Rolf_Even

Rolf_Even@ Tåkelur forklarer helt korrekt hva jeg mener.

Behandling for psykiske lidelser bestemmes i hovedsak ut fra hvilken sykdom en har. Siden depersonalisering /derealisering forstås som symptom og ikke som selve sykdommen, så er ikke hovedfokus på dissosieringen, men de plagene som forårsaker dem.

 

Kognitiv terapi vi kunne være nyttig i en del tilfeller, slik som ved depresjon og angst, men det er langt fra eneste behandlingsmetoden og heller ikke den mest egnede for andre tilstander.

 

Siden du ser på dine dissosiative symptom som en form for forsvar, antar jeg at du har en del angst som ligger under. Da vil det være nyttigere å velge en psykodynamisk terapi. Kanskje noe i leia til Affektbevissthetsterapi (ABT) hadde vært noe for deg. Den norske psykologen Jon Mosen har jobbet mye med dette og er en flink formidler av kunnskap. Wiki var ikke så klar på dette, men det er i alle fall det som ligger ute. http://no.wikipedia.org/wiki/Affektbevissthetsmodellen

 

Her en tydeligvis et forelesningsmanuskript, Jeg har ikke lest det grundig, men det ser ut til å ha mye om ABT, du kan jo kikke på det og se om du finner noe av det nyttig.

http://livslyst.weebly.com/uploads/4/9/2/7/49279/affektbevissthet_ved_soerlandet_sykehus_2012_andreas_aamodt.pdf

Takk for meget informativt svar!

 

Har ikke hørt om det. Men tror jeg har opplevd noe lignende i en drøm eller på vei til drømmeland. Som om alt endres i relativ størrelsesforhold, og du ser ting fra en annen vinkel enn hvor du er. Og når du ser på deg selv er du liten. Merklig og litt skremmende følelse.

 

Om det er noe annet vet jeg ikke.

 

Prøv å tenke deg hvor forbauset du kan bli når du med egne øyne ser at du er tom, det er ingenting der "inne", men likevel kommer hele universet ut av den samme tomheten ..

 

Veldig god forklaring!

Depersonalisering er nært beslektet med 'derealisering'; da er det den ytre virkelighetsoppfatning som er endret. Både depersonalisering og derealisering er hyppige normalpsykologiske fenomen, men noe som en sjelen møter i klinisk praksis. Jeg tror så godt som alle har opplevd depersonalisering/derealisering i større eller mindre grad, mange uten å tenke videre over det.

 

Diagnostisk hører de hjemme i gruppen av dissosiative lidelser, og sees ved stress, ved søvnmangel, under rus/påvirkning eller som følgetilstand til andre psykiske lidelser som f eks psykose.

 

Som Rolf_Even sier er dette ufarlig, og i de fleste tilfeller skal plagene ikke ha noen særskilt behandling. De går over av seg selv.

Men både depersonalisering og derealisering kan i sjeldne tilfeller være skremmende og plagsomt. Om symptomene ikke gir seg må grunntilstanden behandles etter vanlige prinsipp.

Hva vil det si å behandle grunntilstanden etter vanlige prinsipp? Brukes da eventuelt Cognitive Behavioural Therapy?

Hallois!

Mitt navn er Rolf, og jeg er 20 år gammel. Jeg har noe som kalles for depersonalisering/derealisering og vil gjerne snakke litt om dette.

For dere som ikke vet hva depersonalisering/derealisering er:

Depersonalisering/derealisering er en psykisk dissosiativ lidelse som får deg eller omgivelsene dine til å føles uvirkelig. Det er vanskelig å forklare helt hvordan det føles, og man må ha opplevd det for å forstå alvoret i det.

Depersonalisering/derealisering er ikke farlig, heller tvert imot. Det er en forsvarsmekanisme i hjernen som slår inn etter traumatiske opplevelser som: psykisk stress, angst osv.

For å unngå at jeg skriver en stil på 4 sider om depersonalisering, så kan du lese mer

detaljert info om det her:

Hva vil jeg med alt dette?

Jeg har lyst til å skape litt diskusjon rundt dette. Jeg vil vite hvor godt det norske folk kjenner til depersonalisering/derealisering, og eventuelt også hvordan dere selv kanskje har opplevd dette. Del gjerne egne erfaringer og "Do's and Dont's" rundt dette.

Jeg ser fram til å se svarene deres

Hilsen

Rolf