applestories

Det var like stor aldersforskjellen på min kjæreste og meg da jeg studerte (seks år og åtte måneder). At han jobbet og jeg studerte var aldri noe problem for oss, det eneste var at han var vant til å gå mer ut, bruke mer penger. Jeg fikk meg en sommerjobb/deltidsjobb, og hadde bare veldig godt av det

Det ble slutt mellom oss etter to år, jeg så ikke for meg at det var en "resten av livet" greie. Sånn sett kan det jo være litt risiko med noen som er så ung som deg, men det kommer jo mer an på deg og hvordan du ser på ham, enn på alder i seg selv.

Fikk et par kommentarer fra venner da om at han var så mye eldre, men så kom de på at jeg var et par år eldre enn dem også, så da gikk det greit

 

Har du snakket med Legen & Volvat etter bomturen ? 

Nei, legen min er i Bergen og jeg bor i oslo nå, er vanskelig å nå han over tlf. Er vel ikke noe mer han kan gjøre med det uansett, enn det han har gjort, dvs bare gi meg henvisningen...

Når jeg ringer Volvat kommer jeg bare til frekke sekretærer, så vet ikke om det har noen hensikt. De viste null forståelse forrige gang jeg ringte, for at jeg synes det var kjipt å stå på flyplassen og høre at jeg ikke får noen operasjon, når vi avtalte dette for flere måneder siden...

 

Ang. Aleris: sjekket fort på nett, og ifg. nettsiden kommer en omskjæring til å koste ca 13 000 kr. Jeg forstår jo at jeg må regne med å bruke noe penger på dette, men det var jo ganske drøyt må vel være mer aktuelt med f.eks en klinikk i utlandet da?

 

Anonymous poster hash: efdd3...2ac

 

Ifølge nettsiden til Aleris kan du få en henvisning til dem enten fra din fastlege, eller en av allmennlegene deres.

Det ser ut til at det kun er Aleris i Trondheim som har avtale om fimose (operasjon ved trang forhud), og ventetidene til både utredning og behandling er to uker.

Kanskje mulig å høre med dem om de har lignende avtale som Volvat med egenbetaling? Det vil vel ikke skade å få en avtale med en allmennlege uansett, kjenner godt til leger i Bergen som er umulige å få tak i på telefon...

 

Hei alle som gidder å lese dette.

For å oppsummere historien min: Jeg er 27 år, har ingen utdannelse, ingen jobb, ingen venner, ingen kjæreste, og føler at jeg kaster bort livet mitt.

 

Jeg har begynt og sluttet på mye, sliter med å holde motivasjonen oppe, og har i lengre perioder hatt tung depresjon. I fjor var jeg gjennom et veldig stygt brudd etter et langvarig og seriøst forhold, og var så langt nede at jeg vurderte selvmord. Kom inn på DPS og begynte å jobbe med ting jeg har slitt med, og føler meg nå bedre enn jeg har gjort på veldig lenge. Men ting er likevel tøft: jeg bor på et sted hvor jeg kjenner ingen, jeg lever på AAP og utenom terapi en gang i uken/annenhver uke har jeg ingen å snakke med, ingen steder å være, og ingenting å gjøre. Jeg er helt ekstremt isolert og bruker all tiden min alene. Pengene strekker så vidt til mat og husleie, på grunn av ekstra utgifter den siste tiden har det vært så trangt økonomisk at er så vidt det går. Har altså ingen penger å bruke på f.eks å melde meg på en aktivitet.

 

Det eneste som har holdt meg oppe psykisk over flere måneder nå, er positive tanker som at jeg fortsatt er i 20-årene og fortsatt har tid til å oppleve ting og realisere mine drømmer. Men jeg føler meg så forvirret over hva jeg skal gjøre med livet mitt, og så overveldet over alle spørsmålene jeg ikke har svar på, at jeg ikke har klart å legge noen konkret plan. Jeg har gått i så lang tid og bare tenkt de samme tankene om og om igjen, at nå er jeg bare helt nummen og føler egentlig jeg har gitt opp. Har ikke noen tro på meg selv lenger og har ingen å snakke med utenom psykologen min, men måtte nylig bytte behandler og føler vi har utrolig dårlig connection. Ser for meg at jeg kan gå der i åresvis uten å komme noen vei...

 

Jeg har veldig mange interesser, men aner ikke hva jeg vil satse på. Jeg har dårlige karakterer fra videregående, droppet ut av tidligere studier og har derfor ikke rett til studielån lenger, veldig store hull i CV-en min, og føler derfor at nå er alt for sent og at jeg kommer ingen vei karrieremessig.

 

Hvis noen kan gi meg litt tips eller litt oppmuntring setter jeg pris på det.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: c5003...8fd

 

Hadde arbeidspraksis gjennom NAV vært en mulighet? Du ville kommet deg ut, fått noe å gjøre med dagene dine og fått litt mennesker rundt deg å forholde deg til. Det fungerer veldig fint for mange, kanskje noe å snakke med saksbehandleren din om?

Ser ikke det er nevnt her, men om det ikke er endret i det siste så burde det også nevnes at en reservasjon på brreg må oppdateres hver 3. måned. Hører ofte om de som har reservert seg for lenge siden uten å ha fått med seg dette.

 

Det er bedriftene som var pålagt å oppdatere registrene sine hver tredje måned, ikke de som reserverer seg. Dersom en selger sier at du må oppdatere reservasjonen er det en frase de får utlevert av arbeidsgiver. Selskapene registrerer nok hvorfor de får avslag, og satser på at de fleste ikke sjekker om det de sier er sant eller ikke før samtalen er over.

De nyeste reglene sier at registrene må oppdateres hver måned - av de som ringer, ikke deg som privatperson.