Bluenoob

 

Homofili, blindtarmen, halebeinet, freeze-responsen. Forklar dem evolusjonært. Ikke det?

 

Fordi:

 

1) evolusjon kun påvirker ting som har direkte følger for reproduktiv evne eller overlevelsesevne. Blindtarmen og halebeinet gir ingen hverken fordel eller ulempe for hverken overlevelse eller reproduksjon, derfor kommer disse enten til å forbli uforandret, eller forsvinne ved tilfeldige mutasjoner.

 

2) freeze-responsen: jeg har ingen spekulativ forklaring en gang. Jeg aner ikke hvorfor den ikke har blitt selektert bort.

 

3) homofili: seksualdriften vår er, i sin instinktive form: "jeg klør mellom beina, så jeg vil gjøre ting som stiller den kløen" – hva den enkelte foretrekker å gjøre for å stilne den kløen kommer fra høyere funksjoner enn reptilhjernen.

Disse tingene kan jo forklares evolusjonært? At man ikke ser noen direkte nyttige i nuet, er en annen ting. For moro skyld så prøver jeg meg:

1) Halebeinet er fortsatt med oss fordi det har en støtdempende effekt som beskytter annet funksjonelt skjelett ved fall = mennesker har større sjanse for overlevelse dersom de har et halebein.

Blindtarmen skaper sjeldent problemer, så ingen hast med å selektere den ut. Selv om den ikke har noen nyttig funksjon hos individet, så er den fortsatt ikke unyttig mtp artens utvikling/overlevelse. Blindtarmen kan f.eks skape problemer for de med et dårlig kosthold. Dårlig kosthold kan f.eks bety at det er lite mat i omgivelsene, der den som er "fittest" vil overleve og reprodusere seg, mens den som ikke har egenskapene som omstendighetene krever, vil kunne få blindtarmbetennelse og dø.

2) Freeze-responsen har reddet mange liv. Hvis du er ute i skogen og du møter en bjørn som gjør skinnangrep mot deg; velger du fight eller flight som forsvar, så er sjansen stor for at det går over til å bli et autentisk angrep. Freeze ville trolig avverget det.

3) Homofili ser jeg på som en av mange naturlige variabler i samfunnet som gagner flokkens utvikling/overlevelse. Evnen til reproduksjon er en forutsetning for artens eksistens, men for å bli en levedyktig art må det utallig flere egenskaper til enn individets reproduktive evner i seg selv. Se på arten som en selvstendig organisme, der individene er komponentene som utgjør selve organismen. Hvor hadde vi vært dersom ingen hadde ADHD f.eks? Hvor hadde vi vært dersom alle med - eller kun med ADHD reproduserte seg?

Hvis min hypotese om at monogami kan linkes til høy intelligens, og at høy intelligens er en forutsetning for selvbevissthet, og at selvbevissthet trenger en kontrast i form av 'andres selv' for å i det heletatt eksistere, men også utvikles - så tenker jeg at neste spørsmål blir: hvis du var selveste evolusjonen med full oversikt; hva er det med omstendighetene nå som gjør at vi er villige til å leve i parforhold som er ulykkelige eller vanskelige? Hvilket formål av nytteverdi har den rolledynamikken som oppstår mellom partene i et forhold?

Går det egentlig an å si at noe er kunstig eller feil når det oppstår i naturen av naturen? Blir ikke det å gi menneskeheten litt vel mye kreditt? Alle organismer som lever i dag gjør det som følge av en feil/mutasjon. De som ikke klarte seg var uheldige med terningkastet og hadde ikke riktig feil til riktig tid. Vi tilpasser oss egentlig ikke i første omgang ved å utvikle nye egenskaper, men å ta i bruk de egenskapene som omstendighetene krever. Utrolig hvor mange som kan svømme bare de må, osv. Selv om parfyme eller p-piller ikke vokser på trær i naturen, så betyr det ikke at det er kunstig/unaturlig (ikke ment som ordkløveri altså)? Det at man greier å reprodusere seg til tross for kunstige lukter og andre nyere tids forstyrrelser sier kanskje at vi ikke trenger å f.eks lukte oss fram til partnere slik som omstendighetene er nå? Kanskje ville det ha vært "feil" i dag, og man hadde produsert svake avkom? Kanskje er utvelgelsesprosessen i dag akkurat som den må være etter omstendighetene?

