Belgron

Denne har 2x USB-C (begge kan lade pc) og 3x USB-A (2 på venstre side sammen med USB-C-kontaktene og en på høyre sammen med HDMI (full størrelse).

Denne har også en innebygget nettverkskort (med dongle) på høyre side.

Maskinen kan leveres i sølv eller sort og med FullHD skjerm om man ønsker det (for å slippe skaleringsutfordringer).

Liten stund siden siste innlegg her, men jeg drister meg til det allikevel.

Jeg tenner på at hun tar kontroll, gjerne på grensa til å dominere meg. 

- Kommer sikkert til å bli uthengt for dette, men det er så mye man kan bli uthengt for uansett

Hva fetish angår så nyter jeg tanken på at hun har på seg skinnende klær/støvler.

(kvinner ikledd wet-look eller blanke leggings og kanskje skinnjakke er ganske sexy!)

(Ja Latex/lakk er veldig spennende.)

(Jeg skulle gjerne hatt en "catsuit" eller lignende selv hvor vi lekte mye med oljer osv.)

Evt oljemassage med en "happy ending"

Jeg må inrømme at jeg og søker etter specifike videoer og jeg syntes det er mer "spennende" å se på enkelte jenter /par.

Jeg har sett på noen av disse sammen med kona, men jeg oppfatter ikke at hun egentlig syntes det er "greit".

Som regel holder det med 5 minutter. Alt avhengende av hva vi gjør.

 

Beklager sent svar, setter pris på din tilbakemelding!

Ja, kan godt være at han også synes det er ubehagelig å snakke om ting, jeg bare føler at jeg vet "for mye" om han og eksen til å klare og legge bak meg. En annen ting er at når jeg og kjæresten har hatt problemer, har han ringt henne for å få "trøst." Dette ser jeg på som at han har mer lojalitet til henne enn til meg.

 

Men ja, vi må bli flinkere til å kommunisere. Og hadde det ikke vært for at det er så sabla dyrt, hadde jeg vurdert parterapi slik at vi kan tolke hverandre bedre. Dette nevnte jeg forresten til min kjære i går, at jeg synes det er synd at parterapi er så dyrt, da det er noe jeg kunne tenkt meg å prøve. Da føler jeg han hadde muligheten til å snakke med meg eller i det minste spørre om hvordan jeg synes ting går, men det er tydelig noe han ikke ønsker å gå innpå.

 

Uff..

 

TS

Appropos sent svar.

Ja, parterapi er dyrt. Men det finnes også som en tjeneste i det offentlige. (Familievernkontoret)

(Du finner et sted i nærheten her: http://www.bufdir.no/Familie/ )

Det kan hende at det tar noe tid å få time til, da det er stor kø/pågang.

Noen har også tilgang til dette gjennom jobben? (arbeidsgiverforsikring eller lignende).

Lykke til

Brett-PC uten fysisk tastatur mener jeg er veien å gå. På samme måte som mobiltelefonene etter hvert sluttet med fysisk tastatus. Man kan heller ha et tastatur dockingstasjon med ekstra batteri for koble til mot en Brett-PC.

 

Enig med deg her.

Lenovo har laget en slik maskin du bare kan "sette i en tastaturbase" med ekstra batteri og fysisk tilkobling.

Jeg har testet en Helix og liker tanken.

http://shop.lenovo.com/no/no/tablets/thinkpad/thinkpad-helix/

Det er en hybridmaskin som er litt "tjukk" da den er ganske kompakt men har mulighet med nye prosessorer osv.

Utfordringen med slike maskiner (i motsetning med bluetooth-tastaturer) er at batteripakken i "dockingen" kan plutselig slutte å virke (må resettes om den går tom for strøm).

Uheldigvis, så har den ikke det som skal til (enda) for å fungere som en bedrifts-pc.

Jeg tror denne er for dyr for forbrukere.

Lenovo har også lansert en P50 (15") som ikke er basert på Yoga, men kan leveres med opptil 3K-skjerm.

P40 er en 14" mobil arbeidstasjon basert på Yoga.

Denne har også Onelink tilkobling for "docking". (Lading og skjerm/usb-replikator i samme eksterne boks). Denne boksen bruker ikke DisplayLink-software for å virke.

 

 

Det enkleste er trolig å sette opp Windows deployment services på en Windows-server.

