leaf103

*borte*

Jeg har spilt Wordfeud i rundt ett år nå og koser meg med det. I sommer begynte jeg imidlertid å legge merke til at motstanderene responderte så og si umiddelbart. Samtlige har typiske google-bilder, spiller hverken bra eller dårlig (ergo ingen spenning) og har aldri gitt opp et spill. Og ganske riktig, gjorde et nettsøk og ser det er flere som tydeligvis kun spiller mot boter. Står derimot ikke noe om hvordan man blir kvitt de annet enn å blokkere de. Det har jeg gjort, med eneste resultat at jeg ikke får opp noen nye motstandere, den har stått og søkt nå i flere uker.

Jeg vil spille mot ekte mennesker.

Har prøvd så og si alt.. Avinstallert, lastet ned på nytt,prøvd gratisversjonen, laget ny bruker, lastet ned spillet på jobbtlf men får kun opp de samme brukerene på den tlf også. Også prøvd å spille fra andre steder enn hjemme for å se om det gjør noen forskjell. Går heller ikke an å invitere andre brukere, spillere jeg har lagt til som venn og som jeg har spilt mot tidligere. 

Forstår ikke dette?? Er det noen her som har samme problemet?

Var det bra porno da? Jeg hadde ledd meg i hjel hvis jeg var din nabo

Er sykemeldt for tiden og har veldig dårlig samvittighet for jobben. Har slitt med litt dårlig helse noen år, har vært langtidssykemeldt flere ganger. Har et kne som det har vært problemer med, to rupturer i korsbåndet(ikke fulle), og diverse benbruddbrudd. Har en relativt fysisk jobb, så det er ikke mulig å tilpasse arbeidsdagen. Kjeder meg veldig, og føler meg deprimert.

 

Har begynt å bli redd for å få besøk på dagtid når jeg er alene hjemme. Hvis jeg hører en bil kjøre forbi eller at det det smeller i en bildør, så kjenner jeg pulsen stige. Telefonen må jeg ha på lydløst, så skjekker jeg heller den innimellom, og ringer opp igjen. Liker senkvelden/natta best, fordi da er det svært sjeldent det kommer noen innom.

 

Er det noen andre som har erfaring med noe lignende?

Anonymous poster hash: 50a87...d04

Jeg er også omsider sykemeldt fra jobben nå, og jeg hater det. Har så dårlig samvittighet, og stresser meg bare sykere.

Akkurat nå er det lite som skjer. Jeg vil bli frisk og begynne å jobbe igjen. Orker ikke en runde til med det der.

Slår meg selv til blods og er fortvilet, våkner på natten og gråter av fortvilelse.

Det må skje noe drastisk med meg om dette skal gå, og det må jeg gjøre selv.

Har noen tanker og ideer som jeg håper vil funke. Hvis ikke vet jeg ikke.

Ta gjerne kontakt

Husk at kjærlighetssorg går over. Det blir bedre, selv om det kjennes forjævlig akkurat nå.

Noen som vil prate litt på Skype..?

Eller bare la det være. Mannfolk med hårete kasse er digg.

Han der skal du bare glemme. Slett han og makuler han, og kom deg videre.

Teit at dette blir første innlegg med denne brukeren. Skrevet her med annen bruker før, men glemt innlogging, og nå trengte jeg denne tråden. Dette blir meget langt, og det blir meget negativt, så ikke mye vits i å lese. Men jeg ville gjerne ha et sted å bare skrive noe, få ut litt opparbeidet skitt.

Jeg tror jeg er på randen til et personlig kollaps. Jeg går bare og venter nervøst på at jeg skal falle utfor et mentalt stup. Og nå føles det som jeg er på vei, egentlig.

 

Jeg har slitt med at jeg ikke har klart å skaffe meg de virkelig gode vennene. Har vært den som gjerne har falt litt utenfor. Det er vel en kombinasjon at jeg periodevis har trivdes mest for meg selv og vært ganske sær, samtidig som jeg aldri har funnet helt de rette folka i mitt miljø. Jeg har aldri vært i noe som ligner på et kjærlighetsforhold, jeg er litt sent ute. Jeg merker at jeg etterhvert begynner å føle meg ensom.

Som så mange fikk jeg heldigvis en del venner på VGS, men det har blitt skrenket inn til noen få nære etterhvert, på en måte. Og nå blir det bare mindre og mindre kontakt med de også. Alle stikker jo etterhvert dra hvert til sitt.

