Solregn1

Jeg er selvfølgelig ikke enig. Jeg er 43. Livet mitt er dritt. Det har alltid vært dritt. Jeg har ingenting å se frem til. Jeg har ikke noe håp, jeg har ingenting. Jeg eksisterer fordi jeg bryr meg om mine nærmeste. Men hvordan kan det gi mening? Hvorfor skal jeg ha det for jævlig for å spare de? Da kan jo virkelig ikke de bry seg om meg! Om de syns det er greit at jeg har det vondt så lenge de blir spart for smerte. Det er bare ren skjær egoisme!

 

Og om det er rådende, hvorfor skal ikke jeg gi faen i alle andre og bare gjøre det som er best for meg?

43 år gammel har jeg tenkt på å henge meg daglig i flere år enn jeg kan huske. Var nylig i begravelsen til en fetter på 21 som hengte seg i ruspåvirket tilstand. Merkelig situasjon. På mange måter anser jeg ham som sterkere enn meg fordi han klarte å gjennomføre noe jeg bare tenker på. Men samtidig mistet han alle muligheter til å få det bedre, alt håp er nå ute.

Det var ikke en jeg hadde mye med å gjøre da han bodde langt unna, så jeg syns det er underlig at jeg tenker så mye på ham nå. Kanskje det er fordi han hadde familie rundt seg som jeg opplevde at brydde seg og forsøkte å hjelpe, mens jeg opplever at jeg står alene.

 

Jeg vet ikke.

 

Det eneste jeg vet er at jeg ikke takler ansvar. Jeg takler ikke at noen forventer noe av meg.

 

Jeg trenger å få være alene.

 

Jeg trenger å få være i fred.

 

Men samtidig er jeg sosial og trenger å få slippe til i sosiale aktiviteter.

 

Hva skal jeg gjøre?

 

 

Jeg elsker å drikke. Jeg elsker å være full. Det er bare da jeg slapper av. Det er bare da jeg orker å møte denne verdenen og alle menneskene i den. Jeg kan bare ikke forstå de som ikke har det sånn. Jeg skulle ønske jeg kunne være full hele tiden! Hvordan i all verden kan man møte all den jævla søpla som er der ute edru? Det skjønner jeg for faen bare ikke

Njæææ, jeg er edru minst 350 dager i året og trives godt med det.

Men så treffer jeg for det meste på hyggelige nerder da. Det gjelder å finne et fint miljø.

Dette er et mentalt problem og mentale problemer er det ikke bare og knipse så er alt bra. Så en person med mentale problemer tenker ikke likt som en som har det godt med seg selv. Ditt svar er litt sånn at det bare er og treffe riktige føll så er alt bra. Hadde det bare vært så enkelt.

Takk

Jeg ble født. Det var for faen ikke mitt valg! Jeg hater, hater, hater HATER, HATER, HATER, HATER, HATER, HATER, HATER, HATER, HATER!!!!!!!!!!!!!

Jeg elsker å drikke. Jeg elsker å være full. Det er bare da jeg slapper av. Det er bare da jeg orker å møte denne verdenen og alle menneskene i den. Jeg kan bare ikke forstå de som ikke har det sånn. Jeg skulle ønske jeg kunne være full hele tiden! Hvordan i all verden kan man møte all den jævla søpla som er der ute edru? Det skjønner jeg for faen bare ikke

 

 

 

Hva gjør jeg, når jeg overhodet ikke har noen som helst tro på at jeg noensinne kan få det bra?

Holder ut til i morgen. Så holder du ut en dag til. Repeter til det hjelper.

Jeg holder ut. Det er det jeg gjør. I snart 42 år nå har jeg holdt ut. Men jeg er sliten, så utrolig sliten. Hvor lenge skal jeg måtte holde ut før jeg kan få et liv som er verdt å leve? Jeg ser ingen tegn til at noe vil bli bedre, hvordan kan jeg? Jeg har aldri hatt det bra, jeg vet ikke hvordan det er å ha det bra. Hva skal jeg sikte mot? Jeg har ikke hverken håp eller tro lenger, når min eksistens er meningsløs, da finnes ikke håp

I hvilken del av landet holder du til?

Oslo

 

Hva gjør jeg, når jeg overhodet ikke har noen som helst tro på at jeg noensinne kan få det bra?

Holder ut til i morgen. Så holder du ut en dag til. Repeter til det hjelper.

Jeg holder ut. Det er det jeg gjør. I snart 42 år nå har jeg holdt ut. Men jeg er sliten, så utrolig sliten. Hvor lenge skal jeg måtte holde ut før jeg kan få et liv som er verdt å leve? Jeg ser ingen tegn til at noe vil bli bedre, hvordan kan jeg? Jeg har aldri hatt det bra, jeg vet ikke hvordan det er å ha det bra. Hva skal jeg sikte mot? Jeg har ikke hverken håp eller tro lenger, når min eksistens er meningsløs, da finnes ikke håp

Hva gjør jeg, når jeg overhodet ikke har noen som helst tro på at jeg noensinne kan få det bra?