Så bruker man MDT for å kjøre capture av image, deretter deployment..

 

Tidsestimat hvis du er helt nybegynner: Ca to dager før du har et image du kan bruke.

 

Jeg støtter denne måten å gjøre på da det er ganske enkelt.

Du kan også bruke en WDS (Windows Deployment Server) sammen med et Wim (OS-iso-formatet til Microsoft) du genererer fra "Sysprep".

Det er masse guider på nett til hvordan dette kan løses.

 

Jeg har i jobbsammenheng laget en USB3-minnepenn med et Image på som vi satte opp flere hundre maskiner med.

Hele prosessen startet jeg med å kjøre en Sysprep.

Så brukte jeg USB3-minnepennen (WinPE) til å lage et "system Image" (Wim) som jeg kopierte til minnepennen.

Så kunne jeg ta denne minnepennen og "tanke" pcen på 10-15min. (imaget var på 12GB)

Det er riktignok uten alle drivere, kun basic driversett for lan.

Driverinstallasjonen har jeg scriptet inn senere da det er flere avdelinger og tilleggsprogrammer folk trenger. (kan defineres i "Unattended.xml"-svarfila til windows).

 

 

Den måten å tanke flere hundre pc'er er gammeldags.

I dag bruker man WDS eller SCCM til en slik jobb....

 

Ja, det er gammeldags. Men om du leser den første linja jeg skrev (hvor jeg skriver om WDS) og så leser om hva han spør om,  kanskje du skjønner hvorfor jeg forklarer nærmere om det han spør om...

WDS er kanskje ikke så praktisk om man er på et sted som ikke har dekning/nettverk. (Båter/bunkers)

Det enkleste er trolig å sette opp Windows deployment services på en Windows-server.

Så bruker man MDT for å kjøre capture av image, deretter deployment..

 

Tidsestimat hvis du er helt nybegynner: Ca to dager før du har et image du kan bruke.

Jeg støtter denne måten å gjøre på da det er ganske enkelt.

Du kan også bruke en WDS (Windows Deployment Server) sammen med et Wim (OS-iso-formatet til Microsoft) du genererer fra "Sysprep".

Det er masse guider på nett til hvordan dette kan løses.

Jeg har i jobbsammenheng laget en USB3-minnepenn med et Image på som vi satte opp flere hundre maskiner med.

Hele prosessen startet jeg med å kjøre en Sysprep.

Så brukte jeg USB3-minnepennen (WinPE) til å lage et "system Image" (Wim) som jeg kopierte til minnepennen.

Så kunne jeg ta denne minnepennen og "tanke" pcen på 10-15min. (imaget var på 12GB)

Det er riktignok uten alle drivere, kun basic driversett for lan.

Driverinstallasjonen har jeg scriptet inn senere da det er flere avdelinger og tilleggsprogrammer folk trenger. (kan defineres i "Unattended.xml"-svarfila til windows).

Om du har nettverket til å sette det opp, kunne du brukt en Windows Server med WDS (Windows Deployment server) hvor du har preloadene til de fleste leverandører (kan ofte hentes fra maskiner av samme type) og WSUS for oppdateringer og drivere.

Det vil være mye arbeide å sette det opp, men bør kunne fungere bra.

Har du Preloadene tilgjengelig, kan du "flashe disken" med OS-et via en annen maskin.

Eller bruke en USB3-bootpen med WinPE.

Dette er kanskje ikke helt innafor "deltid"

 

Uff.. Bra du innså feilene dine til slutt da! Det er det mange som ikke klarer.

 

Kjæresten min har jo unnskyldt seg for å ha løyet/gått bak ryggen min, og noen ganger klarer vi faktisk å snakke rolig og behersket om ting. Men han har alltid gått veldig i forsvar/nektet på ting han har gjort, som han påstår at han ikke har gjort. Vet ikke om det kan være fordi han skjemmes. Jeg har jo trossalt alltid tatt han i ting han har prøvd å skjule for meg.

