Light

Synd at staten tror dette endrer butikkenes serviceinnstilling her til lands, eller tilgjengeligheten.

Personlig er jeg dog rimelig sikker på at over tid hvor dette får stabilisert seg, så internasjonale aktører ser at dette blir en varig løsning(inklusive brexit greiene som britene holder på med), så vil nok den ene etter den andre forme salg/pris slik at det vil fremme et salg. Jeg ser allerede noen indikasjoner her og der.

Helt ærlig så vil dette kun føre til at jeg personlig kommer til å spre kjøpene utover litt mer, og rett og slett handle mer om gangen. Småkjøpene blir kjapt altfor dyrt, men av ren erfaring så er faktisk de aller fleste kjøpene mine av ting og tang som enten ikke kan skaffes her hjemme, eller som er vanskelig å skaffe og/eller rett ut butikker som helst vil slippe å skaffe.

Takker.

Det er faktisk halvannet år før jeg blir i kjøpemodus, men denne gangen ønsker jeg å planlegge mest mulig, god tid i forveien. Skal flytte til en annen kant av landet, og trenger litt tid på meg til vurderingsprosessen.

Betyr dette at man da faktisk kan legge inn bud på ny bolig óg handle, før nåværende er solgt?

Ser ut til at jeg må forhøre meg litt med banken(e) gitt. Har kun handlet bolig én gang(nåværende), og det var såkalt førstehjemslån. Derfor greit å oppsøke litt ny input.

Det er jo mye ekstra styr med å flytte to ganger, så de fleste (?) velger nok å skaffe mellomfinansiering for å kunne kjøpe nytt før de har solgt, og slippe unna med en flytting.

Jeg har null i egenkapital, og man må vel uansett ha 15% egenkapital selv om man snakker mellomfinansiering?

Egenkapital til ny bolig skal komme i havn i form av salg av nåværende bolig, og derfor må jeg nok: Selge - Leie - Kjøpe

Ok, takker for svar. Da ser det nok ut til at det mest fornuftige bare blir å legge opp til å leie i en mellomfase, og i tillegg være fleksibel med overtakelsesdato. Det kan jo være til det beste for meg som selger, og faktisk bli kjøpedyktig igjen så tidlig som mulig, da visse boliger jo av x antall årsaker, selges kjapt. Så blir det jo rett og slett bare å være aktiv med å sondere terrenget i hver dag som går.

Jeg har på en måte bare tenkt at det å leie er jo penger rett ut vinduet, men slik jeg nå ser det, så spiller det jo en svært liten rolle i det store og det hele, når vi snakker om en mellomfase. Da blir jo differansen marginal.

Hei

Eksisterer det noe lov for hvor lenge man kan bo i sin egen bolig, etter at den er solgt, og er det eventuelt noen standard som meglere f.eks benytter for det aller meste?

Min problemstilling er at jeg ønsker å unngå for alt det er verdt, å havne i en situasjon hvor jeg faktisk må leie for x antall tid. Derfor ønsker jeg å finne ut hvor mye tid jeg kan ha til rådighet fra min bolig er solgt, til jeg faktisk må ta en endelig beslutning på hva min neste bolig blir. Jeg har ingen mulighet til å handle noe nytt, før min nåværende bolig er solgt, så dét bortfaller fullstendig.

Siste post fra meg:

Det tok ikke lange tiden før jeg bare måtte gå mot meg selv, i hva jeg skrev i forrige innlegg. Kan jeg gjøre noe selv, så må jeg bare handle. Jeg gjorde en helomvending, og ble enig med meg selv at jeg skulle få en endelig avklaring FØR jul, da det faktisk er svært viktig for meg grunnet en viss rekkefølge i andre retninger av livet her og nå.

Jeg startet å hamre i alle mulige kommunikasjonsmuligheter jeg har til rådighet, rettet til systemet. Plutselig fikk jeg beskjed om at de kom til å vurdere det enda nøyere denne gangen, og at det kom til å bli et møte snart. I dag tidlig fikk jeg plutselig beskjed om at det var en ny post å lese for meg, og der stod det plutselig en full avklaring og at jeg nå har fått medhold. Onsdag neste uke hadde vært siste frist for dem selv til å ta i saken i det hele tatt, så dette har oppriktig blitt dyttet til side helt til ytterpunktet.

