Spør meg om Jesus

Jeg lever for å ha min sak i orden med Gud. Jeg lever med tanke på ikke å såre Gud eller skuffe Gud. En dag skal jeg stå fremfor Gud, og da vil jeg han skal si "Mitt barn!" - og smile..billedlig talt, for Gud er ånd.. Jeg har ikke alltid hatt det slik, heller ikke som kristen, men slik er det nå. Jeg ønsker å sjekke motivene mine for valgene jeg tar i det daglige: Har jeg fokus på meg selv eller på Gud. Søker jeg mitt eget beste, eller er det Gud og hva han vil som er i fokus.

Dette ble mye "meg og Gud" her - men det å fokusere på Gud, betyr også å fokusere på andre menneskers ve og vel. For det vil Gud at jeg skal gjøre - "elsk din neste som deg selv", lignelsen om den barmhjertige samaritan + en drøss med bibelvers i samme gata.

For meg er dette et meningsfullt liv. Rett og slett fordi jeg da opplever at jeg er i harmoni med Gud. Det er godt å ha det godt med Gud. Det er en åndelig atmosfære der som er veldig god. "Min fred gir jeg dere, ikke den som verden gir" -  sa Jesus. De fleste av oss lever for å ha det godt, vil jeg tro. Hvis en ikke er i stand til å ha det godt, er av og til selvmord utgangen på livet. Jeg lever for å ha det godt i all evighet 

 

Beklager sent svar, opprettet profil i dag. Hvorfor jeg tror? Vel..

 

En gang for lenge siden bestemte jeg meg for å lese bibelen. Jeg var en ung mann på 23 år. Nå er jeg godt voksen. Jeg hadde ingen planer om å bli kristen på den tiden. Det var kun av nysgjerrighet jeg tørket støv - bokstavelig talt - av en gammel konfirmasjons-bibel jeg hadde pakket vekk for lenge siden. Minus støv var den som ny, den var helt ubrukt.

 

Jeg husker ikke helt hvor jeg begynte å lese, men det ble litt sporadisk. Jeg syns ikke alt jeg leste virket like spennende. For eksempel "juleevangeliet" og ættetavler og slikt som det er i begynnelsen av to av evangeliene.

 

Uansett endte jeg forholdsvis raskt opp med å lese Johannes-evangeliet kapittel 1. Det fenget husker jeg, det var liksom mer mystisk enn det andre jeg hadde snust på.

 

Der står det i korte trekk hvem Jesus virkelig var: Han var Gud som har skapt alt, og som kom ned til verden i mennesket Jesus. Jeg husker at jeg tenkte: "Wow - var Jesus virkelig Gud!" - i samme øyeblikk ble jeg truffet av et sterkt lys som kom ned ovenfra der jeg satt på terrassen. Jeg så det rett før det traff meg. Jeg ble da fylt av en ubeskrivelig glede og kjærlighet som jeg senere forstod var Den Hellige Ånd. Jeg ble helt satt ut, klarte ikke stå oppreist, bare lå der salig på gulvet til følelsen begynte å avta.

 

Det ble starten på mitt nye liv som troende kristen. Gud viste meg ganske fort at jeg måtte vende om fra diverse synder i livet mitt, og han viste meg også at jeg var en veldig stor synder som trengte Jesus og forsonings-verket hans, som i korte trekk betyr at han har sonet mine synder ved å pines og dø i mitt sted.

 

Jeg hadde virkelig ingen planer om å bli kristen før jeg ble det. Det var omtrent det siste jeg kunne tenkt meg å bli, faktisk. Guds veier er virkelig uransakelige. Siden min tro er basert på denne opplevelsen, og alt jeg har opplevd med Gud i etterkant, så kan ingen overbevise meg om at Gud ikke finnes. Like lite som noen kan overbevise deg om at noe du helt sikkert har opplevd, egentlig aldri skjedde. Jeg kan ikke si jeg er særlig plaget av tvil! 

Jeg er oppdratt i streng kristen tro, og fikk kristendommen langt oppi halsen i mye av ungdommen. Jeg har nok trodd at det finnes en Gud, men egentlig ikke brydd meg så mye om det. Festet mye i helgene med alt som følger med det livet.

 

Takk for et langt og interessant svar. Tråden har ligget litt død en stund, hyggelig at noen tar den opp igjen.

Jeg skjønner godt at en slik opplevelse kan sette sine spor. Du sier at du ikke hadde noen planer om å bli kristen, men samtidig at du nok har trodd at det finnes en Gud. Ble denne opplevelsen dermed mer en slags bekreftelse som løftet frem en tro som lå tja, skal vi kalle det passiv inni deg?