 

Men kommunikasjonen vår skulle jeg ønske var mer tilstede. Virker som han tror at problemene bare forsvinner fordi han har unnskyldt seg og kuttet eksen ut - noe de absolutt ikke gjør. Han vet godt at jeg fremdeles synes ting kan være vanskelig, og at jeg gruer meg til "visse" situasjoner som jeg har dårlige erfaringer med fra før, men det virker som han bare ikke vil snakke om det. Han kan si at han ikke skal ha mer kontakt med eksen sin, men det er liksom det. Derfor føler jeg meg litt alene i situasjonen, noe jeg finner litt urettferdig. Er trossalt han som har forårsaket dette, men jeg som "lider."

 

Han vet også at jeg tenker veldig mye på dette, og holder mye inne. Og at mye av grunnen til det, er at jeg ikke liker å ta det opp, fordi jeg ikke føler at vi kommuniserer så bra. Enten misforstår han meg, og blir dermed aggresiv fordi han tror at jeg mener å "angripe" han. Eller så ender diskusjonen i å handle om ting han har gjort, men som han nekter på (noe som ender i at jeg blir irritert).

 

Ts

 

Anonymous poster hash: ed020...6fd

 

Det å kunne snakke om ting føler jeg er veldig viktig.

Jeg kjenner igjen det med å gå i forsvar/nekte for ting som er gjort. For meg var det fordi jeg var flau eller har valgt å glemme det.

Noen ting har jeg og skjult nettopp fordi jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle ta det opp eller ikke har villet.

Det å bli konfrontert med dette ville ha satt meg i umiddelbar nekt. "Roing for gullmedalje".

Kommunikasjon er viktig. For oss (å få en solid kommunikasjon) tok dette flere år.

Jeg tipper han og syntes det er litt vanskelig og derfor velger å ikke snakke om det.

Jeg kan ikke se meg selv i situasjonen med å ha en eks som han (da jeg ikke hadde noen på en lang stund før jeg fant min ene), men jeg kan se for meg at han kanskje (som romantisk video) blir minnet på situasjoner der han og hun hadde noe spesielt.

- Hvordan forklare sin kjære at denne situasjonen/tingen minner meg om henne, jeg driter i det og heller later som ingen ting.

Sistnevnte kan jeg endel om. Ikke at jeg kan sammenligne med noen andre personer, men det går for det samme

Det merker kvinner fort (har jeg skjønt) og kan fort gi mer sinne/irritasjon om vi ikke snakker om det enn om vi faktisk gjør det.

Det å tenke på og holde mye inne kjenner jeg veldig godt til. Jeg har aldri hatt noen jeg kan snakke med alt om (en nær venn som kan høre på alt). Jeg har hatt mye diskusjoner med speilet og til og fra jobb, men det har ikke hjulpet nevneverdig.

Spørsmålet for meg var ikke om jeg skulle få det ut/diskutere det, men hvordan, uten å gi misforståelser eller irritasjon.

Jeg ble tipset (på dette forumet) om å høre hva den andre trodde jeg skulle frem til (intensjon) og fant fort ut at mange av de tingene vi snakket om var vi langt fra hverandre i min intensjon og hennes oppfattelse av min intensjon.

## sitatpyramide fjernet av ilpostino ##

 

 

Har du snakket med ham om hvordan han anser forholdet deres videre?

Kanskje han også har "langsiktige" planer?

Hm, her skjønner jeg ikke helt hva du mener. Hva tenker du på? :)Ts

Med denne tenkte jeg på det du skrev om:

Det er han jeg vil gifte meg med og få barn med.

Er han på det samme nivået?

Ønsker han barn og et langt liv med deg?

Ah, da skjønner jeg Ja, det er han - og kanskje mer enn meg, til og med. Virker som han ser på meg som "kvinnen i hans liv," og har flere ganger sagt at det er meg han vil ha barn med.

 

Ts

 

Anonymous poster hash: ed020...6fd

 

 Det er jo bra da!

Da tyder det på at det (for det meste) er kommunikasjonen det må jobbes med.

Jeg kjenner meg (desverre) igjen i hans reaksjoner.

Det tok for meg noen år med å irritere og plage alle rundt meg før jeg innså at det faktisk var meg som måtte endres. (og ikke alle andre).

Det verste jeg visste var at andre poengterte det. (vanskelig å se bjelken i eget øye mot flisa hos andre).

Da ble jeg bare mer provosert, sint og slang med kommentarer jeg ikke egentlig mente.

