Smarten

samme problem jeg og nå, later som jeg fokuserer på noe mens jeg snakker osv så det ser naturlig ut at jeg ikke ser på de.. har ingen tips, men jeg tror ikke legen kan hjelpe meg hvertfall.

 

Ganske sikker på at jeg har dette også, kjenner meg igjen i mye av det som er sagt her. Har heldigvis en jobb, og klarer meg sånn sett greit.

Men, dame har jeg ingen store planer om å få, stoler generellt sett ikke på noen, aldri åpnet meg for noen, selv ikke psykolog.

 

Har i tillegg ingen interesse for hobbyer, noe som resuterer i veldig mye dødtid og(ikke for å skryte) veldig god økonomi. Pengene går stort sett bare til mat og bolig så det som er igjen forblir ubrukt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 35de6...cbb

 

var som å høre meg selv, hvis du ser bort ifra økonomien

Nei, jeg trenger en person jeg kan stole på. og det klarer jeg ikke med leger og alt det der, vet ikke hvor jeg skal begynne en gang.

Ja, har veldig lyst til å skaffe hjelp. Men sliter veldig veldig mye med trust issues og alt det der.

uansett har veldig lyst, og har hvertall prøvd. Har vel egentlig gitt opp og begynt å vende meg til tanken om å være alene fremover gitt.

Jeg har det. Er akkurat blitt 22.

 

Har ikke venner, utdannelse, jobb eller noe å gjøre på fritiden. Sitter og loner i hybelen min for det meste.

 

Jeg har vært hos to forskjellige psykologer på mitt lokale DPS, men følte ikke jeg fikk noe ut av det. Eksponering og kognitiv terapi ser ikke ut til å fungere noe særlig for meg. Jeg hadde vært interessert i gruppebehandling hvis alle der hadde hatt sosial angst eller UPF, men det finnes bare blandet gruppe her i området, noe som virker meningsløst.

 

Prøvde meg nylig i to butikkjobber ved hjelp av en konsulent som hjalp til med å finne praksisplasser. Jeg ville prøve meg fordi jeg er så utrolig lei av å bare sitte å se livet gå forbi, men jeg holdt ikke ut mer enn fire dager. Den siste dagen i butikken gikk jeg rundt og kaldsvettet og skalv, og følte meg som et bortkommet barn på 3 år.

 

Nå er jeg rådet til å nok en gang søke psykologhjelp, og muligens medisiner selv om jeg er meget kritisk til virkningen.

 

Hvordan er din situasjon for øyeblikket da?

Nei jeg jobber faktisk enda.. begynte å jobbe for 1 år siden og har begynt å grue meg til å gå på jobb hver dag nå. Tenker egentlig at det ikke vil bli noe bedre, de få jeg har snakket med har ingen jobb osv.. bor for meg selv og har få venner også, er mye alene jeg og egentlig

jaja, er vel noe av det som ligger i det med den diagnosen at vi sliter med kontakt med andre.. kanskje jeg føler jeg kan stole på en som sliter med det samme som meg, for fins ikke bedre folk enn de som har denne diagnosen når det gjelder å stole på en, hvertfall når det gjelder meg.

anyways, verdt et forsøk hvertfall

i give up

Er det noen som har unnvikende personlighetsforstyrrelse som vil snakke? har lyst til å snakke med noen andre som har det også 21 år.