EllingDisen

 

No-Braineren er å bygge atomkraft. SMR basert for eksempel.

 

No foregår det vel ein del arbeid i Canada med små reaktorar for isolerte busetningar. Er vel eit blykjølt prosjekt frå Sverige det var interesse for ved sånne forhold. Burde vere mogeleg å få til eit samarbeid.

BlyKalla Reaktorer ble dessverre ikke noe av. Kostnaden for denne ble også ganske høy.

"Takeaway : Colder average ambient temperatures experienced in arctic regions provide the possibility of building larger and more efficient LNG trains; however, harsh weather conditions and geographical isolation pose serious construction and operational challenges." http://gasprocessingnews.com/features/201712/lng-plant-design-in-cold-climates.aspx

En har jo gruver like ved.

Å lage en 20-25 "brønner" slik at en kan utnytte jordvarme burde være et alternativ som kan vurderes. Noen av gruvene går jo mer enn 500 meter dypt så en bør ha litt kunnskap om temperaturen på slike dyp. Hvis en kan få 100 KW varme effekt pr brønn, så bør det kunne gi en god del varme. Klarer en å få 3 KW ut med 1 KW inn, så vil det gi et solid bidrag til å kutte energi behovet.

Det energi behovet kunne vært natur gass de første årene, og så gå over til Hydrogen når hydrogen produksjon og leveranser er bedre etablert i Norge. Da kunne naturgass vært en "back up", og hydrogen normal drift. På lang sikt, (+15 år ), så kunne man også bygd en sol celle park, som kunne produsert noe av hydrogenet man trenger om sommeren. 2 MW Hydrogen kraftverk, kan en kjøpe i dag. Et 50 MW hydrogen kraft verk er under planlegging i Sør-Korea. Teknologien er der, og et slikt kraftverk produserer også noe varme, som en kunne utnyttet.

Hydrogen i kombinasjon med berg varme er et rimelig godt alternativ. Kan man på sikt også produsere en del av hydrogen kraften selv, så kan man få en løsning som kan vare i lang tid. Diesel / LNG som back up, er nok noe man må akseptere. En bør ha "doble" back up løsninger, på et sted som Svalbard. Skulle noe skje, så kan det ta tid å få fikset opp i utfordringer som kan oppstå..

 

Så har man andre litt mer "eksotiske" løsninger. Slik som et Thorium kraftverk. Det er dyrt, kan fort koste omkring 200 millioner Euro for en 100 MW kraftverk, men et lite 10 MW kraftverk er mulig å bygge. Det er en løsning, som også bør være blant kandidatene.

 

Utredningen utelukker ikke geotermi på tross av manglende erfaringsgrunnlag men avfeier kjernekraft som enten umodent og/eller uønsket. Stryk det som ikke passer. Det tas videre for gitt at batterier, vind og flytende H og forsåvidt også LNG skal funke problemfritt i arktiske strøk uten å vise til erfaringsgrunnlag om en skal være pirkete.

 

Kjernekraft er så tabubelagt at ordet ikke engang forekommer i utredningen.

 

Ingen vits i å skyte spurv med kanoner ...

 

Et 55GWh/år gasskraftverk er "hyllevare".

Det er jeg forsåvidt enig med deg i. Men det finns små kjernekraftverk som feks Nuscale som ihvertfall fortjener omtale. På lang sikt må vi bryte tabuet likevel. Både tørken og det faktum av svensker og tyskere skal stenge ned kjernekrafta setter den norske effektbalansen i fare. Vi kunne bruke Svalbard som en mulighet til teknikkutvikling, det burde hverken stå på pengesekken eller interesse i industrien.

Kjernekraft er så tabubelagt at ordet ikke engang forekommer i utredningen.

Norge - kjempers ødeland

Annerledeslandet har jo vunnet VM i selvfølelse & selvinnsikt med maxskår på 58% ( Pew ). Men en av de tingene vi mangler, er nettopp motet og viljen til å utvikle og etablere avansert industri i store stabile organisasjoner over lang tid. Oljå er unntaket og viser at det tross alt er mulig. Men vi driver fortsatt med råvarer og fæsk.