Jeg husker ikke helt hvordan jeg selv innså det. Lurer på om det var etter flere runder med krangler hvor hun stakk av med bilen og kjørte i sinne. En gang var hun så sint (fordi jeg hadde prøvet å få henne til å forstå) at jeg var bekymret for om hun skulle kræsje eller noe. Da ringte jeg faktisk politiet fordi jeg ikke fikk tak i henne... Da var jeg redd for å miste henne...

Med denne tenkte jeg på det du skrev om:

Det er han jeg vil gifte meg med og få barn med.

Er han på det samme nivået?

Ønsker han barn og et langt liv med deg?

Jeg håper på hans vegne at hans utsagn, var i fylla eller midlertidig galskap.

I krangler har han vært ganske stygg mot meg og sagt ting som at han heller vil miste meg enn henne.

Det er klart at det sårer å høre sånt.

Jeg er ikke så mye eldre enn ham, men jeg har i allefall lært at man skal unnskylde seg og legge seg paddeflat om man sier noe så stygt. Jeg vet ikke hvilke andre stygge ting han har gjort mot deg, men han burde jobbe med seg selv...

Jeg har hatt noen krangler i mitt liv, men jeg har lært verdien av å faktisk være ydmyk.

Jeg har vært den personen som "aldri sier noe feil" eller "aldri angrer noe". Det ødelegger.

Etterhvert merket jeg at det var jeg som ødela forholdet.

 I starten av forholdet, sammenlignet han meg med henne, ville at jeg skulle kle meg som henne, og tilbydde meg klær og ting som lå igjen etter henne. Han viste meg også en romantisk video av dem som hadde kommet ut på nett.

Gjør han dette fortsatt?

Vi har vel gjerne et indre syn på hvordan vår kjære skal se ut og han tenker kanskje at klær etter Xen kan bli brukt uten å tenke nevneverdig over hvordan du føler for det.

Den romantiske videoen syntes jeg riktignok at han burde ha droppet. Men dette var vel tidlig i forholdet og han tenkte seg kanskje ikke om i det han ville vise/se en video av hvordan det var.

Kona mi fant en video av meg og en X på en gammel telefon jeg hadde (når vi møttes), jeg holdt på å dæve av flauhet.

Aner ikke hva jeg vil med dette, men dette er ting jeg holder inne, som jeg kjente at jeg bare måtte få ut. Noen kommer sikkert til å skrike "dump han," men det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg vil at vi skal trosse dette. Jeg vil at vi skal ha en fremtid sammen. Noen ganger vet jeg bare ikke hvordan.

Det er godt å få det ut!

Jeg tenker ikke umiddelbart "dump ham", mye basert på det du skriver her:

Tross alt som har skjedd, er han faktisk den beste personen jeg noen gang har møtt. Han tar vare på meg, og gir meg en trygghetsfølelse jeg ikke tror noen andre vil kunne gi meg.

Har du snakket med ham om hvordan han anser forholdet deres videre?

Kanskje han også har "langsiktige" planer?

Alt bør snakkes om, bare hvordan er det vanskelige noen ganger.

Kanskje du kommer nerme nok til å se om det er en ring på fingeren?

(Ikke at det nødvendigvis er et solid tegn iom at noen av oss liker å ha noen ringer. )

Kanskje du kan finne ham på andre sider på nett?

Evt ringe skolen og spørre om han har samboer/kone

Det involverer en del "nerves" å gjøre og det er en viss sjans for at han får vite om det.

På en annen side føles det godt uansett å få vite at noen ringer for å spørre om en.

Om han er singel er relativt greit å finne ut.
Det kan du gjøre ved å eksempelvis søke på nett med skolenavn og "våre ansatte" eller lignende for å finne et bilde.

Finner du ham eller evt vet hva han heter kan du slå opp på FaceBook eller søke på nett.

Utrolig hva man kan finne om man leter

Lykke til

Jeg forstår hva du mener, men du sitter her inne og søker råd / lufter tanker av en grunn. Det må ut. Finnes det noen enkel måte å ta det opp på? Nei. Nå må jo du selvsagt velge dine egne ord, men jeg kunne for eksempel startet med å forklare hva intensjonen min med det som kommer er. Avklare fra begynnelsen jeg ikke på noen som helst måte ønsker å såre henne, eller påføre henne dårlig samvittighet. Men at det er viktig for meg å si dette, for jeg har gått rundt og hatt det vondt (og det vil hun selvsagt ikke) - og ikke helt visst hvordan jeg skal legge dette frem. Altså, ærlighet, rett fra start. Legge alle kort på bordet, intensjoner, tanker, begrunnelser, følelser, og intensjoner igjen.

