Tsukeo

Hei,

Jeg er en student som vil begrense matbudsjettet mitt betydelig, helst 500 eller mindre i uken. Heldigvis blir jeg ikke lei av det samme uke etter uke, og kan derfor fint spise mye av det samme.

Det skal sies at jeg er noe bekymret for å ikke få i meg alt av næringsstoffer, og at jeg vil ha proteinrike måltider, men jeg er ikke helt sikker på hvilke matvarer jeg skal fokusere på hver uke/måned.

Per måned tenker jeg å handle inn:

- 2 x 1kg spaghetti (porsjon á 80g = 25 porsjoner)
- 2kg jasminris (porsjon á 50g = 40 porsjoner)
- 2kg Havregryn til frokost (porsjon á 40g = 50 porsjoner)
- Et par pakker frosne grønnsaker (porsjon á 150g)
Ellers skal jeg handle inn diverse krydderier som jeg ser jeg trenger det

Ukentlig tenker jeg å handle inn ferske grønnsaker og bønner/linser, og kjøtt på tilbud eller som går ut på dato. Jeg tenker også å bake proteinbrød en gang i uken eller så.

Planen er i hovedsak å ha enten proteinbrød med noe pålegg, eller havregrøt til frokost.
Middag tenker jeg blir 150g proteinkilde + 150g grønnsaker + 70-80g pasta/ris/potet (carbs).
Lunsj/kveldsmat vet jeg ikke helt hva kan være.

Har en hyggelig tante som sier hun skal lage meg middag en dag i uken, og ellers har jeg hennes kjøkken og krydder til rådighet til mat. Kan fint lage større porsjoner og fryse ned. Sliter mye med ADHD, så det er vanskelig å få startet noe, så matretter med veldig enkle steg og få ingredienser er å foretrekke. Har også tenkt å utnytte gratis mat ved universitetet som det tilbyr seg.

Generelt sett stresser jeg mye med hva jeg burde spise. Har prøvd tidligere å planlegge/budsjettere mat, men har ikke klart det. Jeg har et veldig klart økonomisk mål nå, så føler det blir lettere. 

Er det noe jeg kanskje har glemt som jeg burde ha med?

Egentlig bare for å ha levebrød mens jeg er i Norge. Hadde lyst å prøve å ikke ta opp mer studentlån, og heller spare det til masterfaget.

Jeg tok kontakt med en gammel sjef, og hun ba meg ta kontakt igjen i Desember, men det ser lyst ut! Hun har masse kontakter, så i det minste kan jeg få hjelp med å finne ut hvem jeg burde ta kontakt med.

Kanskje noe forvirrende tittel, men jeg er på utveksling i England fram til 5. januar, og må deretter tilbake til Bodø.

Jeg har tilbud om master i England neste år som begynner i September, så i den anledning tenker jeg å jobbe hjemme i Bodø fra midten av Januar fram til midten av August (kan komme inn en måned tidligere med student visum) siden jeg skal flytte ut av Norge og trenger å spare opp litt til det.

Det viser seg derimot å være overraskende vanskelig å finne utlyste jobber som starter i Januar, og alle Facebook-gruppene om jobb i Bodø viser seg å ikke være aktive, og bedriftene jeg prøver å kontakte i Bodø svarer meg ikke per e-mail.

Er det noen andre ting jeg kan prøve for å finne jobb selv om jeg for øyeblikket er i England?

Jeg har allerede en Macbook Air 2022 med 16GB minne, men jeg ble ikke særlig stor fan av macOS, dessverre. Tenker å selge den for å oppgradere min stasjonære PC og for en rimeligere laptop eller iPad. Verstefall får jeg bare bruke Macbook'en.

vidor: Lenovo'en ser mest interessant ut! Jeg har veldig dårlig erfaring med Acer, så unngår dem som oftest.

Hei,

Jeg starter masterutdanning i psykolingvistikk om ikke så altfor lenge, og lurte på om noen har anbefalinger til en solid bærbar som har godt batterikapasitet og som takler en støyt? Eller er iPad kanskje nok?

Det er ikke mange spesifikasjoner jeg ønsker å ha, men jeg må kunne kjøre R uten noe særlig problem (som er mulig på en iPad, men med litt knot). Aller helst vil jeg ha en 13-tommer med en lys skjerm. Batterikapasitet er, som sagt, også en prioritet. 

