Pebbles88

Hmm, jeg tror vi snakker litt forbi hverandre.

 

Du sier at "hvorfor-spørsmål" er essensielle for mennesker. Jeg skal være enig i at mange mennesker stiller spørsmål av typen "hvorfor er vi her?" og "hva er meningen med livet?"... Jeg vil si at biologi/psykologi godt på vei forklarer grunnen til at vi stiller slike spørsmål.

 

Jeg er vel egentlig bare usikker på hva du mener når du sier at det er essensielle spørsmål. Kan du utbrodere?

 

 

Med "essensielle" mener jeg grunnleggende, viktige. De aller fleste (alle?) stiller seg slike spørsmål - men så er man jo i ulik grad opptatt av å finne svar, selvfølgelig.

Mener du at "hvorfor" spørsmål gir mening? At det er spørsmål som har gyldige svar?

Nei - "hva" er essensielt noe helt annet enn "hvorfor", og da leter man ikke etter "gyldige svar".

Livssyn og tro er ikke vitenskap, og man forholder seg ikke til det som om det skulle være det, heller.

 

Vitenskapen forklarer alt. Religion svarer ikke på noen ting, gir bare en falsk trygghetsfølelse. Religion kan hjelpe folk på et personlig nivå, men det at mange nok påstår det samme gjør det ikke sant.

Selvfølgelig forklarer ikke vitenskapen alt.

Den besvarer ikke hvorfor-spørsmålene. Hvorfor-spørsmålene er helt essensielle for mennesket og det er derfor de fleste (på verdensbasis) finner det helt naturlig at tilværelsen har en åndelig side i tillegg til det materielle.

Jeg synes alt av vitenskapelige nyheter og informasjon er vanvittig interessant. Også synes jeg det er akkurat like interessant at vi er del av noe mye større - vitenskapen beviser stadig nye sammenhenger, og ingenting skulle tyde på at alt er bevist eller funnet eller satt i sammenheng. Den som kan og vet alt, er ikke ekte vitenskapelig skrudd sammen - man vet aldri alt. Det er det som er gøy!

Jeg tror hovedgrunnen til at så mange er ulykkelige/angstfyllte/deprimerte eller kanskje bare generelt litt utilfredse, er at de bedømmer eget og andres menneskeverd utfra hva de gjør, kan og klarer. Når man har suksess, føler man seg litt bedre enn naboen, når man har masse muskler, føler man seg litt bedre enn kameraten, når man har tatt en lang utdanning, føler man seg litt bedre enn folk uten udtanning.

Min verdi, er å vite at både jeg selv og andre har verdi kun i kraft av å være seg selv. Og at størst, best, først kun er egobaserte mål som på ingen måte reflekterer noens grunnlegggende verdi som menneske.

Med en slik verdi i bunn, blir man avslappet, trygg og glad. Og det er helt uviktig om fotballfrue har flat mage to dager etter fødselen, selv om jeg ikke har det årevis etter fødelsen og om naboen tjener mer enn meg. Og da handler livet plutselig om noe helt annet enn å måle seg opp mot andre, og føle seg bra og dårlig om hverandre avhengig av hva man til enhver tid er i stand til å oppnå sammenlignet med andre. Da handler livet om glede og utvikling og gode relasjoner til andre og nærhet og samarbeid - og så blir alt så mye mer meningsfylt. For meg, ihvertfall.

Jeg er ikke kristen selv, men mitt inntrykk er at de fleste moderne kristne ikke leser alt som står i Bibelen bokstavelig, men at de heller ser på det som bilder og symboler som har en overført betydning.

Det er vel helst kreasjonistene i USA som avviser vitenskapen og ikke det store flertallet av kristne.

Selv tenker jeg at vitenskap og religion/åndelig livssyn er to sider av samme sak, og ikke motsetninger. Vitenskapen forklarar hva, men ikke hvorfor.

Jeg tenker at det ikke er så rart at foreldre som blir fratatt barna ser på BV som slemme og som noen som motarbeider dem. Mennesker som ikke evner å gi barna sine omsorg, har veldig lav energi og er sjelden i stand til å se egen situasjon med et objektivt blikk. De kjenner på overveldende følelser som hat, selvhat, frustrasjon, sorg og sinne. Og når man er der følelsesmessig, er det temmelig umulig å orke å ta ansvar for elendigheten selv - da er det mye, mye lettere og peke på alt annet og alle andre og skylde på dem.

Jeg skulle ønske BV fikke veldig mye mer ressurser, for det er en kjent sak at mapper blir liggende for lenge (pga av liten kapasitet) og at mange får hjelp alt for sent.

Hvorvidt man bringer egne negative erfaringer inn i barndommen til egne barn eller ikke, handler mye om bevissthet. Det er ikke uvanlig å tro at man er ferdig med traumer man slett ikke er ferdig med. Det er vondt og vanskelig å erkjenne at man påfører egne barn belastningen med egne uheldige mønstre, men i realiteten er det få av oss (ingen?) som klarer å unngå helt å påføre egne barn emosjonell belastning igjennom en hel barndom.

Det store skillet går mellom foreldre som ikke er redd for å erkjenne feil og foreldre som er strutser ang. egne feil. Det er ikke farlig å ikke være 100% perfekt i foreldrerollen til enhver tid. Men det er ikke bra å vokte om egen selvfølelse ved å være fullstendig ubevisst egne feil.

For min del er det viktig å erkjenne at mine barn påvirkes av min emosjonelle tilstand til enhver tid og å ta ansvar for dette. Jeg er veldig glad for at egne barn er trygge nok til å gi beskjed når jeg påfører dem noe negativt :"Jeg liker ikke at du snakker til meg med sint stemme") og jeg ber alltid om unnskyldning der det er påkrevd. Det er ikke farlig å gjøre feil, men det er ikke bra å ikke kunne innrømme det og ta ansvar for det.

Det aller viktigste vi kan gi våre egne barn er uforbeholden kjærlighet. Det er viktig å ikke bare skryte når de har vært flinke eller er ekstra snille. Om barna vet at de er gode nok for oss foreldrene helt uavhengig av egne prestasjoner, tåler de at vi ikke er perfekte til enhver tid. Mennesker med godt selvverd er robuste i livet - og det er lite jeg er mer opptatt av enn å bidra til egne barns (og andre mennesker, for den del) selvverd. Og eget! (Men det er en helt annen diskusjon - kanskje.)