 

Om jeg føler / skjønner at noen misforstår meg, så spør jeg rett ut "Hva tror du intensjonen min er?", på den måten kan jeg lettere og uten videre misforståelser forklare hva intensjonen min egentlig er, og at det virkelig ikke er hva de først trodde. Dessverre er det mange som setter opp en urasjonell vegg av selvbeskyttelse når man føler en ubehagelig følelse (som for eksempel dårlig samvittighet), og føler ofte, uten grunn, at den andre er ute etter å TA deg. De fleste krangler i forhold der begge parter er glade i hverandre, kommer av misforståelser om hverandres intensjoner, og mangel på å se hverandre fra hverandres ståsted. Derfor er det viktig å prøve å være flink med denne kommunikasjonen under hele den vanskelige samtalen.

 

Og selvfølgelig, alt må tas i en rolig og behersket sinnstemning. Det funker ikke å rope ting til hverandre, eller bare tenkte på seg selv og sine egne følelser. Et annet tips er å begynne med ord som "jeg føler" istendenfor "du får meg til å føle". Alle "du" "deg" "ditt", etc er farlig farvann. Da kommer denne selvbeskyttelsen igjen, da det oftes oppfattes som en anklagelse, og det er ikke det du vil, du vil bare formidle hva du føler og hvordan du har det. Det må selvsagt komme frem at noe av det er pga. ting hun gjør/sier/whatnot, men da kan du bekrefte ovenfor henne at du vet at hun ikke mener noe vondt med det, at du vet det ikke kommer fra et vondt sted eller en vond intensjon fra hennes side.. Men pga. mangel på ___ eller for mye av ___ så føler du det sånn, og at du sier dette fordi du er så glad i henne og vil ikke ha det vondt når du vet dere kan ha det så bra og blablabla.. Formidle forståelse ovenfor henne samtidig som du får ut hva som gjør deg vondt.. Dersom hun ikke føler seg angrepet eller direkte anklaget for å være slem, er det mye lettere å vekke forståelse og å få henne til å se ting fra ditt perspektiv.. 

 

Nå.. Jeg er ikke noen psykolog, og prøver heller ikke være en. Funker dette på alle? Det aner jeg ingenting om. Jeg har bare funnet av egen erfaring at dette er den beste metoden for meg. Du må gjøre det du er komfortabel med, det er du som kjenner henne og deg selv best. Lykke til iallefall.

Takk for en veldig god forklaring og beskrivelser. Det er mye sannhet i det du sier.

Det er ingen tvil om at jeg må jobbe vel så mye med meg selv som med henne for å komme igjennom dette.

Det du skriver om intensjoner tror jeg kan være en viktig faktor når jeg/vi skal snakke om ting.

Jeg har merket flere misforståelser og sinneutblåsninger som følge av feiloppfattet intensjon.

Jeg har også tatt meg selv i å bruke "deg" og "ditt/du" når vi har snakket om ting og dermed eskalert problemet ytterligere.

Roping har da ofte vært resultatet av en enkel bagatell

Det er mye du skriver her jeg kan benytte. Takk!

Har du prøvd å si rett ut hvordan du har det og hva du føler? Mangel på kommunikasjon er som regel første problemet i sånne tilfeller som det høres ut som du har her. At du 'sperrer inne' dine egne tanker og følelser, for å skjerme henne. Evt. bagatelliserer deg selv og det du trenger, fordi du mener hun har det verre. Det går ikke. Da er det bare èn part som får sine behov dekket, og det kommer ikke til å funke i lengden.

 

At man kan være åpne med hverandre er viktig, i alle forhold. Å kunne være seg selv, ytre tanker og følelser, uten å være redd for at den ene eller andre skal fly i taket / falle i bakken av den grunn. Det er tydelig at du er veldig glad i henne, og jeg regner med hun er det i deg også. Dere må kunne kommunisere med hverandre, for det er ikke sikkert at hun er klar over at du går rundt og har det slik som du har det, selv om du kanskje synes det er åpenbart. Og kanskje, dersom hun visste, ville hun gjort noe annerledes for å få deg til å føle deg elsket. Kanskje sitter hun også med tanker og følelser hun ikke tør/vil dele med deg.

