Providence

 

Hei.

 

Jeg har lyst til å samtale med dere andre her inne på forumet, og jeg ønsker at vi skal ha en seriøs og åpen samtale om menneskers ulike behov for sex, først og fremst hvor ofte, men også ulike behov og interesser.

Man kan sikkert si at menn generelt har mer behov for å onanere enn kvinner, de er ofte mer tent og har større sexuelt behov. Nå snakker jeg generelt, men vi kan tydelig observere ved å lese ulike plasser, at vi er flere kvinner som opplever at de har et større sexuelt behov enn mannen.

 

Jeg er et slikt unntak, jeg har et stort behov, og det er en enormt stor del av den jeg er, dessverre kan man vell si, for jeg skulle til tider ønske at behovet mitt var anderledes, selv om jeg nyter sex så utrolig mye!

 

Men jeg blir til tider meget frustrert over at partneren min ikke ønsker å ha sex like ofte som meg selv, jeg kunne gjort det flere ganger i uka, ihvertfall annenhver dag og oftere til tider. Jeg prøver på mange måter å få partneren gira, det går noen ganger, men mesteparten av gangene får jeg ikke napp.

Min kjære kommer ofte med unskyldninger som at det er så så mye stress på jobb, er ikke helt i form, mange tanker i hodet, sliten idag, ungene krever så mye, osv.

 

Jeg personlig får mer livsgnist, mere energi, blir i bedre humør, jeg kan glede meg hele dagen til vi skal ha sex, selv rett etter sex kan jeg glede meg og fantasere om neste gang, det er det kjekkeste jeg gjør, og jeg kommer ut i pluss energi.

Så når jeg hører partneren komme med de ulike unnskyldningene så kjenner jeg meg frustrert! Jeg lever det samme livet, med en stressende og travel jobb og hverdag, de samme ungene osv.

 

Jeg tror dessverre saken er det at vi er grunnleggende skrudd sammen på forskjellig måter, vi har et ulikt behov og et ulikt forhold til hva sex er. For mens min kjære ser på det som enda en ting å få tid til i hverdagen, en ting som må gjøres, ofte et ork, og at det virker som om det oftere er kjekkere for partneren å ligge som et kadaver å se på TV, fotball eller spille TV splill, enn å "slite" seg gjennom nok et "pliktligg" som et forhold krever.

 

Sex er for meg ikke en plikt eller enda en ting å måtte gjøre i løpet av en dag, for meg er det noe jeg nyter til det fulle, jeg får så mye ut av det, det er tross alt en av tingene jeg lever og ånder for. Jeg kunne også tenke meg å uforske nye ting som kan gjøre sexen enda bedre, men det er ikke så aktuelt, og da er det frustrerende, og jeg føler meg ofte alene om dette behovet i forholdet. Disse problemene er heller ikke noe som er nytt eller at det har blitt sånn etter alle årene vi har vært sammen, men det har vell egentlig vært sånn siden vi ble sammen.

 

Så jeg føler, og det har vell blitt uttalt om enn inndirekte, at partner de fleste ganger vi har sex, blir med på det pga. plikt, eller dårlig samvittighet, selv om jeg merker at nytelsen og opphisselsen hos han kan være stor når vi er igang. Når jeg merker at det ligger i luften at i kveld gjør han det fordi det er en "have to do thing", så mister jeg all form for lyst på sex, jeg blir rett og slett utrolig frustrert. Og jeg må innrømme at jeg i noen tilfeller kan forstå folk som til tider søker noen andre for å få tilfredsstilt sine ulike behov. Det er jeg helt ærlig om og det er ikke en fremmed tanke for mange av oss, fordi sex i ulike former er for oss mennesker et STORT grunnleggende behov! Det er ikke noe vi kan undertrykke, det blir som å nekte en fuglehund å springe etter fugler, en slik hund vil jo tilslutt bli gal av å ikke få gjort det den er født til. Om man velger å ta steget videre å faktisk være utro er en annen ting, og det er feil mener jeg, men jeg har forståelse for at det faktisk ikke er en så fremmed tanke for mange, og forstår at mange kan ta det feilsteget, uten at det betyr at de ikke elsker sin kjære.

 

Kjenner dette er et tema som for meg er trist og tøfft å kjenne på, skulle vært foruten dette store behovet, men  man må vell bare akseptere det, og prøve igjen og igjen, være kreativ, prøve å vekke lyst hos partner, men det hjelper nok dessverre ikke i lengden, siden jeg tror dette henger sammen med så grunnleggende deler av menneskers personlighet. Til tross for dette elsker jeg min kjære mann!

Anonymous poster hash: 2d92b...db0

 

Anonymous poster hash: 2d92b...db0

 

Tusen takk for at du startet tråden den gangen. Jeg kan bokstavelig talt kopiere teksten og sende den til gubben i tilfellet han ikke har forstått alt jeg har følt i de årene vi har vært sammen. Han er verdens beste venn og far men desverre har vi forskjellige behov, noe som gjør meg frustert noen ganger i året :/ Har du kommet noe videre med dette? hvordan klarer du å takle avvisningen? Jeg er deppa nå...