Sigridl

 

Høres ut som om du har vært igjennom litt av en reise med kneet ditt du også. Men slik jeg skjønte det så er du nå tilbake for fullt i fotball og har et godt kne? Det er i så fall bra.

 

Jeg har nå vært innom både nimi (flere fysioterapeuter og leger/ortopeder) og jeg var på Lovisenberg i går. Planen for kneet mitt er å fortsette å trene og se om muskulaturen klarer å stabilisere kneet nok til at det ikke er så ustabilt. Problemet er at selv om jeg har trent mye og musklene har blitt klart sterkere siden operasjonen, så opplever jeg fremdeles mange episoder i uken der kneet glipper over. Dette kommer helt ut av ingenting og ca. halvparten av gangene skjer det mens jeg går helt vanlig.

 

Legen på Lovisenberg så på noen ferske MR- og røntgenbilder og der fant han dessverre ut at det nye korsbåndet jeg fikk i januar sitter feilplassert. Det vil si at når de laget nytt korsbånd i januar ble dette satt inn litt for langt bak i kneet. Dette kombinert med et slakt indre leddbånd gjør at jeg får disse glippene. Jeg skal snart tilbake til nimi og etter det skal jeg til en annen lege på Lovisenberg (den legen med mest erfaring med slike korsbåndsskader i Norge) og han skal da i samarbeid med den legen på Lovisenberg jeg nettopp var hos diskutere hva som skal gjøres. Alternativene er å trene og satse på at det blir stabilt nok av det, lage nytt indre leddbånd, eller lage nytt korsbånd enda en gang og lage nytt leddbånd i samme slengen. Dette ser ut til å kunne være det beste alternativet da korsbåndet kan bli slakkere hvis jeg strammer opp det indre leddbåndet og ikke gjør noe mer med korsbåndet. Problemet er at det ikke er så mange sener å ta av lenger etter alle disse operasjonene jeg har hatt. Sener må derfor sannsynligvis tas fra høyrebenet (det friske benet). Han snakket om donorsener, men dette har de ikke på lager på Lovisenberg så det blir nok ikke det.

 

Håper ikke det er flere som opplever det samme som jeg har gjort. Det er jo nå 5 år siden det hele startet og jeg sliter mye med kneet enda... Håper ikke jeg skremmer noen med denne historien min. Jeg ønsker dere andre lykke til videre med trening og knær!

Det stemmer! Er fult restituert og tilbake på fotballbana:) eneste jeg er litt bekymra for er styrketreningen på kneet, blir så ivrig på fotballen så tar meg sjeldent tid til det.. Også psykisk går jeg iblandt å tenker "når skal det skje igjen?". Jeg vet jeg ikke burde gå å tenke sånn, men klarer ikke å la være..

Du som har hatt så mange operasjoner fra før, at du ikke blir lei? Tror nok selv at jeg hadde ønsket å operere både korsbåndet og leddbåndet slik at kneet forhåpentligvis skal bli helt bra igjen.. Det med å ta sener fra det andre benet skjønner jeg ikke helt da hamstringsena bak låret(hvor de ofte tar nye korsbånd fra) vokser ut igjen av seg selv etter ca 2 mnd. Er selv 17 år så skjønner at det kan være tøft å bli operert igjen, men bare tenk at du ikke får gjort noe selv og at det er legene som skal ha greie på det!

Har du forresten sjekket med forsikringsselskapet ditt? Be foreldrene dine ringe og forklare saken, er få som vet om at man kan få igjen litt etter en slik hendelse.

 

 

Hei.

 

Jeg vet ikke om denne fortsatt er "aktiv" men i hvert fall, har ett spørsmål angående korsbåndskade.

 

Selve skaden skjedde for ett år siden, men operasjonen var i Januar i år. Det har jo selvfølgelig vært helt forferdelig, men i det siste har det begynt å stikke i kneet, spesielt rundt arret. Også på treninger begynner det å klø og hovne opp. Vet ikke om dette er normalt eller?

 

jente, 16

 

Anonymous poster hash: 28152...940

Hei!

