einar1992

Takk for utfyllende svar krikkert. Å melde fra til fylkesmannen blir ikke aktuelt, jeg er ikke bekymret for sønnen, hun setter han høyere enn alt.
Når det gjelder årsaken til dette ligger det vel på at hennes mor styrer økonomien hennes, ettersom hun har vært ute å kjøre tidligere. Ergo, mor gir ikke nok lommepenger, da tar vi av samboeren.
Jeg kunne selvsagt kontaktet hennes mor, men det vil være det samme som å gå ut av forholdet. Jeg kommer kun til å gjøre det om hun gjør noe mer, eventuelt om hun går ut av forholdet uten å betale meg tilbake gjelden sin..

Jeg ønsker jo i utgangspunktet å fortsette forholdet, men dette forutsetter at hun virkelig viser meg at hun angrer på dette og som du sier forstår alvorligheten av dette.

Når det gjelder lønnstrekk tenkte jeg å ringe namsmannen og høre om det ble tilfellet..

Hvor mye penger er det egentlig snakk om totalt?

Inkassokravet som var gått til utlegg var opprinnelig 340, nå ca 2400...Tatt pant i huset/ eller lønnstrekk for 2400. Latterlig. Fatter det bare ikke. Er jo lommerusk i denne sammenhengen..

Når det gjelder hennes samlede gjeld til meg (som omfatter diverse andre inkassokrav i mitt navn som ikke hadde gått like langt, regninger jeg har betalt for henne, utgifter til husstanden som jeg har hatt måttet betale alene osv) er den på snaue 50 000.

Antakeligvis fint lite.

 

Når anmerkninger er sletta er de sletta, og det er ikke straffbart å ha inkassosaker. Gjør opp alt og gå videre, det vil ikke ha noen praktiske konsekvenser for deg.

 

Det kan hende din bror får beskjed om pant i din del, og jobben får åpenbart beskjed om det trekkes penger, men da får du bare forklare det som det er. Om du betaler inn slettes alle pant, og det blir selvsagt ikke tatt utlegg.

Det er det rare, har ikke hørt noe fra han om at han har mottatt brev om det, og det vil jeg jo tro han hadde sagt fra om. Angående jobben aner jeg ikke, har ennå ikke fått noe trekk på lønningen. Men nå er neste lønning like rundt hjørne, så kan jo ha skjedd noe nå. Det er det værste, da står jeg i fare for å miste jobben min som jeg nettopp har fått og er i prøve tid på. Men det er jo en god stund siden det gikk til namsmannen. Vet ikke hvor raskt ting går der..Har jo gjort opp alt nå, det gjorde jeg med en gang jeg fikk greie på dette.

Det er det værste, denne saken som hadde gått så langt var opprinnelig på 340 kr, hadde hun bare spurt så kunne hun fått de pengene..

Ingen kan da vel ta opp lån med pant i ditt hus slik at du mister huset? Jeg kan ikke det juridiske rundt det.

Det er jo ikke slik at hun har tatt opp lån med pant i huset, hun har handlet i mitt navn, med mitt personnr på kreditt. Opprettet en egen mail og sitt eget mobilnr slik at jeg ikke skulle få noen henvendelser. Ganske gjennomtenkt med andre ord.

Greit nok at man ikke skal "slenge" personnr sitt rundt til alle og enhver, men jeg trodde da virkelig ikke jeg ville bli misbrukt på denne måten i eget hjem..

Har lagt inn kredittsperre nå ja.
Men kommer nok ikke til å anmelde. Ser ikke helt hvordan det skal hjelpe meg, dessuten ønsker jeg ikke å skape trøbbel for henne. Hun har vel nok som det er..Men det er ikke lett å vite hva man skal gjøre, men det som bekymrer meg mest er hva dette har og si for fremtiden min..

Hei!

Har kommet i en grusom situasjon nå. Møtte for en stund siden en fantastisk jente, og vi ble samboere. På toppen av det hele hadde hun en nydelig sønn på 1,5 år( nå snart 3) som jeg har blitt som en far for ( han har ingen kontakt med far). Forholdet er generelt bra og vi bor i mitt hus som jeg eier med et annet familiemedlem ( hver vår leilighet)

Her om dagen fikk jeg imidlertid mitt livs hittil største sjokk. I postkassa lå det et brev fra et inkassobyrå, med varsel om tvangsfullbyrdelse! Skjønte raskt at dette ikke var noe jeg hadde kjøpt, og konfronterte samboer. Hun innrømmet at hun hadde bestilt tjenesten, PÅ 50 kr, i mitt navn, for så å glemme å betale. Jeg sa beskyldte henne for å ha stjålet posten min( hun tømmer stort sett postkassa ettersom hun er hjemme først, men jeg var syk og hjemme før henne denne dagen), noe hun benektet. Jeg gikk imidlertid inn å betalte beløpet, som hadde vokst til flere hundre kroner.

