Tonj£

Personlig har jeg et problem med hele konseptet godt vs ondt, og desto mer når man bruker begrepene til å måle mennesker.

 

Jeg tenker slik at handlingene vi gjør kan settes på en skala fra 0% til 100% fordelaktig og fra 0% til 100% destruktiv.

En handling kan både være særdeles fordelaktig for mange samtidig som den er destruktiv for andre, disse blir omdiskuterte dilemmaer.

 

Det jeg tenker er det nærmeste man kommer en god person i en dualistisk/religiøs standard er noen som til stadighet tar valg som er fordelaktige for mange og destruktive for ytterst få eller helst ingen. 

 

 

 

Forskning har derimot vist at pene mennesker får mer sympati enn mindre pene mennesker. Altså det er et faktum.

 

Dette er jeg enig i.

Det jeg ikke var enig i er at å være en mottager for sympati er tilnærmet lik det å være en god person. 

 

 

 

Med den første setningen mente jeg følgende; hvis du synes en person er god, ja da er han god.

 

Ikke enig. Jeg mener folk selv gjør seg til det dem er via sine handlinger. Hva du eller jeg synes om personen er irrelevant for hva vedkommende faktisk er.

 

For å prøve å forfekte Godwins lov.. det var millioner av mennesker som syntes, og mange som fortsatt synes at Stalin var en god person, var han dermed en god person?

Vanskelig å si om en perosn er god eller ikke.

For meg ser det ut som Pliscin sier at om en person er god eller ei er relativt. Altså at dersom man oppfatter en person som god, så er han god --> i dens øyne som oppfatter at han er det. Ikke at han nødvendigvis ER god fordi noen oppfatter han som det. 

Er man da god dersom nok mennekser oppfatter en som god? Det vil vel i de aller fleste tilfeller være slik at selv om en person blir oppfattet som god av mange, vil det være en del som ikke oppfatter han som god - fordi va tar utgangspunkt i forskjellige ting i det vi "dømmer" et menneske.