Kjenner igjen det med stikking ved arret, det har jeg kjent også. Selv har jeg vært veldig heldig med at kneet nesten aldri hovner opp:) har hørt det er flere som sliter med at det hovner opp etter treninger opptil ett år etter operasjonen, eneste du kan gjøre er å ise ned etter hver trening når det er hovent! Det med kløing kjenner jeg kun når jeg blir sliten og har bra blodsirkulasjon i kneet, det kommer an på åssen trening du driver med men kan være det som gjør at du får større blodsirkulasjon:) ingenting av det her er fasit men kan være en grunn, hvis du er redd for om det er noe ville jeg oppsøkt legen din og forklart

Jeg lurer på om du merker noe hvis du f.eks er på shopping en dag, om du får vondt? Jeg kan bli veldig sliten i kneet bare etter to timer med shopping og da stivner det helt..

 

Hei.

 

Jeg vet ikke om denne fortsatt er "aktiv" men i hvert fall, har ett spørsmål angående korsbåndskade.

 

Selve skaden skjedde for ett år siden, men operasjonen var i Januar i år. Det har jo selvfølgelig vært helt forferdelig, men i det siste har det begynt å stikke i kneet, spesielt rundt arret. Også på treninger begynner det å klø og hovne opp. Vet ikke om dette er normalt eller?

 

jente, 16

 

Anonymous poster hash: 28152...940

Hei!

 

Nå har det seg sånn at jeg akkurat har gjennomgått en korsbåndoperasjon (ACL), og tenkte rett og slett å skrive et innlegg om historien før operasjonen og etter skaden.

 

Grunnen til at jeg velger å lage dette innlegget er fordi jeg kjeder meg, og selv har jeg hatt mange spørsmål angående operasjon etc. Kanskje noen flere har opplevd eller kommer til å oppleve det samme og har spørsmål rundt dette. Og en annen grunn er rett og slett at jeg trenger å fortelle dette til noen

Så da begynner jeg.

 

Det hele startet med at jeg meldte meg frivillig inn i militæret, og ble innkalt i mars 2011. Jeg var rekrutt i Luftforsvaret KNM HH, på Madla.

Uka før den berømte "feltuka" spilt vi fotball. Før jeg dro inn i militæret var jeg aktiv twintip-kjører, og det ene fører jo til det andre, så jeg driver hele tiden og hopper og turner rundt. Mens vi drev å spilte fotball holdte jeg på med mine finurlige rotasjoner helt til jeg tok en satans fart og skulle ta 540. Jeg landet på en fot, og i det kroppen min var på huk fortsatt kroppen og spinne, og jeg fikk en sinnsykt vridning i kneet.

Da vridningen kom, fulgte det et helvettes smell etterpå. Noen få minutter senere rødmet kneet, det var hovent og jeg kunne ikke gå på det. Smellet kunne forresten alle på hele fotballbanen høre.

 

Så etter skaden fikk jeg bandasjert med is og ble jeg sendt rett på sykehuset, hvor jeg ventet i en times tid. Deretter fikk jeg snakke med en turnuslege. Jeg fortalte han om vridningen og smellet. Tilbakemeldingen var at dette var kun en strekk, og smellet jeg hørte var bare en scene som strakk seg.

Jeg satt vel og diskuterte en halvtimes tid før jeg fikk lov til å ta røntgen.

 

Når røntgenresultatene kom så legene at jeg hadde "Hydrops" (Hydrops vil si at en stor mengde væske hoper seg opp rundt et skadested). Så dagen etter ble jeg sendt for å ta MR.

Når MR-resultatene kom, fikk jeg høre følgende;

Jeg hadde røket korsbånd, leddbånd, skadet menisk, knust toppen av leggbenet (noe som førte til små beinfragmenter i kneet) og en ganske ille nedpressning på høyre del av leggbenet.

Dette førte til umiddelbar MUD (Midlertidig Tjenesteudyktig) fra miliitæret. Dagen etter fant jeg ut at jeg kom inn som hundefører, bare for å gjøre alt jævligere.

 

Så kom jeg jo hjem til Lillehammer og startet med fysioterapi før jeg dro på sykehuset noen dager etterpå. Kirurgen på sykehuset sa at de ikke ville operere nå som det var så hovent, pluss at jeg måtte ha full strekk og nesten full bøy i kneleddet før de kunne gjøre noe som helst.