 

Jeg opplevde for en stund siden å få utrolig god kontakt med en person. Vi hadde kjent hverandre/vært venner en stund, men ble vel så og si bestevenner i løpet av ganske kort tid, på et vis. Det som iallfall skjedde fort var at jeg følte at det utviklet seg til å bli mer enn bare kompisforhold. Litt småforelskede følelser. Faen, til en person av samme kjønn, liksom. Fikk stadig meldinger på messenger, noen ganger flere daglig om bare helt random ting og svar på hver bidige sendte snap - det ble jo tydelig at han ønsket kontakt. Felles humor og mange interne spøker, og vi snakket om det meste. Fant stadig på noen småting med hverandre, og jeg følte jo på meg at det faktisk var en connection mellom oss som ble spesiell. Akkurat som vi gikk inn i en egen, helt spesiell boble når vi var bare oss to. Vi forstår hverandre liksom på en litt spesiell måte, selv om vi ikke er veldig like som personer følte jeg at vi gikk så utrolig bra i hverandres selskap. Føltes alltid bare fullstendig tilfredsstillende å være i hans selskap.

 

Jeg har gang på gang følt hinting til hans legning, og han virker redd for å hinte om sånt til andre enn meg. Noe har jeg sett på som et soleklart hint, men fyren er vanskelig å tolke. En dag kan han snakke som om vi skulle være "mer enn venner" (æsj, fjortisklisje), mens en annen dag kan han virke som han prøver å holde seg på vennskapsfronten, ved å snakke som en vanlig kompis. Det gjelder spesielt når andre er til stede, akkurat som om han forsøker å skyve unna det han eventuelt har følt for meg. Og da er det som om det er om å gjøre for han å virkelig være mest mulig hetero. Flere har nok merket/reagert på at vi plutselig begynte å henge en del sammen vi to, og at vi fikk en spesiell kontakt etc. Og jo mer slikt som har kommet frem, jo mer føler jeg at det har gått mot kompis-prat spesielt når vi har vært rundt flere andre. Men fortsatt, når det bare har vært oss to, har saken gjerne vært en annen. Inntil ganske nylig, egentlig.

Disse episodene har ført til ganske lang tid i konstant spenning. Og det at han i det siste forandrer seg rundt andre er så intenst sårende. Hva er det han vil? Hva kommer til å skje? Og det har gått periodevis. Kontakten har gjerne vært meget på, vær bidige dag, så er det plutselig helt off. Og typisk har det vært at når jeg har følt kontakten har vært virkelig god, blir det stille.

 

Nå har jeg mistet håpet. Det er ikke noe mer å håpe på her. Jeg er bare totalt utslitt av dette her. Det finnes utallige detaljer i denne historien, altså, små hendelser o.l, men det er på offentlig nett jeg skriver, så best å holde det slik at historien kan ligne på alle ulykkelige kjærlighetshistorier mellom to kompiser...

Jeg er ødelagt, jeg er kun negativ, kun trist. Jeg følte en periode at følelsene liksom dabbet av, jeg fikk litt mer pusterom. Så jeg et bilde av han, fikk jeg ikke samme intense følelsen som når det "holdt på som verst". Men samtidig kunne jeg aldri tenkt på noen annen person i verden på samme måte. Før har jeg faktisk alltid klart å tenke at "jaja, går det skeis med denne jenta er det mange som ligner og bare er bedre", men problemet er at denne gangen er det ikke sånn i det hele tatt. Jeg har aldri møtt et menneske som har fått frem sånne ekstreme følelser i meg, som har fått meg til å føle meg så totalt tilfreds når ting har sett litt lyst ut mellom oss. Jeg har aldri møtt et menneske som har den samme væremåten eller som jeg har en sånn kjemi med overhodet. Har nesten ikke hatt venner jeg har følt meg komfortabel med å være med under fire øyne før, liksom. Men denne personen ble det veldig, veldig forandret.

Når forelskelsen liksom dabbet litt av, var det akkurat som om hele mitt følelsesliv dabbet av. Som om jeg fikk piller på resept som bare sløvet følelsene mine. Jeg ble bare sløv på alle områder. Det var litt befriende. Nå har det vonde tatt overhånd, og jo mer jeg tenker, jo vondere blir det. Det er intenst bittert å tenke tilbake på det gode, at det ikke ble til noe mer.

 

Følelsene gikk altså fra små sommerfugler til å ta over livet mitt. Hadde faktisk litt følelser for og litt god kontakt med ei jente før dette her begynte å skje, så bare tok han over alt. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det har kontrollert alt jeg har gjort i månedsvis, jeg har hatt denne personen i tankene hele tiden. Venter på melding, venter på snap. Bare et jævla livstegn. Kunne vært med han konstant. Og periodene uten disse tegnene, eller uten å ha vært med han har vært så fulle av stresshormoner at jeg føler det ikke har vært bra...