Jeg nekter å føle glede i dette, så her og nå får bare dagene gå som de måtte gå for å si det rett ut. Det er så viktig for meg å se sannheten i dette, fordi alt det betyr er at nå er det satt en strek for et svært uønsket kapittel i mitt liv. Endelig kom rettferdigheten på plass, men det er pokker meg jeg selv som har vridd alt av vilje ut av meg selv bare for å slippe å bli slukt hel.

På et punkt må jeg starte å kjempe igjen for å få meg selv opp igjen, men her og nå tør jeg ikke annet enn kun å få skapt litt distanse til det hele, gjennom tid. Alt jeg kan oppfordre en hver annen til er aldri å oppsøke trivsel i mistrivsel, og det er nettopp derfor jeg nekter å føle glede nå. Det MÅ bli værre først, og det er et valg.

Ny oppdatering...

Det nye mennesket som midlertidig har vært min veileder, ytret fra starten av at hun skulle gjøre sitt for å få ryddet opp i formalitetsurret - altså, å få iverksatt uføretrygd da tiden er oppbrukt rettet til stønaden jeg har mottatt hittil.

I dag fikk jeg vite gjennom et annet menneske, at min nåværende veileder har hoppet over ripa som alle før henne, og at jeg vil få en ny veileder, som foreløpig er navnløs.

Så, jeg har ikke fått noe tilbakemeldinger i denne tiden om hva hun har eller ikke har gjort, og så hopper hun i tillegg over ripa uten en gang å gi meg beskjed om det. Det er et direkte hån, når en møter barnehagementalitet som dette, og at det bare har blitt en standard.

Personlig nekter jeg å ta noe som helst initiativ, for jeg vet bare at om jeg gjør det, så vil jeg bli utnyttet for det. Da begynner de igjen å stole på at jeg vil fortsette å ta initiativ til dem, og da vil jo rolleskiftet gjenetableres. Det eneste rette er at initiativet alltid må startet fra deres side, fordi det er de som er i jobb, og det er da de som skal vite hva de selv holder på med når de er på jobb.

Hva som måtte skje nå det gir jeg fullstendig f i, for jeg har inget ansvar til det i det hele tatt. På et punkt så må de faktisk bare ta handling, så møter de seg selv i døra. Jeg har null sympati for slike mennesker, for det de ønsker å unngå, er faktisk hva de kjemper for å utrette.

Jerngrepet skal hvert fall jeg unnslippe, og jeg gir blanke i hva slike mennesker måtte tro om mine intensjoner, for jeg vet at det er deres egne de ser. Dette kalles projisering, og er desverre en svært vanlig selvforsvarsmekanisme som får mye aksept over alt. Det er no forbanna svineri, og jeg nekter å kaste bort mer av mitt liv på å surre rundt i suppa til mennesker som hevder å besitte sunn og god etikk og moral. Det MÅ vises - jeg trodde alle visste dét...

Det eneste jeg kan råde til er og oppriktig skjønne at absolutt alle mennesker kan ta feil, akkurat som vi kan ha rett. Derfor - aldri blindt tro på noen som helst uansett grunn, fordi det er du selv som må leve med sannheten. Vurder, vurder og vurder igjen. Mange sier bare noe, for å slippe å være ærlig om at de er usikre. Mennesker med lange utdannelser er også bare mennesker, som alle andre. Aldri tro at de alltid har rett, for det er din egen skjebne det angår, ingen andres.

Det er du, og kun du, som bestemmer hva du vil tro på, og det er irrelevant hva hvem som helst måtte mene, om du selv mener det er feil. Personlig bryr jeg meg kun om hva et menneske klarer å vise meg i et her og nå øyeblikk, og bevisstgjør man mennesker som prøver å peke på det ene eller andre de har måttet utrettet i sin fortid, så viser det klare og tydelige tegn på at vedkommende ikke tør å være ærlig med deg, her og nå. Da bør du oppriktig være skeptisk, og oppsøke noen som du selv faktisk ønsker å stole på.

Desverre er det altfor vanlig at svært mange mennesker som har oppnådd et eller annet, prøver å leve på dét i lang lang tid, til de fullstendig overser at de faktisk jo må vise til hva de kan, og det gjøres kun i et her og nå øyeblikk.

Fortsett å ville finne ut av det selv, og aldri gi deg før du finner mennesker du faktisk stoler på. At du blir tilbudt paracet er helt tragisk å høre. Hva de måtte tro er irrelevant, fordi du har faktisk ikke blitt hørt. Gjør det viktig for deg selv, og fortsett å banke på dører. Ingen grunn til å se på det som at de gjør deg en tjeneste. Det er en selvfølge at de hjelper, fordi de i det hele tatt mottar lønn.