Det er en fallitterklæring at det skal være umulig å håndtere noen få tonn eksperimentbrensel enten det nå er metall, oksyd eller saltsmelte, få det immobilisert i glass og deponert i dypt hull i tørt grunnfjell. OECDprosjektets vilje til å betale mer for å drive videre skal finnes. En kan diskutere om selve tungsvannskaret og testriggene skal fortsette uforandret men det burde ikke stå på visjoner for nye fasiliteter. En ny satsing vil koste i milliardklassen, i størrelsesorden stortingsgarasje eller boligenhet på en plattform. Det bør være tillatt å mene at det ikke bør stå på kronasje. En ny testreaktor vil kunne unngå pinlige insidenter grunnet aldring og gammelt verktøy og konsentrere kreftene på flytende thoriumbrensel og dertil hørende nukleært maskineri. Vi håndterer jo gass på 1000 meters dyp ! Rivinga av tungtvannskaret er venting, sortering og litt robotklipping, knappest en nobelprisaktivitet. JEEP på Kjeller har ikke tilstrekkelig nøytronfluks for relevant test av brensel eller materialer.

Det finns vel ikke noe massemarked for hydrogen i Europa. Hydrogen er dessuten ferskvare, komplisert og lite effektivt som beskrevet av andre her.

Den norske gassen bør omdannes til kommersielle drivstoffer via GTL. Til det behøvs netto hydrogen som eventuelt kan komme fra splitting av vann, om ikke standardmessig fra metan. Drives det hele termokjemisk av kjernekraft, vil CO2-avtrykket minimaliseres. GTL kan nå drives i mindre skala enn FischerTropf via acetylen. Muligens kan faklingen også tas denne veien.

Ut av fullstendig plasmaincinerering kommer tre strømmer : syngass, en type keramikk som kan brukes som takstein og metallene i en legering. Naturligvis finnes sporstoffer og giftige forbindelser som er unntak fra denne sorteringen men dette ser ut til å komme under kontroll i de realistiske forsøksanleggene. Plasmafaklingen går vel først ut på å eliminere selve dumpevolumet. Vet ikke så mye om kommersielle metallkvaliteter går å gjenvinne fra legeringen eller spesifikt sink, men det virker trolig. Energimessig ser fakkelens strømforbruk å mer enn oppveies av selve forbrenningen.

Alt avfall burde brennes bort i plasmafakkel. https://www.researchgate.net/publication/200702806_Thermal_Plasma_Waste_Treatment

"

 

 To firmaer søker idag finansiering for å bygge MSR i full skala med minimum av ny teknologi men kun begrenset brenselsinnhold av thorium

"et ekstremt lovende prosjekt ble nedlagt på rent politiske grunner"

 

Hvilke grunner?

Rivalitet med Liquid Metal Fast Breeder og admiral Hyman George Rickover som skulle produsere plutonium. Det er skrevet avhandlinger om dette.

i) To firmaer søker idag finansiering for å bygge MSR i full skala med minimum av ny teknologi men kun begrenset brenselsinnhold av thorium ( de går på uran anriket til 19% ). Flere andre firmaer har som første mål å minske dagens avfallshaug. ii) Den opprinnelige Oak Ridge reaktoren løste forholdsvis enkelt den korrosjonen som uventet oppstod på nikkellegeringen opp til 700 grader C. Flere opplagte kandidater til strukturlegering som feks TZM har kommet til siden 70tallet for ikke å nevne avanserte metallokeramer som så langt ser ut til å være immune mot alle belastningene : mekanisk stress, kokende halider, superhøye temperaturer, abrasjon og strålingsfelt. ASME-godkjennelser for nuclear grade er for ekstremt høye trykk noe som ikke behøvs for saltsmelte. iii) Det er riktig at Oak Ridge medførte et opprenskingsproblem men det var ene og alene fordi reaktoren ble stående helt urørt i ti år da gutta dro hgjem i skuffelse over at et ekstremt lovende prosjekt ble nedlagt på rent politiske grunner . Da først ble uranet fjernet via fluorinering som stoppet videre radiolyse. Den viktige informasjonen her er at saltsmelta fungerer som kjemisk innelåsning av all radioaktivitet. - Asphjell karakteriserer radioaktiv smelte som låser inn strålingen, ikke er trykksatt og som stenger ned seg selv som et "mareritt". Det er gjort et flertall evalueringer av et verste havariscenario for saltsmelte. Skulle det primære reaktorkaret svikte, vil lekkasjene begrense seg til neste inneslutningsnivå i reaktorrommet. En MSR vil kunne konstrueres såpass kompakt at et havarert reaktorrom - eller en såkalt integrert konstruksjon - vil kunne løftes ut, evakueres og transporteres - uten tidspress innen 10 år. I tillegg er decay heat og source term en størrelsesorden mindre enn for en vannreaktor og sannsynligheten for rekritikalitet ( nedsmelting og corium i vannreaktor ) virker neglisjerbar. - Norge kan selv med våre politiske begrensninger bidra på internasjonalt toppnivå til utvikling av den ultimate MSR for thorium : vi har kryolitten i Hydro med dertil hørende fluoridekspertise, subseaindustrien med ROV i tøffe miljøer, turbomaskineri, avanserte materialer og 3D-printing. Gulleggene ligger i integrerte og eksporterbare anlegg som kan levere alt fra termokjemisk til distribuerbar varme via strøm og drikkevann. Nøytronkilden i Halden er EKSAKT det intrumentet som skal til.