 

Det er en sårbar posisjon å putte seg selv i, det å åpne seg emosjonelt og fortelle et annet menneske hva man føler og tenker, spesielt dersom det er noe vondt. Men man må gjøre det, det sier seg selv at dersom man lukker seg inne og ikke sier hva man føler og tenker - at man ikke vil kunne få den kjærligheten man trenger.

Hei.

Nei, jeg har ikke klart å finne en måte jeg kan forklare for henne hvordan jeg føler.

Jeg har forsøkt noen ganger, men føler ikke at jeg får den responsen jeg tror jeg skal få hos henne og ender med å bortforklare og bagatellisere det og unnskylde meg for at jeg tar det opp.

Jeg tror jeg er generelt dårlig til å finne tidspunkter der jeg kan ta det opp... (passer dårlig når hun er sliten eller har det vondt, som egentlig er hele tiden).

Jeg er nok mer redd for å ta det opp og vite hvordan jeg skal forklare det og dermed skremme henne eller gjøre henne mer lei seg.

Jeg vet hun har det tungt og har lyst til å "si noe" uten at det går ut over hennes følelser (som er ganske såre om dagen).

For å gjøre det verre, så poster jeg om problemene mine på et forum fremfor å snakke med henne.

Akkurat nå føler jeg meg som en uatraktiv dritt...

@ Ardenus

Jeg har ikke ønsket å nevne det, men det gir nok flere spørsmål enn ønsket.

Hun har fått diagnosen "Crohns".

@ Andysowhatgg

Hun vil nok desverre aldri bli frisk.

Som du kanskje ser av diagnosen over.

@ ozone

Ja, jeg har tenkt på å flytte for meg selv.

Men når situasjonen er slik den er, at hun ikke kan ta vare på ungene alene og det meste hun gjør er vondt, har jeg ikke tenkt til å gi henne opp.

Og grunnen er veldig enkel. Når hun ikke har så vondt, kommer den jenta jeg traff og falt hodestups for frem. Da får jeg motivasjon nok til å fortsette.

@ darkness|

Takk. Det er kanskje noe å prøve når hun blir bedre (jeg regner med at det skjer).

Da kommer bare dilemmaet med jobb.

På en annen side, kan det hende at dette ikke er nødvendig om hun blir "bra nok" til å fungere "normalt".

Og til slutt, om det var noesomhelst tvil.

Jeg kommer ikke til å forlate henne når hun har det tøft!

Jeg tror heller ikke at det er noen sjans for å forlate henne når hun er bedre. (da har jeg heller ingen grunn).

Jeg elsker henne over alt i verden og hun er den jeg giftet meg med for mange år siden når hun ikke er neddynket i smerte.

Hei og tusen takk for skikkelige svar. Det setter jeg pris på!

@ srbz

Vi har snakket om samlivsterapi tidligere, men raskt konkludert med at dette ikke er lett å få til.
Da barnevakt er et godt stykke unna, hadde en av oss måttet sitte med ungene uansett.
(Med mindre det finnes noen som kan komme hjem til oss.)

@ vidarkri

Godt å høre at dere har det betydelig bedre nå
Jeg regner med at det bare er tid som er hovedfaktoren vår.

@ Ardenus

Takk. Ja, vi prøver å snakke om det, men jeg tipper det blir fort glemt når hun har vondt og ser alt som skal/må gjøres.
At hun sier det er "ekkelt" når jeg tar på henne er jeg rimelig sikker på at har med sykdommen å gjøre.
Det er av og til når hun har det ekstra tungt tror jeg.
Jeg tror desverre ikke (uten å ha sjekket) at vi har krav på noe vaskehjelp eller lignende.
En av oss er jo i full jobb og ikke har noen "utfordringer".

@ Andysowhatgg

Takk for veldig utfyldende svar!
For øyeblikket tenker jeg at vi skal "presse oss" til hun blir frisk. Vi er gift og jeg har store planer om å følge

ekteskapsløftene og være ved hennes side til jeg er for skrukket og gråhåret til å kunne fortsette.
Vi har snakket mye om hvordan smertene hennes er og hun prøver iherdig med å beskrive disse.
Utfordringen her er når hun beskriver en smerte som er uholdbar og plagsom, hvor legene avfeier det.
Hvordan skal jeg forholde meg til det? Jeg føler mange ganger at jeg skal sitte med alle svarene. (kanskje ikke så rart

for jeg har ofte svar på mye rart.)