(...klippet...)

 

Jeg tror det var noe cirka slikt, jeg har ikke det fysiske arket foran meg nå. Jeg syns det er til hjelp jeg da, men det er jo selvsagt ingen mirakelkur. :-)

 

Kognitiv terapi hjalp meg en gang i tiden ihvertfall. Knalle saker.

Takk til begge for svar! Jeg opplever det som veldig motiverende å høre fra noen som har prøvd dette, og syns det har hjulpet! Det gir meg en veldig motivasjon for faktisk å prøve dette! Jeg har kjent til kognitiv terapi en stund, men det har vært på det nivået, at jeg har kjent til det. Nå tror jeg det er på tide at jeg begynner å gjøre noe med det, og faktisk begynner å skrive ned det jeg opplever, og forsøker å finne ut av det!

 

"Baksetepassasjer i eget liv" var en veldig god beskrivelse egentlig, Solregn1. Jeg burde ta sertfikatet og sette meg i førersetet. Bokstavlig talt.

Det samme gjelder i høyeste grad meg! Det verste er at jeg gjennom mange år har blitt ganske så godt kjent med sjåføren, så jeg vet hvor det går. Allikevel fortsetter jeg å sette meg inn som passasjer.

 

Jeg tror det er et bilde på ansvarsfraskrivelse. Ettersom jeg ikke styrer, så er det ikke min feil at det går galt...

-

Hei Spitfire, jeg så spørsmålet ditt og har tenkt på et svar siden i går, men ikke kommet så langt at jeg har fått skrevet det ned. Ettersom du har fjernet innlegget ditt, vil du ikke ha noe svar?

Jeg tar i bunn og grunn alt personlig jeg, så jeg tror jeg vet hvordan det er. Om jeg går i byen og det skulle komme en person i mot meg som hånflirer/ler, så tenker jeg at det er meg han ler av, selv om jeg ser de hvite øreproppene og kanskje til og med hører at han er i en samtale med noen om noe helt annet enn meg.

Det stikker rett og slett inne i meg og setter seg fast, og det koster enormt mye å få kastet ut de tankene om at det var meg han lo av. Det bare er så fullstendig naturlig for meg at jeg er en sånn person som andre ler av.

Det er litt å jobbe med, ja.

Jeg kjenner meg igjen av mye av det dere skriver, Overmoden og Therawyn. Har selv vokst opp med mobbing og en tvers igjennom negativ familie, hvor ingenting noensinne var bra nok. Det gjør ting med en som menneske. I dag så er jeg i bunn og grunn baksetepassasjer i mitt eget liv. Jeg er helt og holdent prisgitt andre for hvordan jeg har det. Hodet mitt fungerer ikke. Det er i hvert fall ikke på min side, men motarbeider meg kontinuerlig og jeg har så godt som ikke kontroll på det og tankene eller følelsene mine.

 

Jeg har dog kikket på noe som heter kognitiv terapi som jeg tror kan ha noe for seg. Det sier at tankene våre styrer/påvirker følelsene våre. Tankene kan komme og forsvinne så raskt at vi ikke nødvendigvis merker at de var der, men det var de like fullt. Teorien da er at om man klarer å få kontroll på tankene sine, får man kontroll på følelsene sine også, og altså hvordan man har det.

 

Eksempel, om man er på butikken og ser en bekjent som man hilser på, men som bare ser rett gjennom deg og ikke så mye som anerkjenner at du eksisterer, så kommer de negative tankene veldig fort og automatisk, "han liker meg ikke lenger", "jeg har gjort noe feil så han ikke vil snakke med meg mer", "han er sint på meg", "hvorfor skal han ta seg bryet med å hilse på meg som ikke er verdt en dritt?", "jeg er så verdiløs så han vil ikke bli sett i nærheten av meg ute blant folk". Og med de tankene så ligger ikke de vonde følelsene langt etter.

 

Det man da kan gjøre da, kanskje først en stund i etterkant når man har fått opplevelsen litt på avstand, er å spørre seg selv om man kunne tolke situasjonen på en annen måte enn man tolket den der og da.

Er personen distre, eller gikk han rett og slett i sine egne tanker så han så deg rett og slett ikke? Om du tenker deg at personen gikk og grublet på et problem fra jobben, livet, hva nå enn, og ikke egentlig så noenting, gjør det noe med din opplevelse av situasjonen? Føles ikke det litt bedre, for da var det ikke personlig?

 

Det beste, og som man sikkert kan få til med trening, er å fange opp dette i situasjonen. "Haha, der går han i egne tanker igjen, jeg lurer på om han kommer til å gå rett i veggen eller rive ned den stabelen der med varer, dette må jeg se på". Sånn kan man klare å avvæpne situasjonen. Og kanskje enda bedre hadde det vært om man kunne gå bort til personen og hilse på nytt, så ser man kanskje at han "våkner opp" som fra en transe, "Å hei, jeg så deg ikke der, jeg gikk i mine egne tanker", så får man bekreftet at ens opprinnelige tolkninger ikke var riktige, han overså meg faktisk ikke med vilje.

