1234a

Akkurat nå så er han jo ikke en del av livet mitt, fordi han ikke vil. Og det er noe dritt. Livet mitt følte mye bedre når han var en del av det. Og ja man finner andre å dele livet med. Men det å gi slipp på den som man trodde var "den rette" det er det som gjør vondt og skremmer.

 

Hva er så bra med at han er i livet ditt? Hva utgjør forskjellen?

 

Anonymous poster hash: c7c0c...40c

Fordi da vet jeg at han ikke er i livet mitt lenger, og det skremmer meg.

 

Hvorfor skremmer tanken deg, på å gi slipp?

 

Anonymous poster hash: c7c0c...40c

Det er veldig destruktivt...

Jeg har ikke klart å fungere som jeg skal. Gått ned flere kilo. Prøver så godt jeg kan med å holde meg opptatt med familie, jobb, venner. Men tankene forsvinner ikke, har det hele tiden i bakhodet. Kvelden som er verst men dagene er ikke noe bedre.. Kommer på småting som jeg får lyst til å unnskylde meg over selvom det kanskje ikke var min feil..men tenker at han da gir oss en ny sjanse. Jeg sitter mellom det å ville gå videre til den dagen jeg forhåpentligvis har null følelser for han igjen, og det å ville at vi skal bli sammen igjen fordi fremtiden uten han skremmer meg...det å gi slipp skremmer meg..

 

Det høres utrolig destruktivt ut. Du har brutt deg inn i leiligheten hans, bilen, nektet å pakke, kontaktet han i 1 mnd strekk. Mitt råd: Slutt! -Nå bør du bestemme deg for at det er nok.

 

Ta en uke om gangen. Denne uka skal du:

 

1. Ikke kontakte han. (!!)..Og heller ikke svare han hvis han kontakter deg.

2. Trene og spise sunt.

3. Henge med venner.

4. Selv om du kommer til å tenke på han daglig, i hver ledige pause, og selv om det gjør vondt, forsøk å gi deg selv avbrekk fra tankene og sørg for å ikke sitte der opphengt i tankene/sitte i ro. Gå ut av døra, nyt sommeren litt. Ta deg sommerpils/vin, les en bok, gå ut på byen, gå tur i skog og mark. Bestill en ferie etc....

 

Ingenting kan ta bort sorgen for øyeblikket, men du må la deg selv gå videre.

 

Anonymous poster hash: c7c0c...40c

Det hjelper jo selvfølgelig å høre en "manns synspunkt" også, ihvertfall hvis det kan være noe lignende.

Men åssen kan han være så kald? Grunnen til at jeg ikke har latt han være i fred. Er fordi jeg har visst at han fortsatt har følelser for meg, og at vi har det veldig bra sammen (bortsett fra krangel/diskusjon). Og han har mer eller mindre sagt at ja, muligheten er der og ja, vet vi vil fått det fint. Men jeg har bestemt meg for at jeg skal stå på mitt og slutte å Valle. Noen av grunnen(e) han gjorde det slutt var fordi tanken på at han likte å få oppmerksomhet fra andre jenter "skremte" han...men etter jeg gjorde der jeg gjorde med å ikke la han være i fred så sa han at jeg har gjort det så mye enklere for han:(

 

For å tilføre litt til denne samtalen så kan jeg si at jeg befiner meg i en ganske nøyaktig situasjon.

Men her er det jeg som er mannen som har forlatt damen for noen måneder siden og hun klarer fremdeles ikke å komme over meg. Situasjonen vår var ganske lik som du beskriver.

Vi gikk fra å være verdens beste kjærestepar som sier de elsker hverandre i hverandres armer til at jeg fikk plutselige kalde føtter og havnet i en depressiv tid og klarte ikke oppretteholde kontakten med henne lenger og endte opp med å gjøre det slutt for å unngå å pine henne med mitt frahver.

 

Jeg spør meg selv fremdeles hvorfor i all verden jeg har gått fra henne når jeg fremdeles har følelser for henne og vi har lovet hverandre at enhver situasjon er noe vi skal klar å komme oss gjennom. Vi var sammen i nesten 3 år og hadde lenge planer om at vi skulle gifte oss i 2017, men nå som tiden er her så har det gått opp for meg alvoret i hva gifteskap innebærer for meg og resten av livet mitt.

Jeg hadde et ønske om at hun skulle hate meg for hva jeg har gjort og for at jeg har ødelagt fremtiden hennes (innvolverer lenge planlagt flytting fra hennes side vekk fra familie og venner) men fremdeles er hun ikke villig til å gi slipp på meg. Jeg savner henne dypt og en side av meg har absolutt ikke lyst at vi skal gå fra hverandre.

 

Jeg har faktisk ikke noen god grunn til hvorfor jeg har gitt henne opp. Jeg har letet dypt i meg selv for å finne en legitim grunn til hvordan jeg har klart å gi slipp på en dame som uten tvil elsker meg over alt på jord som jeg fremdeles har føleser for, men klarer ikke komme på noen annen grunn enn at jeg er for feig og umoden til å klare å holde på et forhold. Selv etter mange forsøk fra hennes side på å få meg tilbake har jeg vært for sta til å klare å skifte mening. For meg har det vært en meget deprimerende opplevelse og eksen min fortjener så mye mer enn smerten jeg har gitt henne.