Så startet det virkelige helvete...

Jeg gikk inn og sendte mail til de største inkassoselskapene i landet og spurte om de hadde noe registrert på meg, i tillegg til å bestille kredittvurdering av meg selv. Da viste det seg at jeg hadde 3-4 krav, hvorav et hadde gått til utlegg hos namsmannen + betalingsanmerkning. Jeg ringte straks inkassoselskapene det gjaldt og betalte. Det viste seg at hun hadde opprettet en mail i mitt navn, men med hennes telefonnummer som kontakt info. Slik har hun kunnet shoppe på nett med mitt navn og person nr. Hun innrømmet dette, og innrømmet nå også å ha kastet alt av brev fra både inkassobyråer og namsmann.

Så nå er saken slik:

Jeg har betalt alt, men den saken som hadde gått lengst hadde blitt oversendt namsmannen 10.12. Gothia, som inkassoselskapet het, sa at det var tatt pant i huset. Dette forundrer meg da jeg trodde man i slikt tilfelle ville måtte få "forkynt" budskapet av politiet ( det hendte med en svoger). Hun har selvsagt kastet alt av brev, men da trodde jeg politiet ville måtte oppsøke deg på bopel, arbeidsplass e.l.
Forsøkte å ringe namsmannen idag, men de var stengt, måtte ringe igjen på mandag.

Jeg sitter igjen helt sjokkert. Heldigvis hadde jeg en del oppspart, og har betalt alt "jeg" skyldte. Jeg har alltid hatt god økonomi, og til tross for ung alder eier jeg to boliger. Begge eies sammen med et familiemedlem, og vi leier ut et par leiligheter i disse husene. Det sier seg selv at jeg har vært flink til å spare, men ikke minst, møtt velvilje hos banken. Dette er jeg avhengig av i fremtiden også, så nå lurer jeg på om banken har fått beskjed om dette.

Første spørsmål blir altså: Får banken melding når andre tar pant i boligen?

Og en del andre praktiske spørsmål:

Får min bror beskjed om dette?

Blir betalingsanmerkninger helt borte, eller vil banker alltid kunne se at jeg har vært i gjennom dette?

Hva med lønnstrekk, har min arbeidsgiver fått vite dette? ( ikke blitt trekt noe så langt)

Får jeg noe på politiets rulleblad ettersom dette har vært hos dem?

Vil jeg få problemer med fremtidige arbeidsgivere?

Er fremtiden min ødelagt av henne?

Det var noen spørsmål, nå litt mer klaging. Hun har nå lagt seg flat, innrømmet det hele og gitt meg tilgang til mailen hun opprettet i mitt navn. Den viser jo hvordan hun har holdt på å lyve til inkassobyråene med stadige nye løfter om betaling. Hun har gått med på å skrive et gjeldsbrev på alt hun skylder meg, totalt ca 50 000. Vi har skrevet det, men trenger to vitner, så tenkte å dra i banken når den åpner på mandag.

Men nå sitter jeg her, føler meg missbrukt, sveket og er mildt sagt forbannet. Jeg kunne sikkert ha anmeldt henne, men vil jeg kunne bevise at jeg ikke selv har handlet dette? At jeg ikke har mottatt noe i posten? At jeg kun er utsatt for identitets- tyveri?

Det værste oppe i det hele, er at jeg mister "sønnen min" dersom det blir et brudd. Jeg elsker den gutten, og gjør alt for han. Han er som min egen sønn, men jeg har selvsagt null rettigheter da han ikke er av "mitt blod". Hun lover å være 100% ærlig i fremtiden, og er veldig lei seg over det hun har gjort. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. jeg er jo fortsatt glad i henne innerst inne..

Bør jeg gå fra henne, og da miste både henne og sønnen?

Bør jeg bli, og aldri kunne stole på henne økonomisk sett? ( i alle fall ikke på svært lenge)

Og er et gjeldsbrev en god forsikring for å få igjen alt hun har lånt?

Rammer det sønnen om jeg skulle velge å anmelde henne?

Beklager mange spørsmål, langt innlegg og sikkert en haug med skrivefeil. Innlegget er skrevet i fortvilelse, sinne og sjokk, og jeg trenger å få det ut av systemet. Hadde vært svært takknemlig om noen ville svare meg!

Hilsen en fortvilet kar

Jeg vet det er jo helt sykt. Men klarer ikke la være..