 

Jeg følte en periode på at mange av brikkene jeg manglet i puslespillet over livet mitt endelig falt på plass. Brikkene som viste hvordan jeg burde ha det og hva jeg burde ha opplevd på mitt stadium i livet begynte liksom å vise seg, fordi jeg opplevde litt av det. Jeg hadde noen nært, vi snakket åpent om ting og vi fikk noe spesielt sammen. Og når dette, som alltid har vært et savn, bare begynner å rakne igjen, smuldre opp og falle fra hverandre, etter utallige timer brukt bare på å vie meg selv til en person... det har kommet til et punkt hvor jeg ikke fysisk klarer å holde psyken min i sjakk. Jeg var som nevnt forholdsvis kontrollert følelsesmessig ganske lenge, følte jeg, men de siste dagene har vært de verste på flere måneder, tror jeg. Jeg får ikke sove før "langt på natt", og når jeg er på jobben gnager tankene konstant. Og oppi alt dette har jeg bare glemt det faktum at jeg må være homse. Og hvordan i helvete skal jeg forholde meg til det? Jeg vil ikke være enda mer annerledes enn jeg allerede er. Jeg har fått så nok av å være spesiell, bli sett på som litt sær. Jeg har likt jenter, altså, men jeg føler bare at det tipper over mot "the other side". Akkurat nå er jeg dog bare forvirret. Men jeg klarer ikke gå og fortelle familien at de kanskje får en svigerSØNN en dag.

 

Jeg kan lese alt jeg vil om kjærlighetssorg, hvordan jeg skal bli kvitt det osv. Men jeg orker ikke å gi slipp. Tanken på å se han med en jente eller en annen fyr gjør meg bare gråtkvalt. Jeg har alltid følt det så fjernt at noen skulle like meg, at jeg skulle klare å finne noen jeg kunne bli forelsket med og tilbringe tid med. Jeg har aldri fått kontakt med noen på en sånn måte, som nevnt. Og når jeg føler at det faktisk skjer fyller det et stort tomrom i livet mitt. Et tomrom som har vært med på å gjøre meg deppa, ensom. Og så skal jeg bare la det seile, gå tilbake til dit jeg har vært alt for lenge.

 

Jeg orker ikke mer. Jeg vil ikke mer, jeg har veldig lyst til å bare forsvinne. Jeg vil ikke våkne i morgen og gå ut i verden og på jobb. Har aldri hatt mørkere tanker enn den siste tiden, tror jeg. Alt negativt bare samler seg til en klump og ødelegger meg. Jeg liker ikke å snakke om selvmordstanker, har aldri gjort det, selv om jeg har hatt perioder hvor jeg har vært langt nede flere ganger gjennom årene. Men nå er livet mitt kun negativt og trist, preget av mye rart som har skjedd over mye lenger tid enn denne perioden. Tankene mine nå er iallfall der at hadde det ikke vært for familien min som måtte levd resten av livet med tapet av en sønn... hvorfor ikke bare avslutte det. Få tak i en jævla overdose eller noe. Ikke ser jeg noen fremtid heller, aner ikke hva jeg skal gjøre ut av livet som den personen jeg er, og det blir bare verre, verre og atter verre. Tenk hvor deilig å bare slippe unna alt. Så enkelt og greit.

 

Beklager rotete innlegg, sikkert fullt av hundre gjentakelser. Orker ikke rydde mer i egne ord, er trøtt. Dette var mest for å blåse ut litt gørr.

Og hvordan vet du at dette er over? Det kan jo hende at han bare tenker akkurat nå, og er litt på 'delay'.

Hvem av dere tok mest initiativ når det stod på som verst? Utifra det du har skrevet høres det ut som det var han.

Vet du hvordan han tenker og føler nå?

Stakk han bare uten å si noe som helst?

Mange spørsmål her, som du sannsynligvis ikke ønsker å svare på pga anonymitet. Men det var hvertfall de spørsmålene som poppet opp i hodet mitt etter å ha lest teksten.

Jeg syns i alle fall, for din egen del, at du burde snakke med han. Om det ikke skulle føre noen steds hen får du hvertfall fortalt han det. Ordentlig.

Da er det også mye enklere for deg å komme deg videre.

Du skal helst ha med camo-print, eller? Hvis ikke selger de ensfargede kjoler med glidelås som det der på Mango:)

Husker når jeg som jomfru, ung og dum, opplevde at han ble slapp med én gang vi startet akten. Jeg ble så sur og lei meg at jeg slang på meg fillene og stakk.