Jeg er ikke helt oppdatert på laptoper nå til dags: er ThinkPad enda noe å satse på? Om jeg får for iPad, er iPad mini for liten for å jobbe på? Jeg har også en stasjonær hjemme, så jeg blir nok å jobbe mer på den, men trenger noe å ta med til skolen for notater og annet arbeid on-the-go. Vil betale under 10000.

Takk.

Hei,

Etter planen skal jeg studere i York fra Januar 2023 og ut året. Da trenger jeg visum.
Jeg er kjent med at jeg må betale rundt 10.000 for både visumprosessen og helseforsikring, men jeg trenger også bevis på språkkunnskaper i engelsk. Greia er at jeg bor langt nord. Nærmeste språktest er i Trondheim. Er det noen som har vært gjennom prosessen før som vet om det er noen språktester som er tilgjengelig online? Nøyaktig hvilke tester kan jeg ta? Når blir jeg bedt om å bevise språkkunnskaper?

Takk.

Jeg er på 370 poeng, så har enda nok til 3 semester. Som heldigvis er nok til ett utvekslingsår, som jeg også tenker å dra på.

Forhåpentligvis kan jeg jobbe semesteret etter jeg kommer hjem fra utveksling, men jeg tenker hele tiden og trenger bare å høre hva jeg kan spørre om for å utvide lånegrensen min for å klare å legge fra meg de tankene, sånn i tilfelle. Lånekassen er dessverre lite behjelpelige.

Hei,

Jeg har lenge slitt psykisk med blant annet tilbakevendede depresjon og unnvikende personlighetsforstyrrelse, og føler jeg ikke fikk helt utnytte av de årene jeg tidligere har hatt på universitetet. Jeg ser at Lånekassen tilbyr å utvide antall år du får lån om du kan dokumentere dette. Er det noen som har vært i samme situasjon og kan fortelle meg akkurat hva man trenger fra skolen, eller hvordan dere fikk dokumentasjonen? 

Jeg vet ikke sikkert om jeg klarer å jobbe fra neste semester eller ikke, og ønsker veldig gjerne å gjøre ferdig utdanningen, så jeg tenker at jeg hvertfall kan prøve å søke. Tviler på at søknaden går gjennom, men det ikke skader å prøve.

Lenke til orientering: https://www.lanekassen.no/nb-NO/regelverk/tildeling/del1-kapittel3/generelle-vilkar-for-lan-og-stipend/
"Hvis du er forsinket i utdanningen fordi du ble syk, fikk barn, eller fordi læringsmiljøet eller studiesituasjonen ikke er tilpasset den nedsatte funksjonsevnen din, kan du likevel få støtte til mer enn 480 studiepoeng."

Jeg la også på samme snitt på ungdomsskolen, tok studiespesialiserende og fikk ikke så gode resultater (brukte dessverre PCen istedenfor å følge med i timen). Kom dog inn på universitet, og går der enda (har hoppet litt mellom fag), men synes personlig universitet er så mye bedre enn både ungdoms- og videregåendeskolen. Likte ikke at det var så mange forskjellige fag hver dag.

Som det allerede har blitt sagt, så er det mye interesse som også dikterer gode resultater. Desto høyere opp du kommer i utdanningen, desto mer spesialiserte fag får du, og desto mer givende er det om du finner de interessante.

(Sorry hvis dette ble feil plass)
Hei,

Jeg og noen venner skal snart bestille flybilletter gjennom SAS til en skoletur. Planen var å betale med kredittkort for å få ordnet reiseforsikring, men jeg er ikke helt sikker på om jeg har fått kredittkortet mitt til da. Hun ene jeg skal dra med har også kredittkort, dog med lavere grense (men nok til å betale hvertfall 50% - som gir oss alle reiseforsikring). Er det noen av dere som har noen anelse om SAS tillatter å betale for billetter med kombinasjonen bankkort og kredittkort?

Takk for svar!

For tiden er jeg nettopp ferdig med første semester, har hybel med to andre og relativt rimelig (5000 i måneden). Som sagt har jeg det ganske greit økonomisk for øyeblikket, men jeg en av tingene jeg sliter veldig mye med er angst, så mye av tiden min går på å tenke på hvordan jeg skal klare å klare meg når jeg ikke har tilgang til studielån lengre (som er så og si hele perioden jeg skal studere master-utdanning).