Jeg kan jo oppdatere litt her, tenkte jeg...

Fra sist innlegg, og mot slutten av Juni la jeg presset rett tilbake på dem, nettopp for å få dem til å våkne opp å se sine egne bidrag. Etter siste henvendelse ble det bare stille. Jeg gikk hele sommeren og håpet på å se det minste snev av integritet, men jeg var desverre svært sikker på at handlingslammelse ble resultatet da jeg har sett det så mange ganger før.

I forrige uke tok jeg initiativet til å oppsøke dem, for i det hele tatt å finne ut av hva har skjedd/ikke skjedd og hva kan jeg i det hele tatt forvente videre. Da fikk jeg høre at min daværende veileder fortsatt sto oppført som min veileder, men at det var ingen kontaktinformasjon til vedkommende. Jeg ble oppringt 2 dager senere av et nytt menneske jeg aldri har pratet med før, som er en teamleder, og hun ytret at hun nå er midlertidig veileder og kanskje hun blir fast veileder for meg, og at min veileder frem mot sommeren har sluttet.

Når dette er standarden som blir vist, og at en blir presset atpåtil, da kan jeg skrive under på at det blir mer enn litt frustrasjon. Jeg føler oppriktig at jeg faktisk gjør jobben til NAV og prøver å finne ut av meg selv samtidig, og i tillegg må late som om de gir meg noe. Som nevnt tidligere er jeg helt oppriktig takknemmelig for det rent økonomiske, men det i seg selv gir meg svært lite da jeg bryr meg mest om det som lever, og er i mangel av det. Om ingen dører åpnes, hvordan skal en få utrettet noe som helst, og en må jo kjempe kampen selv. Alt et slikt system trenger å gjøre, er å åpne dører og spesielt når de begynner og lukkes. Det koster så ufattelig lite å gjøre noe slikt, og jeg nekter faktisk å gi andre anerkjennelse for ting jeg har kjempet for selv. Jeg verdsetter hjelpen for hva som faktisk er gitt, men skulle NAV eller noen som helst andre få anerkjennelse for alt jeg selv utretter, så hadde jeg jo aldri kommet meg ut av grøfta, og da hadde jo en åpen dør aldri tjent noen hensikt.

Jo færre forventninger en som får hjelp blir møtt med, jo større er faktisk sannsynligheten for suksess, for da virker det mer troverdig, og da får man naturlig lyst til å benytte hjelpen til noe. Jeg har oppriktig forsøkt det ene og det andre til å få dem til å skjønne at avlastning er hva jeg trenger og er hva som er rollen deres i vår samhandling, men det har jeg fått svi for gitt grunnet alle situasjonene med rolleskifte jeg har møtt.

Angående DPS systemet så sviktet det også slik som antatt. Jeg fikk bare et brev til slutt om at det ikke var kostnadseffektivt(flott beskrivende ord i et amatørmessig forsøk på å skjule ansvarsfraskrivelse).

Selv min lege som uoppfordret har ytret at ting ikke helt fungerer som det skal i DPS systemet, har nå valgt å bare stole blindt på dem. Derfor søkte jeg bytte av fastlege samme dag, så jeg skal få byttet ut alle menneskene, og kan få startet på scratch igjen. Det er bare sårende og ufattelig meningsløst at så ufattelig mange mennesker i slike posisjoner oppriktig går hardt inn for å skjule når de gjør noe feil, som om alt de gjør, kun er rett. Da blir en jo nedbrutt av nettopp menneskene som står der rent formeldt sett, for å hjelpe. "Ikke gjør som jeg gjør, men gjør som jeg sier..." er budskapet de viser. Når det blir mye av det, så skal jeg skrive under på at det krever sitt å se mellom fingrene og så våge å stole på at de hjelper én om en åpner opp for dem ved neste kontakt, da de lett vil finne på å gjøre det samme igjen, desverre. De vet at en er avhengig av hva de KAN tilby, og vips blir det kjapt et virr varr av mistillit, da de føler at en er til bry for dem. 

Jeg er fortsatt kun ansvarlig for min egne handlinger, og om et annet menneske aksepterer å hjelpe meg, så må jeg faktisk anta at vedkommende mener det inntil noe annet blir ytret, eller så hadde jo jeg også skapt tvil til mennesker som oppsøker meg for hjelp. Om folk er ærlige på at de ikke kan hjelpe der og da, så respekterer de aller fleste dét, og de som ikke skulle respektere det, er det jo bare å be dra en viss plass.