 

Nei, egentlig ikke. Den troen jeg hadde var på sett og vis.. død. Når troen på Gud ikke får noen konsekvenser for valgene jeg tar, er troen ifølge Bibelen død. Hvis noen hadde spurt meg om jeg tror på Gud, ville jeg kanskje svart at det nok finnes en Gud, men deretter ikke reflektert noe mer over det. Det er mange som ikke tror at det finnes en Gud, men som allikevel ikke står på barrikadene for utviklingslæren, universets tilblivelse av seg selv, osv - vil jeg anta. Troen på Guds eksistens opptok meg ikke noe særlig på den tiden. Litt nysgjerrig har jeg kanskje vært siden jeg tok frem bibelen. Men jeg hadde ingen absolutt ingen intensjon om å bli kristen. Det var mest av nysgjerrighet samt for kanskje å kunne skryte på seg å ha lest bibelen..jeg var nokså forfengelig på den tiden..

Dette er ment som et spørsmål til de som tror. Jeg er nysgjerrig på hvorfor dere tror. Jeg er en analytisk og pragmatisk person. Jeg vil heller vite noe, enn å tro noe basert på hva jeg ønsker eller håper på. Derfor har jeg vanskelig for å forstå hvorfor noen aksepterer en så viktig ting i livet som religion ofte er, basert på tro. Jeg har vanskelig for å tro at du har argumenter hvor du ikke har hørt motargumentene. Likevel tror du. Jeg ønsker å prøve å forstå hvorfor.

 

Jeg søker svar fra deg som er troende, og åpen for å diskutere saklig dine grunner for å tro. Jeg er ikke ute etter å omvende noen, kun å forsøke å forstå din side. Men det vil naturligvis medføre spørsmål, da i et forsøk på å forstå. Er du ikke bekvem med slike spørsmål, er nok ikke denne tråden noe for deg.

 

Vil samtidig be de som ikke er troende til å ikke bruke denne tråden til å forsøke å henge ut noen for deres tro. Bruk den heller for å forsøke å forstå troen og hvorfor man velger å tro noe.

Beklager sent svar, opprettet profil i dag. Hvorfor jeg tror? Vel..

En gang for lenge siden bestemte jeg meg for å lese bibelen. Jeg var en ung mann på 23 år. Nå er jeg godt voksen. Jeg hadde ingen planer om å bli kristen på den tiden. Det var kun av nysgjerrighet jeg tørket støv - bokstavelig talt - av en gammel konfirmasjons-bibel jeg hadde pakket vekk for lenge siden. Minus støv var den som ny, den var helt ubrukt.

Jeg husker ikke helt hvor jeg begynte å lese, men det ble litt sporadisk. Jeg syns ikke alt jeg leste virket like spennende. For eksempel "juleevangeliet" og ættetavler og slikt som det er i begynnelsen av to av evangeliene.

Uansett endte jeg forholdsvis raskt opp med å lese Johannes-evangeliet kapittel 1. Det fenget husker jeg, det var liksom mer mystisk enn det andre jeg hadde snust på.

Der står det i korte trekk hvem Jesus virkelig var: Han var Gud som har skapt alt, og som kom ned til verden i mennesket Jesus. Jeg husker at jeg tenkte: "Wow - var Jesus virkelig Gud!" - i samme øyeblikk ble jeg truffet av et sterkt lys som kom ned ovenfra der jeg satt på terrassen. Jeg så det rett før det traff meg. Jeg ble da fylt av en ubeskrivelig glede og kjærlighet som jeg senere forstod var Den Hellige Ånd. Jeg ble helt satt ut, klarte ikke stå oppreist, bare lå der salig på gulvet til følelsen begynte å avta.

Det ble starten på mitt nye liv som troende kristen. Gud viste meg ganske fort at jeg måtte vende om fra diverse synder i livet mitt, og han viste meg også at jeg var en veldig stor synder som trengte Jesus og forsonings-verket hans, som i korte trekk betyr at han har sonet mine synder ved å pines og dø i mitt sted.

Jeg hadde virkelig ingen planer om å bli kristen før jeg ble det. Det var omtrent det siste jeg kunne tenkt meg å bli, faktisk. Guds veier er virkelig uransakelige. Siden min tro er basert på denne opplevelsen, og alt jeg har opplevd med Gud i etterkant, så kan ingen overbevise meg om at Gud ikke finnes. Like lite som noen kan overbevise deg om at noe du helt sikkert har opplevd, egentlig aldri skjedde. Jeg kan ikke si jeg er særlig plaget av tvil! 

Jeg er oppdratt i streng kristen tro, og fikk kristendommen langt oppi halsen i mye av ungdommen. Jeg har nok trodd at det finnes en Gud, men egentlig ikke brydd meg så mye om det. Festet mye i helgene med alt som følger med det livet.