Om thoriumstaver kan levere signifikant lengre intervaller mellom brenselspåfyll, kan markedet bli attraktivt på kortere sikt. Men det forutsetter at hele sykelen fra gruve til sluttlager ikke stiller opp hindringer som eliminerer denne fordelen. Saltsmeltefirmaer leverer idag 10 års intervall mellom påfyll. Thoriumstaver vil muligens klare 3 år istedet for 1.5 og da må andre triks som metallform og legeringer tas i bruk på bundlenivå. Er dere der Øystein Asphjell ?

Utgangspunkter for relevant diskusjon : i) Berøringsskrekken må overvinnes. Adjektiv som selvantennelig og ustabilt er overdrivelser. Å få det historiske avfallet over i en tørr sarkofag - dry cask storage - er en god midlertidig løsning. Spesialrobot i beskyttet miljø må kanksje til om sylinderne knekker om en drar løs et fastrustet lokk. Men dette kan ikke være noe teknisk problem for en nasjon som prosesserer gass på tusentalls meters dyp. ii) Et norsk geologisk lager på 12 milliarder NOK for 17 tonn må sees som full sjømanns sløsing, særlig om det i tillegg skal gå på 3 milliarder NOK for konverting til oksyd fra metall i Sverige eller Frankrike, for så igjen å sendes tilbake ! Med avfallet trygt i sarkofag har en tiår på seg til å endelig bestemme sluttdestinasjon. Det metalliske uranet kan skaves opp til shavings som kan tilsettes direkte i en saltsmeltereaktor. iii) Tungtvannsreaktoren i Halden er en av få som leverer modererte nøytroner eller termisk spektrum hvilket er det meste relevant for thoriumforskning. iiii) Steng ikke ned fordi dagens brenselsslager er fullt i 2024. Det er bare å bestille inn nok en sarkofag. Tungtvannskaret er friskmeldt for en ny lisensperiode tom 2026.

Uten kjernekraft og jordmetaller ville verden stoppe opp. De verdifulle mineralene ligger der de ligger og denne plassen er vel hverken tettbefolket eller ødemark. Thoria (ThO2) ligger allerede idag på bunnen av Norsjø fordi det ikke er vannløselig. Det finns mange avskrekkende eksempler på dagbryting og dumping av giftg avfall. Men vi sitter på en gullgruve og forekomsten er såpass mye verdt omsatt i kWh at maksimal miljøstandard kan tas ut i kostnad på brenslet.

"Fornybart" har fått enorme subsidier og kvasimonopol på rampelys og teknikere i titalls år. Fasiten viser seg nå i form av pyttesmå energimengder, risk for rolling blackouts, astronomiske kostnader. Hold opp mens leken er god.

Det første spørsmålet en får, er hvor små de kan gjøres ! Det er ikke ønskelig å gjøre dem for små, la oss si under 50MWe, fordi de tross alt dreier seg om radiotoksiske inventorier hvis håndtering krever kapitalkostnader og spesialkompetanser. Men de øvrige målsetningene er vel alle enige i. Fattigdommen kommer knappest til å forsvinne ved å sette et lite bemidlet land i gjeld til 10USD per installert Watt ( altså 80 Milliarder NOK per GW) og 3 NOK per kWh.