Det er jo ut av alt virrvarret av mistillit at jeg nå føler meg kravstor, hvilket jo blir helt absurd når tilbudene er langt færre og usikkerheten langt høyere. Her og nå er jeg bare takknemmelig for at jeg får X antall personer ut av mitt liv, så får jeg lete videre etter de som faktisk bryr seg.

Hvem, hvor, hva og når, aner jeg lite om her og nå, da jeg rett og slett er i sjokk. Jeg ønsker fortsatt å gi meg selv noe, men jeg tør rett og slett ikke, enda.

.

.

De har satt inn regler som forbyr veilederbytte. Sommeren 2016, i hvert fall rundt den tiden, skjedde dette. Jeg fikk bare plutselig en ny veileder uten å ha blitt informert om det. Jeg hadde et behov, men ble møtt av en apatisk og monoton person i andre enden, som prøvde å dytte fokuset mitt vekk fra utfordringen min. Uansett hva jeg sa, var det som å prate med en vegg. Flere måneder ble kastet bort, før jeg bare skjønte at om jeg ikke gjør noe selv, så kommer vedkommende til å ødelegge mer for meg. Jeg har ingen tro på vold, så jeg kommer aldri til å sympatisere med noen som helst som gjør dét. Det er jo feighet, og da blir det jo ingen rettferdighet som vinner frem.

Personlig vet jeg bare hvor ufattelig mange som sier at det ene eller andre er umulig, men jeg vet hvor mye bullshit folk hevder. Alt handler om innstilling, og da er det bare faktisk såre enkelt og bare bygge en mur rundt dem, og bruke skrustikke prinsippet. Det viktige er såklart å være fullt bevisst over at man selv aldri bryter hverken lover eller retningslinjer, men utover dét, så er det game on, fordi det er din skjebne det angår. Alt de da måtte prøve å kjempe i mot med, treffer dem bare rett i trynet, og da er det bare snakk om tid før de enten veiver med det hvite flagget, eller korthuset klapper sammen. Jeg bare nektet å gi meg jeg, og visste bare at jo lengre tid det gikk, jo værre føltes det for dem. Vips, så var det plutselig mulig å bytte veileder likevel, hvilket hadde krevet noen tastetrykk på et tastatur, så hadde det aldri behøvet å skje.

De har jo startet en opplæringsbedrift for unge mennesker rett ut av skolebenken, som skjønner lite til ingenting om hvordan å hjelpe, og i tillegg vet lite til ingenting om hvordan systemet, altså arbeidsplassen, fungerer. Jeg nekter hvert fall å bli behandlet som en forsøkskanin lengre, slik diverse DPS'er og det meste annet holder på med. Jeg er ingen fornøyelsesting til andres glede og morro, når jeg i tillegg vet at de sitter i andre enden og klør seg i bakhodet, og likevel aksepterer lønn inn på konto hver måned. Jeg trodde den skulle representere noe, men er det så farlig da....

Det er tøft å se et annet menneske i øynene som ser på en selv som et par pennestrøk i en eller annen papirbunke, og prøve å få til noe, så det i hvert fall ikke blir værre. Heldigvis besitter jeg nok av innsikt, men desverre vet jeg hvor ufattelig mange andre som mangler bevisstgjøring så de kan skjønne hvorfor de har gått på tryne mentalt. De håper jo fortsatt på hjelp, men hvordan skal disse vite hvor mye svineri hjelpen feier under teppet.

Hele systemet er utdatert og dømt til å feile. De ser på det mentale og følelser, som om det skulle være noe fysisk. Da begynner det virkelig å bli farlig. Good cop, bad cop prinsippet, er ikke akkurat hva jeg ønsker å møte i andre enden. Da føler man naturlig at man har gjort noe feil, og hvorfor skal man bli dømt for ting man aldri har blitt tilbudt i sin fortid. Jeg vet hvor ufattelig mange som desverre kommer til å surre rundt i disse systemene resten av livet, og har jo selv sett mennesker rope hurra og vise glede når de fikk ytelsen ung ufør. Jippi, nå skal jeg gjøre ingenting som gir meg noe resten av livet, er ikke akkurat hva jeg hadde ropt hurra for. Det er jo helt sinnsykt.