Artig tråd, jeg biter på!

Hva har intelligente dyrearter til felles? Første jeg tenker på er selvbevissthet. Videre tenker jeg at intelligens er en "selvstendig" versjon av instinkt (paradoksalt gjør det oss mer avhengig av andre)? Og at de selvbevisste artene skiller seg ut i hvordan de bruker intelligens for å overleve. Survival of the fittest som i tiger-fit, gjelder ikke i samme grad lengre da.

En annen ting vi har til felles er monogami/seriemonogami. Hvorfor? For å utvikle intelligens og bli en så suveren art som mulig. Hvordan blir vi mer intelligente? Ved å speile oss i hverandre og bli bevisste på oss selv og andre. Om det vil bli en mer bred eller dyp forståelse kommer kanskje an på om man foretrekker å grave der man står, eller alle andre steder. Noen blir værende lenge i et forhold, og noen vil raskt videre. Kvalitet og kvantitet er vel i det store og hele to sider av samme sak. Med bevissthet kommer underbevissthet, og jeg tror underbevisstheten søker dit hvor det finnes muligheter for vekst og helbredelse.

Intelligens->selvbevissthet->monogami->full sirkel?

Så til roller... Hvordan kan dynamikken som oppstår i et forhold være evolusjonens vilje? What's in it for us?

 

En plastikkirurg kan lære seg og trenes opp i alle inngrep, men estetisk sans er det verre å tilegne seg. Men det vil jo ikke så at en amatør med utmerket estetisk sans kan gjøre jobben bedre. Og da er vi jo inne på medfødte eller tidlig ervervede egenskaper? At lærte ferdigheter trumfer personlige egenskaper i første omgang er jo greit, men er det tilstrekkelig i andre omgang når en trenger å virkelig forstå for å behandle?

 

Jeg tar poenget med profesjonell distanse.

Vet ikke om jeg er enig om det med estetisk sans. Det kan læres som alt annet, og noen har større talent enn andre. Her som ellers.

 

Ufaglærte kan ha mye bra for seg, og jeg er ikke ute etter å snakke dem ned. Synes det er dumt om tråden utvikler seg til å bli for eller mot utdanning.

Men ville du klippet deg hos en som aldri hadde tatt i en saks før, eller latt en helt uerfaren hjernekirurg få rote rundt i hodet ditt?

Man må ha et anlegg for å jobbe med mennesker, men det er også en rekke ferdigheter som må læres underveis.

 

Det er nå engang sånn at vi alle ikke har mulighet til å lære alt av egen erfaring, men trenger å høste av det andre har sett og tenkt.

Jeg tror ikke det er noen som er imot utdanning, men mener at det er et menneske bak yrkestittelen, og enkelte klarer ikke å leve opp til den pga manglende personlige egenskaper, uansett om du er frisør, snekker eller hjernekirurg. Ta frisør, du har lært hvordan du skal klippe, men når du skal bestemme formen, så passer den ikke til ansiktet overhodet. Okay, så sier vi at du har lært at med en slik ansiktsform, så skal en ha en slik klipp, og mestrer det. Så får du en kunde som ønsker noe helt nytt, og du har ikke evner til se hva som er egnet farge, lengde og form. Du har masse erfaring med alle tre prosedyrene, men sluttresultatet blir dårlig og uharmonisk fordi du mangler talentet, selv om du mestrer det mekaniske.

Jeg undervurderer ikke erfaring og kunnskap, men vil fremme hvor viktig det er å ha tilstrekkelige evner også. Med det mener jeg bla. om evnen til å lære av egen og andres erfaringer.