Det var starten på et forhold med et elendig sexliv. Trolig fordi han var pissnervøs hver gang vi satte igang og gjorde alt som stod i hans makt for å få liv i stakkaren.

Selv tenkte jeg at jeg måtte jo være det ultimate turn-off siden han gikk fra stiv til slapp hver gang jeg viste meg naken for han.

Etter dette har jeg lært mye, og funnet ut hvordan mannfolk fungerer.

Hvor ofte hører vi klaging hver gang vi jenter må ty til glidemiddel fordi vi ikke er tilstrekkelig våte?

Dette med for tidlig utløsning tar jeg heller som et kompliment i dag fremfor noe annet. Ofte er runde #2 mye bedre når han allerede har fått tømt seg litt

 

Ja,jeg forstår akkurat hva du sier.

De få dagene jeg har opptur så vil jeg gjøre mest mulig og ideer blomstrer i hodet mitt, og jeg vil ikke sove fordi når jeg da våkner igjen så er jeg på bunnen igjen.

Så jeg er enig/har full forståelse for att nærme bunnen er kanskje det beste stedet å være.Ikke glad,men heller ikke suicidal.

tilbake til det samme gammle igjen, hvorfor skal jeg stå opp i morgen, noe jeg sikkert ikke gjør før langt utpå dagen uansett. hvorfor gidder jeg ha en jobb, trenger jo ikke pengene uansett, det jeg får på nav holder sikkert til mat.

hvorfor gidder jeg egentlig Anonymous poster hash: 2437d...137

Hvis du trenger noen å prate med må du gjerne kontakte meg

 

Da ble straks ting mye vanskeligere. Hovedproblemet mitt er jo at jeg er livredd for å slippe andre mennesker innpå meg. Store problemer med tillit og det er som oftest kun menn jeg klarer å knytte meg til når det er romantiske følelser involvert. I noen av forholdene har jeg oppdaget de dårlige trekkene ganske fort, så da har jeg avverget skade. Ikke til å komme ifra at jeg ble mobbet som barn og utestengt, bedratt av venner og utnyttet også, så derfor har jeg også problemer med å danne vennskap. Jeg prøver jo, men driter meg ut hver gang. Ditcher avtaler, unngår å prate med dem og etterhvert så vil jo ingen ha noe med meg å gjøre fordi jeg er så lite interessert. Får også følelsen av at ingen egentlig vil ha noe med meg å gjøre. Prøver også å ignorere den følelsen men den tar ganske stort tak på meg.

 

Også har de fleste vennskapene mine bestått av ustabile personer også, naturligvis. Når jeg sier ustabil så mener jeg virkelig ustabil. Kunne virkelig tenkt meg å hatt ei jentevenninne som er som meg liksom, eller bare ei normal kvinne med vanlige kjærlighetsproblemer og vanlige humørsvingninger som alle kvinner har. Men neida.

 

Uansett takk for gode svar, får meg til å tenke. Takk.

 

Anonymous poster hash: 2a3c9...9f3

Jeg er jente, og kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Bare ta kontakt om du vil:)

Hei

 

Har endelig klart å overtale hun jeg holder på med til å prøve å svelge, eller at jeg kan komme i munnen hennes. Dette er noe jeg tenner veldig på, men vil ikke tvinge henne. Uansett, nå skal vi prøve dette. Siden hun er skeptisk vil jeg gjøre alt for at det blir så godt som mulig for henne, og vurderer å kjøpe piller fra shytobuy.no (eller tilsvarende fra kondomeriet) som skal gi god smak på sæden. Spørsmålet er om det er verdt å bruke latterlige 400 på dem, om de i det heletatt fungerer, eller om det er på linje med potenspiller med urterøtter og lignende bullshit. Er det noen som har noe erfaring med å få sæd til å bli så "godt" som mulig for henne, enten med pillene det er snakk om eller andre ting, som å spise ananas?Postet av anonym: 14ef919a8fac8ede3757d4629664d296

Klart å overtale henne kan jo også bety at hun bare er lei av mas og konstant prat om det. Er dette noe hun virkelig ønsker, eller kun noe hun gjør for å glede deg?

Hvis det er det sistnevnte vil det ikke smake godt for henne uansett.

Hvis hun virkelig VIL, skal du passe på å gi like mye tilbake til henne, noe du kanskje gjør allerede. Skummet bare raskt gjennom første post så vet ikke om du har skrevet mer utfyllende om dette videre i tråden.