Sakens kjerne er kun den at det er bare å starte med én gang, og få mennesket som trenger hjelpen rett inn i et rom med en psykolog, og bare starte. Ingenting å vente på, for da blir alt værre. Det er jo hjelpen som kaster bort tid og ressurser, men jeg har følt på nok av deres skyldfølelse, og det er bare forkastelig. De har jo i tillegg utdannelser i dette, så en kan jo lure på hva de har benyttet tiden sin til, og hva som får dem til å stå opp hver morgen og dra på jobb. Piller, diagnoseprat, skjemaer, ventetid = BULLSHIT. Forkast den dritten der, fordi ingen av de som tilbyr dette hadde vært villig til å motta det selv, eller tilby det til en de selv er glad i - det kan jeg garantere. Da er det i såfall en de later som de er glad i, og da blir det virkelig farlig.

Fellesnevneren er mangel av mot. Bare det å tørre å være tilstede sammen en som trenger å få følelser ut. Jeg hadde gjort det gratis jeg, fordi det gir meg så ufattelig mye. Det er så enkelt. Det er bare å gjøre det, fordi ingenting av det som da måtte komme ut har noe med en selv å gjøre, det er jo derfor man drar til en tredjeperson fordi det forenkler det hele. Såklart fortjener de lønn når det er jobben deres, men det gjelder å ha innstillngen til å tilby hjelp uansett hvem, hvor og hva, hvis ikke tjener det ingen hensikt at man da er på jobb. Det er hva sannheten er.

Jeg vet hvert fall med meg selv, at det hadde aldri tatt så lang tid for min del, bare hjelpen hadde tilbydt den med én gang. Jeg har vært uten jobb siden høsten 2012, og jeg visste ingenting om hvordan systemet fungerte da, og man må jo håpe at menneskene som har påtatt seg ansvaret, vet hvordan. Jeg unner hvert fall ingen andre hva jeg har erfart, fordi det har krevet ufattelig mye å kjempe seg ut av dritten som hjelpen har overlesset meg med. Jeg hadde heller tatt livet mitt enn å måtte gå gjennom dét igjen, men alt jeg ønsker er faktisk å leve. Jeg ønsker meg bare et liv - mitt eget.

Kravstor?

Jeg er fullt klar over de tingene der, men hva som blir skrevet rent formeldt på hovedsidene er jo kun en front utad. Det er noe helt annet å forholde seg til den virkelige verden. Jeg tenker mer på hvor mye/lite de må/kan pushe én hit eller dit, fordi det er det siste jeg trenger. Mennesker som ikke aner hvordan tanker og følelser henger sammen, blir en fare om en faktisk må forholde seg til det. Jeg vet faktisk hva som vil fungere, og av den grunn er det viktig for meg at jeg slipper ti tusen spørsmål fra mennesker som ikke en gang ønsker svaret.

Det er tøft å kjempe seg ut av en depresjon, men langt mer oppnåelig enn de fleste tror. Handlingsfrihet er så ufattelig viktig, fordi en kan jo kun kjempe kampen selv. Det er ikke Nav jeg ønsker óg trenger å oppsøke, så de bør være tilfredstilt og takknemmelig for at jeg ikke er en last for dem i det hele tatt, fordi jeg tar kun kontakt når jeg må jeg, kun pga forpliktelser, og de kommer jo fra dem selv. De vil jo avlaste seg selv ved å slutte å jakte på meg som om jeg var et bytte, så da får jeg bare vise dem hvem som har best tolmodighet.

Hei

Ettersom det har blitt store endringer i Nav, helsevesen og alt i relasjon av psykiatri for lengst, og forståelse blir fraværende, så må jeg tenke nye veier. De avlastende systemene som er satt opp, ble brått kun belastende og i tillegg er det kun mer ventetid som blir tilbudt. Press + at jeg faktisk må vente, + at det ene etter det andre bare svikter etter det andre, gir ikke akkurat håp.

Jeg ønsker meg faktisk et liv, men blir kalt kravstor. Penger har ingen verdi for meg, så jeg vet at de sammenlikner meg med alt annet enn hva jeg står for. Desverre har jeg vært i altfor mange dialoger hvor det blir rollekonflikt, hvor den som er der for å hjelpe, projiserer sine negative sider han/hun ser i seg selv, over på meg. Jeg prøver å vise at jeg kjemper fordi jeg ønsker meg et liv, men så blir jeg heller tilbudt byrder fra mennesker som hevder å være der for meg.