 

Jeg kjenner ikke eksen din, men det høres ut som om han og jeg har gjort akkurat det samme mot noen vi egentlig er veldig glade i. Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en fasit for "hva du må gjøre for å vinne han tilbake". Jeg har ingen slik fasit for meg selv. Muligens er det bare tid som trengs. Kanskje han har funnet en annen. Kanskje han lider av en ungkarskrise hvor tanken på gifteskap er det som har knekt ham. Han er uansett en like stor drittsekk som jeg er.

 

Anonymous poster hash: b486f...26f

Jeg vet jeg burde holde meg unna, trekke meg tilbake. Men så begynner jeg å tenke på de fine stundene sammen. Eller så tenker jeg på en dum og meningsløs krangel og får en trang til å gå bort til han og be om unnskyldning for alt sammen.

Det er der forskjellen mellom oss er, jeg gjorde alt annet enn å høre på fornuft etter at det ble slutt. Noe jeg har innsett bare har ødelagt for meg..og sjansen for å få han tilbake. Men er det fortsatt håp? Selvom jeg har mast og ikke latt han kjenne på "savnet" konstant i 3 uker?

Det er ikke tåpelig å beholde stoltheten. Selv om han kanskje sliter så virker det ikke som et godt valg å gå tilbake, han lar fornuften velge og det er positivt.

Det er akkurat det jeg ikke klarer å slutte å tenke på. Tingen er, er det noe sjans for å få han til å forandre mening? Han mener at han har tatt et valg som jeg burde respektere. Også sagt at ja mulighet for at vi kan ha det bra igjen er der. Men han vil ikke. Nå pga alt jeg har gjort at jeg ikke har latt han være i fred. Men også pga stoltheten sin..han vil vise at han klarer å stå i det valget og ikke drive å vangle lenger. Mener han ikke kan se kompisa i øya osv hvis han nå hadde tatt meg tilbake..noe jeg mener er helt tåpelig.

 

Skjønner bate ikke åssen det kan være så enkelt for han? Åssen klarer ha. Å ikke tenke på meg, oss? Jeg skulle gjerne likt å visst det så jeg kanskje kan få til det samme..:/

Det vet du ingenting om og det er heller ingenting å tenke på. Hvis du begyner i det tankemønsteret, typ "kanskje han savner meg" og "han savner meg ikke engang", så blir det bare verre.

Det er akkurat det. Før jeg traff han var jeg veldig lykkelig med meg selv, singel og veldig fornøyd med det, var egentlig ikke interessert i å starte noe med han da han begynte å be meg ut. Men så falt jeg for han, mer enn jeg ante, og blitt så avhengighet som jeg aldri har blitt, og tapt meg selv helt. Finner ikke veien ut av tunnelen. Men jeg vet det også kan ha noe med at det fortsatt er et lite håp inni meg. Om at han vil ta "oss" tilbake.

Det som er saken her er at du må jobbe med deg selv, bli sterkere og mer selvsikker. Hvem var du -før- du traff han? Hvor var du på vei da? Finn tilbake til den personen du var, og fortsett den personlige utviklingen din derfra. Det vil føles som en befrielse. Når du så har blitt sterkere, kan du analysere litt mer objektivt hva som gikk galt i forholdet.

Ja, det har hjulpet å prate med noen? men alikevel så føler jeg et så stor savn etter han at jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde meg før jeg tar kontakt igjen. Han har blokkert meg overalt. Skjønner bate ikke åssen det kan være så enkelt for han? Åssen klarer ha. Å ikke tenke på meg, oss? Jeg skulle gjerne likt å visst det så jeg kanskje kan få til det samme..:/

 

Å snakke med noen om det pleier å hjelpe få litt innspill/rådgivning fra en tredjepart.

 

Anonymous poster hash: 73afe...d8a

Nei jeg har skjønt at jeg har prøvd litt vel for hardt. Og på helt feil måte. Men jeg var desperat, og er fortsatt kanskje ikke like desperat men litt. Jeg vil bare ha han tilbake...

Grunnen til at jeg gjorde det på den måten er fordi jeg ville gjøre det slutt med han tidligere og da brøyt han sammen flere ganger og trygla om å ikke forlate ham. Så jeg tenkte han ville forstå følelsen, at han ville innse at jeg gjør alt for han

Å ta kontakt er greit så lenge man ikke gjør det slik du har gjort

 

Å komme over et brudd tar tid. Jeg er oppi over 6 år nå, men nå er det ikke depresjon og desperasjon med i bildet lengre. Har gått videre, men ikke kommet meg over X'en helt. For å komme over et brudd så kan man ikke fokusere på andre ting og holde seg vekk. Få tankene over på noe annet.

Nei jeg angrer fullstendig på måten jeg har taklet bruddet på. Kjente ikke meg selv igjen, men aldri opplevd å ha falt så mye for en person før heller. Jeg har sagt unnskyld for at jeg ikke respekterte avgjørelsen hans med en gang, men så har jeg funnet meg selv i å føle den trangen til å ta kontakt med han igjen og bare gitt etter og ringt?