 

Etter 4-5 måneder med fysioterapi, og full strekk i kneet kom jeg tilbake til sykehuset.

Igjen ble jeg avvist. De ville ikke operere fordi jeg hadde trent så bra at leddbåndet hadde grodd på plass, og jeg trengte visst ikke operere før det gikk galt IGJEN. Han brukte forresten Aksel Lund Svindal som et eksempel på et toppidrettsutøver uten korsbånd. Greit nok det, men jeg sier at jeg driver med langt flere idretter enn det han gjør, og jeg trenger et korsbånd (Basket, skating, utforkjøring, twintip mm). Men det var et tydelig nei.

Ettersom tiden gikk hadde jeg to tilbakefall, hvor jeg strakk leddbåndet pga ustabilt kne.

Likevel ville Lillehammer Sykehus IKKE operere. Hvorfor aner jeg ikke.

 

Så tiden gikk, og jeg var fast bestemt på at jeg ville ha et korsbånd, men jeg ante ikke helt hvordan jeg skulle gå fram, da jeg ikke kunne gjøre operasjonen helt privat, og de fleste sykehus ville nok avvise meg. Og jeg ville IKKE dra på et sykehus hvor de ikke har spesialister på kneoperasjoner og korsbånd.

 

Så jeg var så heldig at den 3. desember fikk jeg en time på Martina Hansen Hospital, hvor jeg fikk et JA. "Vi opererer den 13. januar!". Det er altså noe jeg har gått og ventet på i ca et år.

 

Iløpet av det året har jeg vært sykemeldt (Ja, kall meg trygdesnylter), men grunnen til det er at jeg har vært aktiv hos fysioterapeut og ventet på en operasjon, så jeg så ikke helt vitsen i å skaffe meg jobb for noen måneder. Det blir liksom... "Katta i sekken"?

 

Så nå ligger jeg i min seng, ferdig etter en suksessfull operasjon, og følte for å dele denne historien. Hvor mange som vil lese den er vel en annen historie.

 

Poenget mitt er at om dere har spørsmål, eller om dere lurer på noe angående framgang for operasjon, selve operasjon, opptrening før og etter operasjon, så vil jeg med glede svare dere.

Om noen har en lignende historie å dele som kan gjøre andre pasienter klokere, eller om du bare har behov for å prate om det, post i vei! Her er det ingen hindringer!

 

Takk for meg

 

 

EDIT: Bare legger til noen tags.

korsbånd operasjon kneskade sykehus martina hansen hospital lillehamer sykehus ACL leddbånd skade

Hei!

Kom over denne tråden nå og har lest igjennom alle kommentarene.

Den største grunnen til at jeg nå velger å fortelle min historie er fordi jeg lå på samme sykehus til samme tid som deg.

Ble operert ved Martina Hansens hospital i Bærum den 12. Januar 2012, alt gikk veldig bra og jeg kom ut igjen dagen etter. Jeg kom hjem og skulle starte med fysio kun en uke etter operasjon (vet det er tidlig, men ville komme igang). Jeg skulle først stå på det opererte benet også vugge litt frem om tilbake på begge men jeg hold meg fast i en benk. Dette gjorde så vondt at jeg fikk tårer i øynene og jeg måtte bare stoppe med en gang, det gikk ikke. Vi bestemte oss for å avslutte fysiotimen så jeg skulle komme tilbake når jeg ble bra..

Dagene etter jeg hadde vært hos fysio var helt jævelige, jeg skalv og hadde så forferdelig vondt. Jeg bare lå på badegulvet og gråt en hel uke.. Jeg klarte ikke å gjøre noenting! Jeg måtte etter ca to uker dra til fastlegen å ta ut stingene mine, det gikk bra men så, etter et-par dager begynner det å danne seg litt betennelse i det ene arret så jeg dro igjen til legen min og spurte om han kunne gjøre noe med det. Han skjærte opp litt, men det var lite væske som ville ut.