Med det resonnementet burde vi ikke ha satsa på oljå da vi ikke hadde kompetanse på det. De store reaktorbyggerne er også til stor del vertikalt integrert med hjemlandets utenrikspolitikk. Store firmaer ønsker ikke å utvikle konkurrnase til egen virksomhet. Vi overdriver det som skal til av risk og FoU for en thoriumæra og underkommuniserer den bragd og de risker vi tok for å bli en oljenasjon.

Eyvind, det er slike for svepende påstander som kompliserer et ordskifte. Navngi eksperten og P2programmet så kan jeg grave mer.

1) En "etterbehandling" er det som foregår idag innen uransykelen på staver. Det har vist seg astronomisk kostbart ( MOX, Phenix). Det blir kanksje noe mindre mengde "ekstremt farlig" avfall sammenlignet med standard once thru men i praksis spiller det mindre rolle da infrastruktur for Spent Nuclear Fuel over 1 mill år må være tilgjengelig som idag. Denne reprosseseringen som etterbehandlingen heter, kan ikke klare en bærekraftig produksjon av nytt fissilt brensel. Introduksjon av Thorium i stavbrensel endrer ikke disse konklusjonene. Det er i all enkelhet fordi i) thoriumsykelen behøver noen år på seg til å komme igang (staver må rakes ut av ilden etter 1-2 år) og fordi ii) thoriumdioksyd ikke er vannløselig.

2) Thoriums spesielle fordeler kommer til sin rett i saltsmeltereaktorer fordi eksponeringstiden for nøytroner kan forlenges til kontinuerlige tiår. Da kommer i) throiumsykelen ordentlig igang og ii) "ekstremt farlig" avfall minimeres.

I korthet har thorium i staver lite for seg.

Det som skjer på IFE nå er akademisk dvs irrelevant for "mer kjernekraft i verden" som som kjent er regjeringens målsetning. Thoriuminnblanding i dagens stavsystemer er bare intressant i et scenario som krasjløsning med akutt uranmangel. Full verifikasjon av thoriumMOX vil kreve en mengde møysommelig, tidkrevende og dyre verifikasjonsprogram da anisotrop kjemi, temperaturgradienter, endret nøytronfluks og reguleringsdynamikken endrer seg i en potensiell ustabil maskin som vannreaktoren er. Vinsten for alt dette er ikke-eksisterende da urankostnaden tross anrikning er ubetydelig i dagens kostnadsstruktur. Thoriuminnblanding vil bare føre til 10% turbo på uransyklusen og komplisere ufortutsigbart en eventuell gjenbruk av det 99% ufisjonerte potensialet i dagens avfallshaug.

Bare kineserne mener at saltsmeltereaktorer er femti år unna. En kan jo lure på hvorfor de sier dette. Hvor vanskelig kan det være å sveise ihop noen grove strukturer i spesialstål og fylle de med fluorider, alt med roboter ? Konseptet ble testet over 5 år 1964-69. Det har vært tatt betydelige større utviklingsrisiki enn dette i teknikkens historie.

Sunniva Rose peker på det franske papirkonseptet MFSR. Til denne er å innvende at de gjør alt for å få noen prosent breeding hvilket igjen gjør MFSR uintressant som den serieproduserte arbeidshesten. Mye kjemi og materialverifikasjon gjenstår også på de høye temperaturene. Et norskt thoriumprogram bør først besvare den svenske frågan : "Vad ønskar ni åstadkomma ?" Det må være mye mer intressant å bygge en robust arbeidshest som kan utplasseres med bistandsfinansiering og som gir solide inntekter enn å file på et breedingskonsept. Franskmennene kan få levere anrikning, roboter, gassevakuering og avfallsvitrifieringen men hold dem unna eierskapet og innrettingen på prosjektet.

Her er situasjonen oppsummert :

http://232thorwards.torium.se/232ThorWards/Les_mer_files/THMSRforNorge-v5_1.pdf

Din siste artikkel skriver om spredningsrisker mhp U233.

Dette er et forholdsvis komplisert emne :

1) Det som lekker ut av deklassifiserte doumenter peker i den retning at U233 er uegnet som våpenmateriale.

2) Militært gradert U233 har så høy renhet som <50ppm. Brenselsystemer ser ut til å komme til å innholde > 200ppm urenheter, først og fremst U232.

3) Ingen våpenland har bekreftet å ha arsenaler inneholdende U233.

Vennlig hilsen

Elling Disen

torium.se