Det ble kanskje litt off topic, men interessant allikevel!

 

 

Det er mange som ser på helse/psykiatrisk personell som noe mystisk.

 

Men sannheten er at både leger og psykologer sliter med det samme som resten av oss.

Alt de har er litt mer kunnskap enn snittet.

 

Men for å svare om det du spør om, jeg har vært en bruker av diverse psykiatriske tjenester og det er regelen nærmere enn unntaket at mine behandlere har pratet om seg selv og sine liv+utfordringer.

 

Ikke fordi de tok initiativ til å ta opp dette, men fordi jeg spør titt og ofte om hvor landet ligger. De tolker dette som et tegn på empati og omsorg og det er nøyaktig den tolkningen jeg er ute etter.

 

Det er fint og flott at det står i min journal at jeg er empatisk.

Ja. Kjenner igjen gleden i å lykkes med å ta kontroll hos terapeuten. Han var nok en trussel, i tillegg til at han i mine øyne var en slags opphøyet autoritet som det var vilt belønnende å klare å manipulere! Det var nok både misunnelse og usikkerhet/frykt som trigget det hos meg. Leste for ikke lenge siden journalen fra de tidlige ungdomsår, og måtte le. Ingen tvil om at jeg så sporten i det i hvertfall!

For min del så ser jeg ikke på psykiatrisk personell som en trussel. De er der for å tjene folket, og jeg er folket. Ergo jobber de for mine interesser. Likedan med politi og andre offentlige instanser. Mange ser på folk i disse yrkene som autoriteter, jeg ser på de som tjenere for det er faktisk det de er.

 

Ellers så ville jeg droppet historiene dine om hasj og bup i en profesjonell setting. Du sier du er over 30 år, på tide å legge slikt tøys bak seg nå. Om du ikke evner det så kan det være en ide å oppsøke hjelp selv, men for all del ikke kast bort tiden til en pasient med å dele dine problemer til h*n.

Men hvorfor framstå som mer empatisk enn du er hvis du skal ha nytte av tjenesten? Eller misforstod jeg til å begynne med?

Det ikke er i min interesse å belaste eller bruke en pasient til å bearbeide mine opplevelser. De er ferdig fordøyde forlenget. Jeg lurer mer på hvor grensa går, og hvilken virkning det vil kunne ha å dele på både godt og vondt. Og på hvilken måte jeg best kan dra nytte av mine erfaringer i jobbsituasjon.

En plastikkirurg kan lære seg og trenes opp i alle inngrep, men estetisk sans er det verre å tilegne seg. Men det vil jo ikke så at en amatør med utmerket estetisk sans kan gjøre jobben bedre. Og da er vi jo inne på medfødte eller tidlig ervervede egenskaper? At lærte ferdigheter trumfer personlige egenskaper i første omgang er jo greit, men er det tilstrekkelig i andre omgang når en trenger å virkelig forstå for å behandle?

Jeg tar poenget med profesjonell distanse.

Enig med Emancipate ang. amatører vs. fagfolk. Det sier meg lite om du har fagbrev som frisør eller er autorisert psykolog - det handler om evner. Det er forskjell på å vite at det er forskjell på folk, og å skjønne at det er det.

At vi er forskjellige, og at ting fungerer ulikt på oss, har jeg egentlig enkelt for å forstå (selv om jeg stadig minner meg selv på det), men jeg er uansett et resultat av mine erfaringer og kunnskapen som følger med, og har ikke annet utgangspunkt når jeg skal sette meg inn i andres situasjon. Sånn sett er det umulig å forestille meg hvor mine sko klemmer hos deg, dersom jeg aldri har kjent det før. Så hva som er forforståelse og hva som er å sette seg inn i (på rette plassen) blir stadig et kontrollspørsmål.

Jeg er veldig redd for å gjøre noe feil, men samtidig veldig opptatt av hva som er helsefremmende. Det gjør meg til en viss grad handlingslammet, og det gagner ingen.

