Virrmann

Jeg likte denne sangen veldig godt, du har en egen sårhet men samtidig også styrke som var veldig behagelig å høre på. 

Takk for at du delte denne flotte sangen Emma!  Håper du deler mer i fremtiden også. 

Det er et veldig kjent problem du beskriver. Start fasen er alltid full av sex som jo er lovende for fremtiden. Jeg har mange kompiser som har vært/er i din situasjon, jeg har også selv vært der.
Det er en ond-sirkel, for hvor mer du bryr hodet ditt med dette, og hvor mer du vil prate med henne om problemet deres(ditt), hvor mindre keen blir hun.
En kompis av meg så seg så lei av dette, at alltid han måtte ta initiativ osv, og opplevde ofte å bli avvist. Han prøvde å prate med henne men det gjorde bare problemet verre (hun følte seg utilstrekkelig osv). Hans løsning var å snu bordet totalt. Han viste henne null oppmerksomhet seksuelt, og viste ingen tegn til å ville ha sex over en periode på 4 uker. Det var hardt for han selvfølgelig, men han ville at hun skulle føle hvordan det var. Han takket pent nei om madammen ønsket sex. Etter perioden forsto hun bedre hvordan han hadde hatt det...
Jeg vet ikke om jeg anbefaler å gjøre det samme, men det kan kanskje være fristende noen ganger?
Jeg tror ihvertfall du kan ha godt av å prøve å tenke på noe annet, prøve å legge problemet litt til side så ikke mangelen på sex definerer forholdet per nå. Kanskje roe litt ned på de romantiske gestene til ting tar seg opp i sengen? Høres ut som om du står på veldig uten å få så mye i retur! Kanskje på tide å øke taksten på seg selv?

Hei alle sammen.
Jeg har aldri skrevet noe før, men idag fikk jeg en trang til å skrive noe ned, som jeg gjerne skulle hatt en tilbakemelding på. Den korte historien under er skrevet på 1 times tid, så jeg forventer selvfølgelig ingen grundig feedback. Men en kort og brutal tilbakemelding hadde vært fint.
Treffer jeg noen her eller drukner jeg i alt som noensinne er gjort før eller av mangel på talent?
- Jeg er ikke selv helt klar over hva budskapet er, men det var dette jeg ville skrive.
(Jeg har for øyeblikket ikke noe word-prossesor så det er nok en del skrivefeil jeg ikke har sett.)
----------------------------------------------------------------------------------------

Graven

Jeg gikk sakte forbi de mange gravene. Hetten på jakken hadde jeg trukket godt nedenfor pannebrasken, imens regnet ustanselig prøvde å finne nye måter å penetrere min alt for store regnjakke. Det var en rar følelse å gå der, ikke bare på grunn av alle de forlatte livene, men også grunnet de andre besøkende som trosset været denne julaften. Raske og tilsynelatende sympatiske blikk ble kastet min vei i ny og ne av motpasserende gravletere. Det ga meg en vemmelig følelse. En følelse av å måtte føle noe tilbake. Jeg prøvde å finne ut av hva jeg følte, samtidig som jeg begynte å fryse. Der var den vel, antok jeg. Følelsen jeg lette etter. Kald, jeg følte meg kald.

Jeg innså at det hadde gått alt for lang tid siden sist gang jeg hadde besøkt graven, jeg husket ikke engang hvor den var. Fornemmelsen av skyld hvisket jeg fort ut. Hva var jeg skyldig for? Jeg kjente knapt mennesket som lå der, alikevel følte jeg en dyp relasjon til ham. En relasjon jeg tror hverken han eller jeg egentlig satt noe særlig pris på. Vi var begge drittsekker, den ene etterkommer av den andre. Han var dritten og jeg var sekken.

De symetriske gravene lagde klare veimønstere over plassen. Jeg syntes det var fint. En slags utilsiktet metafor for hvordan døde liv har skapt og formet uttallige kombinasjoner av veivalg for oss levende. Akkurat slik som jeg hadde valgt å følge veien etter Farfaren min. Selv om jeg ifra før visste den inneholdt knuste hjerter, svik og utroskap. Jeg hadde ikke lært en eneste lekse, ikke en jævla en. Tanken på veien og valget ga meg en vond og stikkende følelse i brystet, men jeg var ikke kommet hit for å ha det godt, jeg var kommet for å lide.

Jeg ble stående stille, samtidig som jeg forsøkte å tenke tilbake til den dagen i April for ni år siden, den dagen jeg gråt som om han skulle vært en helgen. Hvor i helvete var det de gravde han ned? Et vagt minne om en stor Eik meldte seg i det jeg snudde meg rundt. Og der var den. Hadde det ikke vært for det pistrende regnet ville den vært lett å få øye på. Graven var den eneste av naboene som ikke hadde noen blomster, lykter eller noen annen form for dyrket jord. Den svarte udyrkede jorden langs med stenen bare lå der. Død og stille, uten en eneste historie, minne, eller savn å formidle.

Halvard Hansen 1930 – 2004

Jeg startet å bevege meg mot den, den ene foten fulgte den andre imens jeg håpet på at noe skulle skje. Jeg håpet på å føle noe. Jeg ville gråte, le, skammes, til og med savne. Hva som helst, bare ikke tomheten, den jævla tomheten av å føle absolutt ingenting. Jeg nærmet meg skritt etter skritt. Skuffelsen økte i takt med at avstanden minsket, helt til den ble total og jeg var fremme. Jeg var helt tom. Jeg kunne like gjerne stått å ventet på bussen, sett bortifra at bussen alltid kommer, for her kom det ingenting. For hva som både kunne ha vært ett øyeblikk og en evighet, ble jeg stående å titte ned på stenen. Her lå han altså. Halvard, Hvalfangeren i fra Sandefjord. Den notorisk utroe Hvalfangeren. Takket være han hadde min fars søskenflokk økt i manntall jevnt og trutt de siste årene, uten at noen i familien egentlig hadde født. Jeg startet livet med to Onkler, nå hadde jeg flere enn jeg kunne navnet på. Det hele startet med en ung dame ifra Belgia, min Tante, som ville finne faren sin. Det skulle senere vise seg at hun ikke var alene om den saken, det var mange som lette etter Halvard Hansen ifra Sandefjord. Jeg hadde vært en av dem for bare et øyeblikk siden.