Dette kan handle om manglende institusjoner (som skattlegger og fordeler verdiskapingen, som sørger for et rettferdig arbeidsliv etc).
Selv om et land skaper store verdier, kan det hende at disse ressursene ikke blir fordelt mellom innbyggerne i landet på en hensiktsmessig måte. Det kan være at verdiene ikke skattlegges, og dermed forblir i hendene til noen få rike bedriftseiere, eller at de skattlegges men forsvinner inn i et korrupt statssystem.
Jeg ville derfor vurdert å se mer på dette med skatt og omfordelingspolitikk.
En annen mulighet, som gjerne er tilfelle sammen med det overnevnte, er at arbeidstakerne mangler institusjoner som hjelper dem å sikre rettferdige lønner. En viktig årsak til at de aller fleste i Norge tjener ganske godt er hvordan lønnsdannelsen foregår i samarbeid mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner i mange bransjer.
Et fattig land, eller et land som historisk sett har vært fattig, mangler gjerne slike institusjoner.
Et eksempel på det ovenstående er land som har høy verdiskaping fordi det eksisterer mange store fabrikker som produserer varer for utenlandske selskaper som ikke betaler spesielt mye skatt til disse landene, og som gjerne også fører (etter norske forhold) forferdelig arbeids- og fordelingspolitikk.
Når det gjelder tidligere kolonier kan det være interessant å se på forskjellen mellom landene som var kolonier under styrer som innførte institusjoner og forsøkte å opprettholde en viss standard (eksempelvis Kenya/Storbritannia) og tidligere kolonier under styrer som "kun" brukte landene som en kilde til naturressurser og billig arbeidskraft og som forlot det i verre tilstand enn da de kom (Kongo/Belgia).
Min mening er i alle fall at en diskusjon rundt sammenhengen mellom institusjoner, fordeling og lønnsforhold kan forklare mye her.
Med institusjoner mener jeg forresten f. eks. skattemyndigheter, statlige departementer og direktorater, banker som gir lån til boligkjøp og bedriftsinvesteringer, arbeidstakerforeninger/fagforeninger, et cetera.
M
