelighet.

Det stemmer, men styret sitter ikke nødvendigvis trygt, og i en småskalaoperasjon som dette her vil det vel være et visst overlapp mellom eiere og styre.

Jeg tror du misforstår noen viktige nyanser her. 

I ansvarlige selskaper kan helt ordinære kreditorer som har fordringer mot selskapet, søke dekning hos deltakere/eierne hvis de ikke oppnår dekning hos selskapet. Hvis et ansvarlig selskap er leietaker for en eiendom, og selskapet ikke klarer å betale leien, kan utleier søke dekning hos deltakerne.  Dette er ikke tilfelle hvis et aksjeselskap er leietaker, da eierne har begrenset ansvar og er ikke ansvarlig for annet enn innskutt kapital. 

Styreansvar gjelder erstatning, og forutsetter vel at et styremedlem har opptrådt forsettelig eller uaktsomt. For å ta eksempelet over vil manglende betaling av husleie som følge av manglende likviditet i en normalsituasjon ikke medføre noe styreansvar (med mindre det kan påvises uaktsomhet hos et eller flere styremedlemmer. Den manglende ansvarsbegrensningen i ansvarlige selskaper eksponerer derfor eiere for en langt større økonomisk risiko enn hva styreansvar gjør (forutsatt at eiere og styre her sammenfaller). 

På småskalafronten vil et lite aksjeselskap ikke nødvendigvis innebære særlig mye mer beskyttelse enn et ansvarlig selskap pga. styreansvaret (men det utgjør naturligvis en forskjell for de som ikke sitter i styret). Her vil forskjellige forsikringsordninger antagelig få mer betydning for å verne eiernes personlige lommebøker.

Det er et godt poeng og viktig å være klar over. Men ANS-deltakeres ansvar for selskapets forpliktelser strekker seg lenger enn erstatningstilfeller. I aksjeselskaper kan ikke selskapets kreditorer gå etter eierne, og eierne er ikke forpliktet til å skyte inn mer kapital fordi aksjeselskapet ikke kan møte sine forpliktelser. Ansvarlige selskapers kreditorer kan derimot gå etter selskapsdeltakerne personlig, og deltakerne hefter dessuten solidarisk. 

Så selskaper som IKEA vil gå konkurs siden de har butikklokaler på 20-30'000 m2 pluss 200'000m2 parkeringsareal rundt. Tror ikke de har finansielle muskler til å hoste opp milliarder i eiendomsskatt. 

 

Hva med fotballklubber? Skal det bli en rikmannssport, da det vanskelig lar seg gjøre å dele opp en fotballbane i 3 deler og ha nivåforskjeller... 

Du kunne vanskelig valgt et dårligere eksempel. IKEA er vel blant verdens største selskaper, og må sies å drive ekstremt profitabelt i forhold til arealbruk, hvis man sammenligner med mange andre næringer. Hvis jeg ikke husker feil har vel også IKEA en litt dårlig record med aggressiv skatteplanlegging - hvilket kan tale for en slik skatt.

For øvrig, som svar til førsteinnlegget, vil nok en slik skatt by på en rekke praktiske utfordringer og sannsynligvis slå urettferdig ut. Jeg kan for eksempel ikke se hvordan en slik skatt ikke vil være ekstremt konkurransevridende mot lite arealintensiv næring. 

Dere burde tenke over de skattemessige sidene. Ansvarlig selskap/ANS er ikke et selvstendig skattesubjekt, slik at selskapets underskudd/overskudd lignes på deltakernes hånd. Dette er en fordel hvis det er forventet at selskapet vil gå med underskudd - da underskuddet kan benyttes til fradrag i andre inntekter den enkelte deltaker har. Det er forsåvidt ingenting i veien for å omdanne ANSet til et AS på et senere tidspunkt da det finnes unntaksregler i skattelovgivningen slik at dette ikke utløser skatt på eiendommen. 

Ulempen med ansvarlig selskap er at deltakerne ikke har noen ansvarsbegrensning. Deltakerne er med andre ord ansvarlige for selskapets forpliktelser - i motsetning til det som er tilfelle for aksjeselskaper.