Uff..ja. får håpe eksens nye er en drittsekk så det er hun som sitter igjen såret og uten livslyst om noen måneder..jeg hjalp henne ut av en depresjon, hun takker meg med å finne en annen og stikke..

Ja veit jo det, samtidig er nok noe nytt eneste jeg tror vil lindre smerten. Men det er en veldig egoistisk ting å gjøre mot ei annen jente

..

På treningssenteret her en dag var det ei jente som glodde sykt på meg. Hun så ut til å være av typen som er der for å få blikk av gutta, og kunne sikkert blitt med hjem for en kveld. Men jeg orka ikke engang tanken. Jeg er bare ikke den typen lengre..selv om det kanskje ville gjort det lettere at hun ikke var den eneste som fikk noe nytt..

Hadde jeg bare vært glad i å feste hadde ting vært lettere. Men hvor skal jeg møte noen? Er kun på skolen og trening..jeg skal til legen til fredag,men jeg vet ikke..tanken på alt hun gjør med han nye dreper meg. Jeg får ingen ro i kroppen..

Men hva i all verden skal jeg gjøre? Jeg må ta medikamemter for å klare meg gjennom hverdagen. Familien min er det eneste som hindrer meg fra å gjøre slutt på dette helvete. Jeg har ingen virkelige venner, og alt er et stort ork.

Jeg var er dum. Dere gir meg råd, jeg gjør det motsatte. Sendte ho en melding og spurte om å ta en kaffe eller lignende. Ho svarte at vi kanskje kunne det, men at ho var helt ferdig og det aldri ville bli oss. Når/om han nye syntes det ble rart at vi var venner ville ho respektere det. Jeg veit ikke hva jeg føler. Jeg ville ALDRI vært venner med en eks jeg var helt sikker på at jeg ikke følte noe for. Eneste grunnen ville vært for å ikke brenne noen broer. Jeg håper selvsagt dette med han nye bare er en kortvarig flamme som snart slukker når hverdagen begynner og spenningen dabber av. Da vil jeg hvertfall ha gjort et bra siste intrykk og ikke brutt kontakten fullstendig. Selv om jeg vet jeg må kjempe for ikke å bryte sammen fremfor ho om vi møtes..

Nå har jeg gjort noe dumt. Drev å snoka på facebooken hennes istad, selv om det ikke er så lurt..Når jeg logget på nå fikk jeg plutselig se at jeg hadde fått sendt venneforespørsel, som ho hadde godtatt.

Hun har ikke lagt ut noe som helst siden det ble slutt annet enn bilder av katten sin, heldigvis.

Hva i all verden skal jeg gjøre nå? Vil ikke bare slette henne igjen, det virker jo veldig teit. Skjønner ikke hvorfor hun har godtatt heller om hun ikke ville ha noe kontakt..

Ser også at hun den dagen jeg tok kontakt igjen hadde lagt ut noe som tydet på at hun var langt fra sikker på å la meg gå..

Hvordan bare glemmer man et menneske man har delt alt med i en så kritisk fase av livet sitt? Hadde det vært så lett som å bare glemme hadde jeg gjort det for lenge siden...

Ordnet selvsagt opp med henne også når ho tok kontakt igjen BadCat..

Men samme det, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Tror dere ikke det er lettere å gå videre dersom jeg får et klart nei på spørsmål om å være venner? I stedet for å gå å lure på om det kan være veien å gå..

Ja, dere svarer selvsagt det jeg regnet med å få til svar. Det er jo det all logikk tilsier at jeg burde gjøre. Men jeg klarer ikke stoppe å tenke på om det er noe mer jeg kan prøve. Jeg er dessverre "sikker" på at dette kunne fungert om vi bare hadde tatt forholdet videre og flyttet sammen. Det er jo på tide etter 4,5 år..

Det er vel derfor jeg vurdere å prøve venne-planen min, bare for å ha prøvd alt. Skal jeg kunne legge dette bak meg tror jeg at jeg må vite at alt er prøvd fra min side. Selv om jeg tviler på at hun vil si ja til det, så klarer jeg ikke slå fra meg tanken om å spørre.

Jeg trodde også jeg var klar for noe nytt før hun tok kontakt den gangen, med en gang jeg så ho blomstret alt opp igjen. Og for min del har det egentlig aldri blitt borte igjen, bare skjult blant alt det mørke vi har vært igjennom. Men nettopp det at vi kom oss gjennom det, at hun har kommet seg langt på vei ut av depresjonen sammen med meg, gjør at jeg virkelig hadde tro på oss.

