Jeg tenker at innfallsvinkelen i diskusjonen er utilstrekkelig. Bibelen er en åpenbaringsboken i tillegg til å være en historiebok. Det er åpenbaringsboken som er mest interessant tenker jeg. Arkeologi og hva alt heter kan strekke Bibelen inn i de historiske horisonter, men ikke lenger.
Det er når en trer inn i dimensjonen åpenbaring at Bibelen begynner å bli spennende. Og i den dimensjonen er vi avhengig av at den som står bak den dypeste historien i Bibelen er den som en må søke for å finne svar. For meg oppstår Bibelen dermed som en bok som kommer til meg like mye fra fremtiden som fra fortiden. Eksempel: Når Jesus lærte disiplene Fadervår, så lærte han dem å be "Fader vår du som er i himlene". Det siste ordet har teologer oversatt "himmelen" fordi en mente det var lettere for eksempel for barn å forstå. I dag - i 2017, så ser vi i lys av verdensrommet omkring oss at det passer mye bedre å la flertallsformen stå. Men ennå velger teologene å oversette i entall. Men sett fra fremtidens perspektiv, så oppdager en påby innholdet i det som faktisk står. Og da kommer bibelordet til oss fra fremtiden. Bibelen gir oss et møte med større dimensjoner enn de vi rår over. . .
At det i Bibelen finnes enkeltheter som det er utfordrende å få til å henge sammen tror jeg er en pekepinn på at enten har en for snever kunnskap eller så er det en leser ikke så viktig. Enhver roman har et sentrum. Om en skildring av en kjærlighetshistorie også omfatter en scene ved en vindmølle, så faller ikke innholdet i scenen om vindmøllen skildres uforståelig.
I Bibelen er Barnet i krybben sentrum. For å si det med julespråk. Enhver fortelling må tolkes fra sentrum. Hva gir det i forhold til fortellingen med gudesønnene? Jesus sa at i og med at han var blitt menneske, så var himlenes rike kommet nær. Han var til "på andre siden" før han ble menneske. Så ble han som var en Gudesønn også født som en menneskesønn.
Da oppstår muligheten at gudesønnene i 1.Mosebok er personligheter fra andre siden som blandet seg med de første skapte jordboerne. Det avgjørende i historien er jo at dette ikke fungerte. Ting ble bare verre. Og et ledergrep brakte historien videre. Så kommer Noah med sin historie inn og en Gud som viser stadig nye sider av seg selv. Det man kaller åpenbaringahistoeie. . .
Jeg ser ikke på det jeg har skrevet som Svaret på spørsmålet, men et svar som gir rimelig mening. Jeg synes samtalen i forumet om dette spørsmålet bærer preg av å gå rundt grøten for å finne svar. Eller for å kombinere denne tanken med et eksempelbilde: Det er begrenset hvor mye du får ut av å studere glassmalerier fra utsiden. Du må inn i bygningen og se dem fra innsiden for at de virkelig skal fremstå i sin fargeprakt. Først da aner du dimensjonene som kunstneren representerer.
Fra Bibelen - hvem er "kjempene" og "gudesønnene"
i Religion, filosofi og livssyn
Skrevet
Jeg tenker at innfallsvinkelen i diskusjonen er utilstrekkelig. Bibelen er en åpenbaringsboken i tillegg til å være en historiebok. Det er åpenbaringsboken som er mest interessant tenker jeg. Arkeologi og hva alt heter kan strekke Bibelen inn i de historiske horisonter, men ikke lenger.
Det er når en trer inn i dimensjonen åpenbaring at Bibelen begynner å bli spennende. Og i den dimensjonen er vi avhengig av at den som står bak den dypeste historien i Bibelen er den som en må søke for å finne svar. For meg oppstår Bibelen dermed som en bok som kommer til meg like mye fra fremtiden som fra fortiden. Eksempel: Når Jesus lærte disiplene Fadervår, så lærte han dem å be "Fader vår du som er i himlene". Det siste ordet har teologer oversatt "himmelen" fordi en mente det var lettere for eksempel for barn å forstå. I dag - i 2017, så ser vi i lys av verdensrommet omkring oss at det passer mye bedre å la flertallsformen stå. Men ennå velger teologene å oversette i entall. Men sett fra fremtidens perspektiv, så oppdager en påby innholdet i det som faktisk står. Og da kommer bibelordet til oss fra fremtiden. Bibelen gir oss et møte med større dimensjoner enn de vi rår over. . .
At det i Bibelen finnes enkeltheter som det er utfordrende å få til å henge sammen tror jeg er en pekepinn på at enten har en for snever kunnskap eller så er det en leser ikke så viktig. Enhver roman har et sentrum. Om en skildring av en kjærlighetshistorie også omfatter en scene ved en vindmølle, så faller ikke innholdet i scenen om vindmøllen skildres uforståelig.
I Bibelen er Barnet i krybben sentrum. For å si det med julespråk. Enhver fortelling må tolkes fra sentrum. Hva gir det i forhold til fortellingen med gudesønnene? Jesus sa at i og med at han var blitt menneske, så var himlenes rike kommet nær. Han var til "på andre siden" før han ble menneske. Så ble han som var en Gudesønn også født som en menneskesønn.
Da oppstår muligheten at gudesønnene i 1.Mosebok er personligheter fra andre siden som blandet seg med de første skapte jordboerne. Det avgjørende i historien er jo at dette ikke fungerte. Ting ble bare verre. Og et ledergrep brakte historien videre. Så kommer Noah med sin historie inn og en Gud som viser stadig nye sider av seg selv. Det man kaller åpenbaringahistoeie. . .
Jeg ser ikke på det jeg har skrevet som Svaret på spørsmålet, men et svar som gir rimelig mening. Jeg synes samtalen i forumet om dette spørsmålet bærer preg av å gå rundt grøten for å finne svar. Eller for å kombinere denne tanken med et eksempelbilde: Det er begrenset hvor mye du får ut av å studere glassmalerier fra utsiden. Du må inn i bygningen og se dem fra innsiden for at de virkelig skal fremstå i sin fargeprakt. Først da aner du dimensjonene som kunstneren representerer.