En (u)heldig konsekvens av det jeg sliter med, er at jeg har så og si ingen krav eller forventninger, så jeg takler heldigvis de aller fleste bosituasjoner, så lenge jeg får være i fred, haha. Har fortalt han jeg bor hos at jeg tenker langtidsleie, og det vet han, så trenger ikke stresse med å finne ny bolig hvertfall, men jeg er veldig stresset rundt å faktisk ha penger til livets opphold om noen år.

Hei,

Jeg er en 25 år gammel mann som nylig startet en fem årig utdannelse. Problemstillingen er bare det at jeg er psykisk syk og har ikke mulighet til å jobbe ved skolen for øyeblikket (men jeg jobber med psykolog for å kunne gjøre det) og jeg har bare 3 år igjen med stipend/lån.

Håpet er at jeg er frisk nok om 3 år til å hvertfall tjene nok til husleie og alt jeg trenger for å overleve, er dette oppnåelig mens jeg tar en Master-utdanning?

Stresset mitt kommer i grad av at jeg ikke selv klarer å se meg selv som jobbklar om 3 år, og jeg stresser veldig over hva jeg kan gjøre om jeg ikke kan jobbe ved siden av utdanningen (da grunnet psykisk helse). Hvilke andre muligheter har jeg egentlig?

Jeg VIL jobbe, men for tiden er det utrolig vanskelig og jeg har fått tilleggsstipend for dette skoleåret, heldigvis.

Originalt gikk jeg ned til 140, men tror kanskje det var en fluke da jeg veide meg, ligger vanligvis på rundt 143-144, så tror det var rundt 6-7 kilo på en måned. Men er det ikke vanlig å gå ned ganske mye i begynnelsen, og heller sakke ned når man har gått ned en del?

Hei! Jeg er mann på 190cm, men har ben på bare rundt 75-76cm (30 inch). Klær rundt XL-XXL passer meg relativt godt siden jeg allerede er ganske rund, men de er ALTFOR korte.

Hvilke norske butikker selger klær for unødig lang overkropp? Er også generelt sett interessert i merker, og utenlandske butikker uten altfor mye i frakt.

Med mindre luftveisproblemer mener jeg typ vond hals og rennende/tett nese.

Jeg har hatt mindre luftveisproblemer helt siden sommeren i fjor som kom og gikk hele tiden, fram til Oktober da jeg faktisk følte jeg ble ordentlig syk. Prøvde å ta koronatest, bestilte, fikk aldri noe svar, så ventet bare inne til jeg følte meg frisk (pluss litt til). Noen dager senere kommer problemene tilbake, men ble aldri ordentlig syk igjen. I løpet av denne perioden ble ingen rundt meg syk, så tviler sterkt på det har vært korona, har heller aldri vært nærkontakt.

Siden nyåret har problemet trappet seg litt opp med mindre pustevansker og tetthet i brystet. Tenkte å dra til legen for å sjekke, så tok koronatest i går og den kom tilbake negativ. Har ikke time før den 7.4., men er det noen som har noen tanker om hva det kan være?

Har tidligere hatt problemer med betennelse i både lunger og hals, samt astma, er det noe som kan ha kommet tilbake? Var som sagt syk en periode i fjor, kan det være bivirkningene av tidligere koronasykdom?

Åja, sant, lol. Jeg er 25 år gammel, mann og meget dårlig fysisk form.

Har ofte problemer med at skjorter (selv i XXL) ikke passer meg i lengden i det hele tatt, er det noen produsenter som lager litt lengre skjorter? Varme fra joggebukse er noe av grunnen for at jeg unngår dem, men er heller ikke helt komfortabel med tights som formen er nå, hvordan er det med de veldige tynne treningsbuksene? Vet ikke hva de heter, men husker jeg brukte på gym for 15 år siden, liksom.

Ellers, takk for hjelp! Bruker ofte å trene i band-skjorter, og de er vel strengt tatt ikke laget med trening i bakhodet. 😬

Skal begynne å trene igjen i nærmeste framtid, og trenger vel gode treningsklær.

Hovedsaklig lurer jeg på hva jeg ser etter i en god innesko til tredemølle? Trenger jeg virkelig å bruke flerfoldige tusen, eller holder det med sko til 500-600?