Svelging føler jeg er enten liker/liker ikke. Når det kommer til sex burde en ikke "overtale" partner til å gjøre noen ting som helst.

Det burde være et rungende JA fra første stund, eller at han/hun selv tar initiativ til å teste ut noe som tidligere har vært uaktuelt.

Selv er jeg glad i både suging og svelging. Det tenner meg, og med lysten på plass blir det også en awesome opplevelse for partner.

Så det er ikke det at jeg fraråder dere å prøve. Men vær sikker på at hun har sagt ja til dette like mye for sin egen del som for din.

Du må lære deg å akseptere den du er og bli glad i deg selv. I mine øyne finnes det ikke noe finere og mer tiltrekkende enn en person som går med rak rygg og er trygg på seg selv. Utseende har egentlig veldig lite å si for min del. Det er det som sitter i huet som vekker interesse hos meg. Så får utseende heller komme som en bonus.

Slutt å sammenligne deg selv med andre du anser som vakrere enn deg selv. Det er vanskelig etter et brudd - jeg vet. Men du kan aldri bli de personene du higer etter. Du kan bare bli den beste versjonen av deg selv.

Livet er så alt for kort til å mislike den du er. Slå deg til ro med det:)

Selv har jeg drevet på sånn som deg i årevis. Skulle så gjerne ønske jeg fant ut dette når jeg var tjue. For fy fader så mange år jeg har kastet bort ved å gå rundt å mislike ting ved meg selv som egentlig bare er flott.

Du skal huske på at fokus på utseende og kropp i dag er sykere enn noen sinne. Det er så urealistisk, kunstig og forvrengt du kan få det.

Uff.. Du kan ikke ha det greit akkurat nå. Hold oss oppdatert da? Sender masse lykkeønskninger din vei

Svaret er ja

Fra spøk til alvor, her. Jeg har heller aldri hatt tilfeldig sex. Jeg syns det er vanskelig å finne noen jeg føler meg trygg nok på. Derfor ingen hittil. På sett og vis er det vel bra at jeg ikke lar hvem som helst slippe til, men iblandt skulle jeg ønske jeg bare kunne drite i det og ha det litt moro

Det er ett eller annet med jenter rundt 180 som jeg finner veldig, veldig tiltrekkende. Møtt på et par nederlandske damer, og de er som kjent stort sett veldig høye, og jeg liker det veldig godt. Men det er ikke noe "krav", og jeg har aldri tenkt noe videre over høyden på de jeg har vært med. Selv er jeg 190, jeg kan ikke huske å ha møtt jenter som var høyere enn meg.

Hva er det med de 180-jentene du finner tiltrekkende da?

 

 

TS Her

 

Takk for så mange flotte svar 

Han bor ett stykke unna meg. Det vil si 2 tm. Tror dere han vil gidde å kjøre så langt?

 

Anonymous poster hash: 88fe9...6b1

 

2 timer kjøring for et ligg?

Hvor melder jeg meg opp

 

Hahaha!

Ja anmeldelse slik at jeg havnet i fengsel i lang tid. Det har gjort meg ekstremt sinna.

Oi.. Hva skjedde?

Jeg har møtt en mann som jeg har forelsket meg i. Og han er hodestups forelsket i meg. Livet smiler. Og det positive? Han er hverken drittsekk eller narkoman. Han er verdens skjønneste og forståelsesfull gange tusen med en tålmodighet av stål. Jeg er så jævla lykkelig. <3 

Så bra, det fortjener du.

Hun liker nok kjæresten sin. Så jeg tror kanskje du burde nøye deg med å bare skikke på henne og nyte utsikten, og heller konsentrere deg om å finne deg en som er singel.

Høres ut som en du burde holde fast på. Han prøver så godt han kan og møter deg på halvveien. Det med at han klager over at folk på jobben hans er sykemeldt pga psykiske årsaker trenger ikke nødvendigvis bety at han ser ned på psykisk sykdom. 

Støtt deg på han, og sett pris på at han tar hensyntil deg og det du sliter med. Ikke pirk på de negative tingene ved han som irriterer deg. Bli med han i butikken neste gang? Vis at du stoler på han og at du føler deg trygg i hans nærvær. 

Involver han, og fortell han hva du synes er vanskelig.

For de som ikke har kjennskap til unnvikende personlighetsforstyrrelse, kan en litt dårlig dag for deg, for de føles som en kald og avvisende skulder. Da er det ikke rart at de snur i døren.

Det som startet som en knall dag utviklet seg til å bli en real skitdag av dimensjoner. Life.

Hva skjedde?