Vanskelig å vera uenig her, og viktig å bygge opp under barns interesser. Problemet med speling som interesse er at det er så forferdelig usunt. Det er så passivt, og det er så mykje lettare å sette seg ned på sofaen og spele, enn å gjera noko meir "fornuftig".
Eg er 28 år, far til gut på 8 og 5. Og begge 2 elsker minecraft.Var det opp til dei kunne de spelt minecraft døgnet rundt. Eldstemann gjer det supert på skulen, har mange gode venner, og huset vårt er alltid fullt i folk som besøker han. Allikavel er eg kjempestreng på speling, og speletid. Me må lære barna våre og dyrke andre interesser, me har eit ansvar å få dei interessert i annet enn spel. Gjerne idrett, speider, kva som helst. Bare det involvere noko anna enn skjerm. Også må ein ikkje tru at resten kjem av seg sjølv. Eg har barn på fotballaget eg trener, som spør når treninga er ferdig med eingong dei kjem, for dei lurer på når de kan gå heim og spele igjen. Det er så oppslukande, og derfor endo viktigere og hjelpe å bygge opp andre interesser.
Litt usikker om hva jeg skal synes om en forelder som tvinger ungene til en aktivitet de ikke vil være med på....Det er jo tydelig at ikke fotball er den store interessen og muligens de ikke tør å si ifra siden far er trener selv.
En klok mann sa en gang, at fordelen med å bli voksen er at man slipper å gå på ski
Nå er jeg både far og bestefar (og gamer) selv, og i hvert fall da ungene ble eldre hadde jeg gjerne sett at ungene var gamere enn at de kommer godt beruset hjem fra fest.
Er ikke tilhenger å presse barn inn i aktiviteter eller tvinge dem til å leve ut de voksnes drømmer, men det er på ingen måte det samme som at unga skal få bestemme alt de tar seg til.
En ting er at barn suger på å vurdere konsekvens (den delen av hjernen er ferdig når de er 21) og ville spist godteri døgnet rundt om de fikk muligheten. En annen ting er at ganske mange dataspill er designet etter spesifikke prinsipper som trigger endorfinproduksjon i hjernen. Ingenting kan konkurrere med dette, med mindre man faktisk får øvelse i å av og til ikke gå til den korteste veien til tilfredsstillelse. Den øvelsen må til en viss grad påtvinges, i alle fall i tidlig alder.
LESERINNLEGG: Fikk aha-opplevelse da hun endret holdning til sønnens spillinteresse
i Diskutér artikler (Gamer.no)
Skrevet
Er ikke tilhenger å presse barn inn i aktiviteter eller tvinge dem til å leve ut de voksnes drømmer, men det er på ingen måte det samme som at unga skal få bestemme alt de tar seg til.
En ting er at barn suger på å vurdere konsekvens (den delen av hjernen er ferdig når de er 21) og ville spist godteri døgnet rundt om de fikk muligheten. En annen ting er at ganske mange dataspill er designet etter spesifikke prinsipper som trigger endorfinproduksjon i hjernen. Ingenting kan konkurrere med dette, med mindre man faktisk får øvelse i å av og til ikke gå til den korteste veien til tilfredsstillelse. Den øvelsen må til en viss grad påtvinges, i alle fall i tidlig alder.
Verd