Hvor finner jeg også godtsittende treningsbukser? Har noe joggebukser, men de sitter dårlig på meg. Det kan selvsagt være med at jeg har gått litt opp siden sist jeg kjøpte joggebukse, men har alltid følt meg ukomfortabel med å bruke joggebukser mens jeg trener. Hvilke alternativer har jeg på den fronten?

Tusen takk for motivasjonen, og de fine ordene. Sov bort nesten hele dagen, så var kanskje litt treg med å svare enkelte.
Prøver å ta imot hjelp, vet bare jeg synes det er vanskelig å forstå meg for at jeg er "verdt det". Personlig mener jeg alle mennesker har en verdi, men klarer bare ikke strekke det til meg selv, men jeg jobber med det!

Tror også en av hovedproblemene jeg sliter med er å forstå at selv om andre rundt i verden kanskje har det verre, er dette mitt liv og jeg må innse at jeg relativt sett ikke har det så bra.
Håpet er at jeg en dag ikke er livredd for konfrontasjoner eller å starte samtaler. Har jo kommet en lang vei på det sosiale hvertfall: for bare noen år siden kunne jeg nesten ikke snakke med andre i det hele tatt, nå er det bare det å starte samtaler (ene og alene for å snakke med noen) som er utrolig vanskelig.

Ser jo også at jeg heldigvis er mer likt enn jeg tror, har alltid vært redd for å snakke med venner om problemer jeg har, men har bare fått støtte de gangene jeg har gjort det, og personlig føler jeg meg nærmere dem enn før - og det er bare bra.
 

Ja, jeg er klar over det, men det er jo en del av grunnen for at jeg trenger psykisk hjelp. For øyeblikket klarer jeg dessverre ikke å bare skyve bort det som fører meg i en ond spiral. Kan klare det midligertidig, men det kommer tilbake fordi jeg har ikke de "mentale" verktøyene for å hjelpe meg å bare la være.
Sannsynlig noe jeg gjør for å føle meg "tryggere", fordi da vet jeg liksom hva som sannsynligvis skjer med meg framover.

Er ikke spesielt redd for selve testen, bare at om jeg er syk at jeg skal være syk veldig lenge og ikke kunne dra hjem.

Jeg hadde en jobb før jeg dro, men den ble besatt like etter jeg dro så vidt jeg vet. Sannsynligvis kan jeg kanskje få en liten tilkallingsstilling der. Har personlig dårlig erfaring med vikarbyrå, siden det introduserte utrolig mye usikkerhet i livet mitt: fikk langvarig jobb én gang, ellers levde jeg på usikkerheten om jeg hadde jobb en dag eller ikke. Ble ringt om morgenen, gjerne bare noen timer før jeg skulle på jobb, og dette ble dessverre for mye for meg. Har også innsett at arbeid med omsorg for andre mennesker også blir for mye for meg, så det vil jeg helst unngå.

Har tidligere blitt diagnosert med generalisert angstlidelse, selv om jeg ikke finner noe dokumentasjon på dette. Studerer for øyeblikket til 3D animasjon, men innså ganske fort at perfeksjonistiske tendenser gjorde at det ble utrolig vanskelig å jobbe: blant annet følelser om å ikke klare å jobbe fordi jeg ikke ser vitsen, at andre ikke bryr seg om det jeg lager og mye annet. Kan ikke forklare bedre enn at jeg ikke klarer å arbeide med det. Bare å prøve å begynne å arbeide med det er ett enormt stressmoment.

Derfor jeg også tenkte at gruppeterapi kunne være positivt: at jeg får delt tanker i ett positivt miljø uten at noen dømmer meg, og at jeg kanskje også kan få flere bekjente gjennom det.

Familiedynamikken er heldigvis veldig bra. Jeg har fått mye støtte for å flytte hjemover, og at jeg skal gjøre det som føles rett for meg. Boplassen er mitt gamle barndomshjem, så akkurat der føler jeg mye sikkerhet. Hjemme har jeg også mange venner, og har til og med noen venner i gåavstand av hvor jeg skal flytte, så det er positivt.

Det som plager meg aller mest nå, er følelser om verdiløshet, at jeg er feig og dum siden jeg forlater studiene mine så tidlig. Har som sagt fått mye støtte, men det er liksom en del av meg som ikke vil godta det. Videre sliter jeg spesielt med tanker om usikkerhet, kan personlig aldri huske noen særlige punkter i livet mitt hvor jeg har følt noe særlig sikkerhet i hverdagen, så er overbevist over at noe går skeis i løpet av prosessen av å komme seg hjem: enten at jeg får korona, og har det utrolig lenge og ikke kommer hjem til etter nyttår, eller at plutselig så mister jeg all støtten jeg har fått (lege, psykolog, familie).