Ettersom tiden bare går, og alt jeg fortsatt ønsker er et fullverdig liv, ønsker jeg å vite på forhånd hvordan forventningene fra Nav sin side er, rettet til en som har ytelsen uføretrygd? Om det i praksis er mindre belastende, altså mer handlingsrom, så kan jeg lage planer om hvordan jeg skal få stablet meg selv på beina igjen.

Desverre er det altfor mange mennesker som bare har et ønske om å bry seg, men det er ikke godt nok for meg hvert fall, når det er så mange av dem som velger jobber hvor tillitt og troverdighet står i sentrum. Om folk ikke vil, greit nok, men da får de i det minste flytte seg fra min vei, fordi jeg er drittlei veiledere som blir veistoppere. Jeg vet jeg er tøff, men alle mennesker har en grense, og det er rimelig bittert å vite at saker og ting som kunne blitt avgjort i løpet av én samtale, plutselig bare blir til år, og så få beskjed om at man har ventet i år på noe som aldri blir noe av.

Alt jeg ønsker er forståelse, da alle mennesker som havner på utsiden av jobbmarkedet, havner der av en grunn. Penger har hvert fall aldri gitt noe tibake til meg, og jeg er takknemmelig for alt jeg mottar.

Det er rimelig bittert å vite at man har mye kampvilje, for så og måtte velge å bli en dregg, så de gir slipp til slutt. Jeg har følt jeg har sittet i et 2 år langt avhør, når alt jeg som hvem som helst andre trenger, er forståelse. Om man må be om det, så mister det all tyngden, så det hele har blitt rimelig clockwork orange, og forholde seg til.

Empati er ingen debatt - kun forståelse. Derfor er det irrelevant hva man selv tenker og mener om man skal hjelpe en annen, fordi det handler kun om at den andre har følelser som trenger å komme ut.

På toppen av kaka er jo alle sympatihullene som finnes rundt om, som sluker en hel, om en tillater seg å bli påvirket. Når skal mennesker lære at støtte er så ufattelig mye enklere enn folk flest går rundt og bare tror. Sett dine egne følelser til side, og bare hver der.

Empati = oppløftende og motiverende(bidrar til å hjelpe en annen å åpne seg)

Sympati = dempende og lukkende

Samfunnet oversvømmes av sympati i dag, og jeg er drittlei den dritten der, da alt har en foreldelsesfrist. Det er så mange mennesker som har tilbudt meg det, og da forteller de meg at de mener jeg BØR syntes synd på meg selv. Jeg har aldri i mitt liv blitt tilbudt sympati når det har vært riktig, men jeg oversvømmes av det i all den tid jeg absolutt aldri ønsker eller trenger det.

At folk gir opp har en grunn. Aldri tilby hjelp til noen som helst, om du ikke tør, fordi da viser du det motsatte. Da setter du vedkommende som er i en vanskligstilt livssituasjon i et veldig tøft dilemma, fordi et menneske som oppsøker hjelp, har da for faen ikke intensjonen om å angripe den som måtte tilby hjelp.

Hvilken hensikt tjener det at systemene er der, når man blir møtt med skepsis. Det er mennesker i jobb, som mottar lønn og alt av etiske og moralske forpliktelser dét innebærer, så skal en selv hele tiden bli påminnet sine forpliktelser man aldri har brutt, på forhånd. Det er da den enkleste ting i verden for menneskene i disse jobbene, om en eller annen skulle bryte sine forpliktelser, og bare sette ned beinet - men aldri før.

Så nå sitter jeg da her 2 år senere, fortsatt med behovet til å prate om noe som skjedde for 2 år siden, men så har jeg jo 2 nye år med bullshit jeg trenger å sortere gjennom. Fiks det sjæl er tydligvis den nye innstillingen. Joda, jeg hadde klart det jeg, om jeg ikke hadde vært i behov av å opprettholde mine forpliktelser, hvilket jo er den enkleste ting i verden for min del hvert fall. Det er ikke der utfordringene ligger. Fokuserer en kun til enden av nesetippen hele livet, da er det ikke mye oversikt og perspektiv en får, det vet hvert fall jeg alt om. Trodde jeg var verdifull, men det trenger jeg tydligvis ikke bry meg så mye om lengre. Jobb er langt viktigere, for da kan en jo jakte på det folk flest ikke vet hva er enda, og aldri kommer til å finne fordi folk flest ser på penger som suksess, altså må jo penger være verdi. Vel, så feil kan man ta. Da løper man fra sine verdier, så et speil det kan trygt anbefales for folk flest, for grådighet er no forbanna svineri.