Til syvende og sist tror jeg at jeg må stole på meg selv og intuisjonen min. Jeg føler meg litt blind på forskjelligene i rollene som profesjonell og medmenneske - får tro det kommer med trening Uansett veldig fint for meg ta en diskusjon på det! Det har gjort mye allerede. Takk!

Det er mange som ser på helse/psykiatrisk personell som noe mystisk.

 

Men sannheten er at både leger og psykologer sliter med det samme som resten av oss.

Alt de har er litt mer kunnskap enn snittet.

 

Men for å svare om det du spør om, jeg har vært en bruker av diverse psykiatriske tjenester og det er regelen nærmere enn unntaket at mine behandlere har pratet om seg selv og sine liv+utfordringer.

 

Ikke fordi de tok initiativ til å ta opp dette, men fordi jeg spør titt og ofte om hvor landet ligger. De tolker dette som et tegn på empati og omsorg og det er nøyaktig den tolkningen jeg er ute etter.

 

Det er fint og flott at det står i min journal at jeg er empatisk.

Ja. Kjenner igjen gleden i å lykkes med å ta kontroll hos terapeuten. Han var nok en trussel, i tillegg til at han i mine øyne var en slags opphøyet autoritet som det var vilt belønnende å klare å manipulere! Det var nok både misunnelse og usikkerhet/frykt som trigget det hos meg. Leste for ikke lenge siden journalen fra de tidlige ungdomsår, og måtte le. Ingen tvil om at jeg så sporten i det i hvertfall!

Dag1234: Jeg kjenner godt igjen det du beskriver. Som tenåring var jeg (som mange andre tenåringer) litt persolighetsforstyrret, mot antisosial atferd som du beskriver. Jeg nøt å sitte i førersetet, og fokuset på å ta imot hjelp kom i skyggen av det. Jeg var ikke slem, så å bruke informasjon i mot noen med ond hensik, gjorde jeg ikke - men dog til manipulasjon. Jeg kan se hvordan personlig informasjon kan bli mat til det.

TS: Takk for gode Svar!

Det er det jeg tenker på - genuin empati der en viser at en kan identifisere med eller relatere seg til t.ms vanskelige tanker og følelser, slik at t.m. ikke føler seg isolert med dem, men også at t.m. får tillit til at hjelpen faktisk hjelper.

Ser jo mange farer med det, som nevnt... Jeg tenker spesielt ift. ungdom, som jeg håper å kunne jobbe med en dag.

Jeg tar noen eksempler - så si hva dere synes:

-Kan jeg foreksempel fortelle at jeg selv har ADHD?

-Kan jeg fortelle at jeg selv var innlagt på BUP?

-Kan jeg fortelle at jeg selv var avhengig av hasj?

Mine erfaringer som bruker tidlig i tenårene (er i 30-årene nå) var at de som var mest profesjonelle(tradisjonelt) var de jeg var mest komfortable med. De som delte/var "kompis", fikk jeg en "ansvarsfølelse" over, der jeg følte at jeg måtte bidra til å opprettholde min rolle i relasjonen som "kompis". Jeg gjennomskuet lett, og fornemmet ikke genuinitet hos noen av partene, som heller ikke var viktig, da trygghet og tillit kom parallelt med profesjonalitet. Men jeg lurer på hvordan jeg hadde opplevd det hvis noen jeg anså som profesjonell hadde fortalt meg at "jeg var også sånn" - om skammen og håpløsheten hadde føltes lettere...

Man skal være en rollemodell, men den skal heller ikke være uoppnåelig? Går det an for deg, så går det an for meg også?

Jeg tenker også på stigma. Kneskade vs. angst, hva er mest ok å snakke om? Stigma gjør oss syke, men vi (også helsepersonell) fortsetter å holde liv i den.

Synes dette er utrolig vanskelig. Jeg prøver å ikke bli fanget i min egen forforståelse, så innspill og perspektiver er gull verdt!