Jeg vet det ikke er slutten for meg i forhold til studier og/eller jobb sånn rent logisk, men det er en del av meg som også forteller meg at jeg kommer til å bo med familien min for resten av livet og at ingenting noen gang forandrer seg, og den tanken skremmer meg.

Hei!

Jeg flyttet nylig (under 2mnd) for å studere, men grunnet verre psykisk helse, utbrenthet og mye ensomhet, kommer jeg til å flytte hjem igjen. Har mye angst, så ofte vanskelig å klare å tenke klart, så trenger litt hjelp for å vite hvordan jeg skal gå fram videre. Er forøvrig 24 år og mann. 

For det første mistenker jeg at jeg er blitt koronasyk, så skal få tatt en test og få det unnagjort før jeg flyr hjem eller drar til legen/psykolog fysisk. Men når vet jeg eventuelt at jeg er frisk igjen? Vil helst unngå å smitte andre, og vil HVERTFALL ikke smitte familien min eller vennene mine.

Lurer også på om psykisk helse er grunnlag nok til å "glemme" dette semesteret ift. Lånekassen, har hørt at noen har fått slettet lån og sånn gjennom sykdom, men vet ikke hvor "alvorlig" det må være.

Skal få ordnet med psykolog + lege her jeg bor nå for å fikset meg psykolog til jeg kommer hjem igjen slik at jeg får hjelp + eventuell tilpasset arbeid hjemme. Er det noe spesielt jeg burde tenke på? Psykologen jeg går til nå anbefalte meg gruppe terapi, har noen erfaringer med dette?

Har ikke jobb, hvordan får jeg ellers penger mens jeg leter etter jobb? Har hørt andre fått hjelp fra NAV, men vet ikke her heller hva kriterier er for det.

Beklager hvis dette ble veldig "all over the place", er veldig engstelig for øyeblikket så klarer ikke å tenke helt klart. Spør gjerne om noe er uforståelig.

Liker godt 'The Drunken UX Podcast' og 'Corecursive'.

Hei! Jeg studerer dataingeniør nå, og skal til høsten begynne med spillutvikling og datamaskingrafikk på utveksling. Tenker over nyttår å kjøpe en laptop som varer lenge, er kraftig både på CPU og GPU og som er lett og tynn. For øyeblikket har jeg øyet på en Dell XPS 15 7590 med i7-9750H, GTX 1650 og 16GB RAM.

Hvilke andre maskiner i denne prisklassen fyller kriteriene mine (<20 000kr)? Har helst lyst på en 15 tommer, men en kraftig 13 tommer med god skjerm er også tenkelig. Maskinen skal brukes til programmering, grafikkutvikling, arbeid og som en generell maskin når jeg drar på utveksling i Østerrike (orker ikke dra med en stasjonær på fly) og vil helst ha en maskin som varer LENGE.

Sorry for at jeg har vært dårlig til å svare!

Angående migrene/hodepine: det er ikke noe jeg sliter med spesielt. Hender jeg får hodepine innimellom, men det er såpass uvanlig at jeg ser for meg at det er bare sånn alle får det. Blir dog kvalmere av hodepine.

Reaksjoner på medisin: tviler. Jeg har bare brukt medisiner siden April i fjor, og jeg har hatt kvalme lenge før det.

Angst og stress: tviler faktisk ikke at det kan være en forklaring på kvalmen. Tenker at jeg skal purre mer på fastlegen min om en henvendelse til VOP, tidligere gikk jeg ut fordi jeg var for sjenert til å si ifra at jeg ikke var ferdig - dessuten likte jeg ikke henne jeg hadde. Går ikke i terapi per nå, men går til oppfølgningstjenesten (som er bedre enn ingenting, dessuten er hun jeg har blitt tildelt veldig forståelsesfull og snill). Skal som sagt purre mer til fastlegen om dette.

Det skal også sies at jeg ofte spiser fort, og spiser ofte med store mellomrom. Det er ikke noen spesiell grunn for det, men det er bare det jeg alltid har gjort. Kan liksom gå flere timer uten mat, fordi jeg ikke er sulten fordi jeg er kvalm.