Det finnes mye om man søker etter aaron t beck og kognitiv terapi på nett.

 

En fin film som viser tankens kraft, syns jeg, er "Livet er herlig" med Roberto Benigni i hovedrollen. Ja, jeg vet det bare er en film.

Solregn: det jeg har fått beskjed om fra min psykolog, er at jeg må åpne meg og tørre å ta i mot støtte og hjelp fra mine nærmeste.

Det er et godt poeng, og nyttig å bli minnet på.

 

Men så har vi for vane å gjøre ting vanskelig for oss selv, ikke sant? Selv er jeg sta, jeg vil helst prøve å klare meg selv, og jeg vil ikke være en belastning eller byrde for andre. Samtidig er det ekstremt vanskelig å be om eller ta i mot hjelp, det føles nedverdigende at jeg trenger det.

Når noen tilbyr seg å hjelpe så føles det godt å kjenne at noen bryr seg, men samtidig gjør det vondt, fordi jeg trenger det, og det vonde har en tendens til å overstyre...

Hei.

 

Jeg er ny her.

 

Jeg ble henvist til mitt lokale DPS for snart ett år siden og har hatt time der stort sett ukentlig siden. Behandleren min mener jeg har emosjonelt ustabil (borderline) personlighetsforstyrrelse. Dette er visst en relasjonsforstyrrelse og har tatt lang tid å avdekke fordi jeg også har engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse, og rett og slett ikke har så mange relasjoner som kan bli forstyrret...

 

Men mest av alt er jeg sliten. Jeg er bare så ufattelig sliten at jeg ikke skjønner hvordan jeg klarer å fungere, og det er en temmelig løs definisjon av fungere, for jeg klarer ikke egentlig å ta vare på meg selv lenger.

 

Jeg orker ikke at folk spør meg hvordan det går, for det går bare ikke. Men hva skal jeg gjøre? For det er ikke deres feil. Det er ikke noe de kan gjøre. Så da lyver jeg, akkurat som jeg har gjort hele livet mitt, og serverer hva som enn som er politisk korrekt og sier at det går bra, at jeg trives, at det er fullt opp med aktiviteter og hva nå enn...

 

Men jeg aner ikke lenger hva det er som driver meg, hvorfor jeg fortsatt er her.

Jeg tenker på å ta livet av meg hver dag, men tragedien er at jeg sannsynligvis ikke er tøff nok til å gjøre det, så da sitter jeg fast her, i denne meningsløse tilværelsen. Jeg lever ikke, jeg bare eksisterer.

 

Jeg har brukt mange titusener av kroner på psykologer (private) opp gjennom årene, jeg har prøvd forskjellige medisiner innenfor SSRI, SNRI og trisyklisk, men ingenting ser ut til å hjelpe. Medisinene gjør meg enten ustabil (ekstreme humørsvingninger), gir meg masse bivirkninger (ekstreme humørsvingninger, blir slått ut og sover kun, seksuelt osv.) eller virker direkte negativt på humøret mitt (låser meg til -7 på en skala som går fra -10 til +10 når jeg normalt kunne ha dager som gikk opp mot 0).

 

Interessant nok klassifiseres jeg ikke som deprimert, for jeg passer ikke inn i forhold til årsak, varighet og sånne ting, men har visst dystymi som er kronisk senket stemningsleie av flere års varighet. Det er hele livet mitt det, kronisk senket stemningsleie.

 

Men hvorfor er jeg her?

 

Kanskje noen har noen råd til hvordan takle relasjoner man egentlig ikke orker takle? Jeg har trukket meg unna familien min, fordi de er selvfølgelig de som spør om hvordan det går med meg, og det orker jeg bare ikke svare på lenger. Jeg har ikke lenger energi til å opprettholde fasaden. Dessuten har det ikke noe med de å gjøre, og det er ikke konstruktivt å fortelle de hvordan jeg faktisk har det. Jeg har forsøkt, jeg har hintet, men det skaper bare bekymring fra deres side, og mer forsøk på kontakt.

 

Mens det eneste jeg ønsker er å få være i fred, og at alle de forventningene som stilles til meg fordi jeg er et menneske kan fjernes, for jeg klarer snart ikke mer. Skuldrene mine holder på å knekke under vekten jeg bærer, og jeg er helt på bristepunktet.

 

Men jeg har ingen grunn til å klage, har jeg vel? For jeg er født i fantastiske Norge, og er rik og priviligert bare på grunn av det, og vi har et helsevesen som passer på og hjelper alle, ikke sant?

 

Det er bare så synd livet mitt fortsatt er dritt, alltid har vært dritt, og jeg ikke har noe som helst å se frem til