Jeg tenker jeg må prøve å snakke med noen om greiene mine. Å snakke med seg selv holder ikke i lengden.
Jeg har lest om sykdommen hennes og har bekjente med samme sykdom, men jeg føler allikevel at jeg kommer til kort når

det er så nære. Hun alene blir også veldig usikker når legene gir veldig overfladiske svar.
Selvtillitt har jeg ikke mye av lenger, jeg prøver å gi alt jeg har til henne, men ingen er der for å gi til meg.

Hei.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive dette, men jeg prøver å få kaoset mitt forståelig.
Jeg er gift, med barn og har en jobb jeg trives i.
I mange år har kona vært dårlig og ikke hatt mye resurser å gå på (med mindre det er noe hun har lyst til eller må gjøres).
Ganske nylig har hun blitt diagnostisert med en kronisk sykdom, noe som er litt betryggende men også ganske urovekkende.
Denne sykdommen gjør at hun må planlegge hva hun skal gjøre slik at hun ikke sliter seg ut og ikke kan gjøre noe dagen etter.
Hun har mye vondt! Dette har jeg skjønt, men har vanskelig for å se det/sette meg inn i hennes situasjon da jeg ikke har noe å sammenligne med.
(hun er også veldig flink til å skjule det, med mindre jeg har gjort noe galt).
Nærhet er også noe som er fraværende, noen ganger føler jeg meg direkte uelsket.

For at hun ikke skal slite seg ut, tar jeg stort sett alt som angår ungene og det meste av husarbeidet.
Men jeg orker ikke alt. Ikke ser jeg alt som trengs heller når jeg setter meg ned for å slappe av litt.
Når jeg setter meg ned, minner hun meg som regel på alt som må gjøres og jeg får dårlig samvittighet og setter igang med neste oppgave.

Når hun har vært på ferie (med en venninde) har jeg hatt alt ansvaret her hjemme og syntes jeg klarte meg relativt greit, men når hun er hjemme igjen føler jeg at alt er kaos.
Jeg lar henne ta turen ut for å handle på butikken/senter mens jeg er hjemme med ungene og føler dette er helt greit.

Noen ganger tenker jeg at det hadde vært greit bare å være meg og ungene.
Det er gjerne når jeg er sliten av mange ting som skjer på en gang og kanskje fått beskjed om at jeg lukter vondt eller vi har kranglet fordi jeg har glemt å vaske bad/do/stua/kjøkken/soverommene eller vaske tøy.
Enkelte ganger tenker jeg det når hun sier det er "ekkelt" at jeg tar på henne.

Men jeg slår fra meg tanken og overbeviser meg selv om at det er bare snakk om tid, så vil hun være frisk og vi kan være en "normal" familie igjen.

Alt som skjer, gjør at jeg føler meg uelsket, stygg og generelt et dårlig menneske og ektemann.
Jeg skjuler det og klistrer på et positivt ytre, fordi hun har det jo mye verre enn meg, jeg har ingenting å klage over.

Jeg poster dette her fordi jeg har ingen jeg kan snakke med om slike ting.
Jeg er litt usikker på hva jeg skal frem til, jeg håper kanskje på forståelse og motivasjon til å fortsette.

/Belgron

Jeg har lite erfaring med datingsider annet enn at det er bare tullinger jeg har møtt på der.

Jeg "gikk på"/møtte min kone gjennom en felles venn, siden har vi vært sammen.

Desverre så tror jeg mange av disse du møter på datingsider ikke er interessert i annet enn nettopp sex.

Jeg sier ikke at det er noe galt i det, men det jeg har forstått fra mange "unge" i dag (nå hørtes jeg gammal ut) at det er helt normalt å bare "ha seg litt" med tilfeldige.

Jeg forstår at man kan føle seg litt brukt når det er det det omtrent starter med.

Det å bli kjent med noen før man har sex tror jeg er veldig viktig (i allefall om man vil ha det videre).

Kanskje du trenger noen å snakke med som ikke er ute etter sex?