Jeg ble ikke noe bedre etter dette, så jeg dro til legevakta en kveld for å sjekke det, jeg ville vite hva det var. Legen som var på legevakta den kvelden ba meg fjerne plasteret, hun så på det og det eneste hun sa var at hun skulle se etter noe antibiotika. Jeg fikk det hun hadde og dro hjem, hun tok aldri tempen eller noen blodprøver av meg, noe hun absolutt skulle gjort siden jeg var relativt nyoperert.

En natt våkner jeg veldig tidlig, av at det var så kaldt ved føttene mine, jeg skjønte ingenting. Jeg trodde jeg hadde svettet, men det var noe glatt væske så det kunne det ikke være... Jeg ropte på mamma og ba henne vente, så jeg gikk ned trappa og vi sjekka hva som hadde hendt. Det randt og randt væske(verk) fra såret mitt, jeg var så lei meg men mamma trøstet meg alltid med at det kom til å gå bra. Vi fikk det til å stoppe og jeg dro på skolen.

Etter skolen neste dag skulle jeg bytte plaster før mamma var hjemme fra jobb, da skjer det igjen. Det bare renner, det stopper ikke så jeg må bare tørke og tørke. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, jeg var alene hjemme så jeg ringte mamma og ba henne komme hjem. Hun kom og vi brukte ihvertfall en dorull med papir på å tørke. Mamma liker å forske litt på ting, så hun begynte å klemme forsiktig rundt kneet mitt og når hun klemmer oppå kneet mitt så bare renner det ennå mer. Vi finner en bandasje som vi surrer rundt låret og får ut veldig mye av væska.

Samme dagen, altså Lørdag ringer vi sykehuset som opererte meg. De var veldig hyggelige å ba oss komme inn på sykehuset Mandag morgen, men siden vi bor et stykke unna skulle vi komme inn Søndag efta. Jeg ante ikke hva som kom til og skje eller hva som var i ferd med å skje med meg.

Jeg ble møtt med masse blodprøvetagning, både for å sjekke om jeg var blodforgifta og vanlige prøver. Det tok ganske lang tid og etterhvert fikk jeg et rom, på isolat! Ikke veldig gøy, men betryggende. Mandag ettermiddag blir jeg operert av en helt ukjent kirurg som jeg ikke har rukket å hilst på enda, de ville bare finne ut hva som hadde skjedd.

Mandag kveld våknet jeg på overvåkningen og legen kom til meg å sa; Beklager, men korsbåndet var spist opp av bakteriene så vi måtte ta det ut igjen... Jeg begynte bare å hylgråte, før jeg ble trillet ned på rommet mitt hvor mamma og pappa ventet på meg. Jeg klarte å hente meg inn igjen når jeg skulle bli trillet ned, men på veien inn døra kom tårene igjen.

Etter operasjonen ventet enda en uke til på sykehuset.

Fikk antibiotika; 06:00-08:00-12:00-18:00-20:00-00:00 så det var egentlig det dagene mine besto av de dagene på sykehuset. Etterhvert fikk jeg gå ned til kun 4 ganger med antibiotika om dagen, men da reagerte jeg allergisk på atibiotikaen..

Det gikk kun en dag fra jeg reagerte til jeg fikk slippe ut av sykehuset med masse antibiotika tabletter. Uansett var jeg veldig glad for å endelig komme ut! Når jeg kom ut gikk jeg 2 mnd. på antibiotika og tok blodprøver for å måle CRP(måler betennelse i kroppen) en gang i uka.

Etter nye 4 mnd var jeg klar for et helt nytt korsbånd igjen, og denne gangen gikk alt prikkfritt!!

Alt dette skjedde når jeg var 15-16 år så jeg merka det godt i hodet, jeg ble sliten av alt styret men nå er alt som før :-)

Jeg måtte av fotballbanen som jentespiller og kom tilbake på fotballbanen som "toppidrettsutøver" og er veldig fornøyd!

Så det jeg vil oppnå med å fortelle dette er at sykehusbakterier merker man etter 5-7 dager(da jeg var hos fysioen), hvis du er nyoperert og sliter med feber osv. få legene til å ta tempen og ta blodprøver av deg med en gang. Unner virkelig ikke den reisa jeg har hatt de siste to årene!

Dette ble virkelig et veeeeldig langt innlegg, men håper virkelig folk leser det og blir obs på hva som kan skje..