Det gjør så vondt og vite at hun er med andre mens jeg ikke engang orker tanken på det. Etter min lille greie med ho andre den gangen gikk det opp for meg hvem jeg tilhørte. Jeg skulle bare ønske ho gjorde det samme..

Har vurdert alt. Som å dukke opp utenfor leiligheten hennes så hun bare må se meg.

for hvorfor gjorde hun det slutt på melding? turte hun ikke se meg i øynene etter det ho kanskje hadde gjort? Ville hun ikke fordi hun viste hun fortsatt hadde følelser for meg? Gjør hun bare alt dette for å straffe meg for huskjøpet, og muligens for å skåne seg selv for å bli såret? Spørsmålene er så mange..

Hun virket langt ifra så sikker som hun sa ho var i den meldinga når jeg så henne to dager før bruddet..

Jeg tror egentlig bare hun trenger tid til å teste ut ting med han eventuelle nye. Men jeg vet også at stoltheten hennes gjør at hun neppe tar kontakt igjen. Derfor vil jeg prøve å beholde litt kontakt en gang iblant. Men det er neppe lurt for å kommer over henne..

Hei alle sammen.

Skulle ønske mitt første innlegg kunne vært av det positive slaget, men livet er skjørt, og iblant tar det brå vendinger. Det er et langt innlegg, men jeg håper noen av dere kan svare og komme med noen ord. Jeg trenger så sårt og dele tankene mine med noen.

Kjæresten min gjennom 4,5 år har forlatt meg for en annen. For at dere skal få et innblikk i vårt forhold velger jeg å ta ting fra starten av.

Vi møttes på fest hos felles venner for 4,5 år siden. Jeg var 16, hun 15. Vi er nå 21 og 20 Jeg var akkurat ferdig med mitt første seriøse forhold, hun hadde aldri hatt et. Ting skjedde fort, og etter et par uker var vi et par. I starten var selvsagt alt helt perfekt, slik det som regel er. Jeg merket fort at hun var ekstremt følsom, og selv den minste ting kunne få henne til å gråte. Dette gjorde meg egentlig ikke så mye, da hun alltid satte pris på å få trøst.

Våren og sommeren gikk, vi hadde det fint og var mye sammen. Så kom høsten, hun begynte på samme skole som meg og forelskelsen dabbet litt av. Hun gjorde det etter en del om og men slutt, p.g.av manglende følelser. Jeg var knust i noen dager, men brukte mye tid med minne daværende venner og begynte å se fremover. Fikk også vite at hun hadde kysset en annen på en fest den våren, og det gjorde det lettere å være sur på henne. Etter et par uker ville hun treffe meg, fordi hun angret. Vi ble sammen igjen og fortsatte forholdet. Utpå nyåret skjedde det samme igjen, bare at vi ble mer enige om det. Nok en gang angret vi, og fant sammen igjen.

Det samme skjedde enda en gang den kommende høsten, og jeg ser vel nå at grunnen til dette kanskje skyltes et ikke helt fungerende sexliv. Det var ikke det at vi ikke hadde sex, men det var diverse problemer som gjorde at ingen av oss følte oss bra nok. Dette var vel bare litt startproblemer som sikkert dreide seg om tillit, og har blitt bra i ettertid.

Alle disse små bruddene våre var vel på en måte aldri et brudd, vi holdt jo alltid kontakten og fant alltid sammen igjen. Men så kom våren for 2 år siden. Hun var på fest, og jeg var hjemme da en kompis ringte å fortalte at hun klinte med en annen. Jeg dro og ordna opp med han fyren, men tok ikke kontakt med ho før hun sendte meg en melding etter et par dager. Hun angret veldig, og viste ikke hva som hadde gått av henne. Hun sa hun elsket meg mer enn noen andre, og jeg tilga henne. Eller, jeg sa jeg gjorde det i alle fall. Innerst inne var jeg såret, men samtidig elsket jeg henne, og ville ikke at det skulle bli slutt.

Vi begynte så smått og snakke om å flytte sammen, da jeg tilfeldigvis møtte ei annen jente. Dum som jeg var blandet jeg følelsen av forelskelse og spenning, og det ble et ganske stygt brudd mellom meg og kjæresten min. Jeg følte meg som en dritt, og det var jeg jo også. Men det var vel det at hun hadde vært utro som senket terskelen min for å gjøre det samme. Jeg og hun nye begynte å utforske følelsene mellom oss, samtidig som eksen ville være venner. Jeg sa dessverre ja til dette, og det fungerte svært dårlig. Det endte med at jeg ikke klarte å velge mellom de to, før eksen fikk nok etter et par mnd og ville gå videre. Først da avsluttet jeg greia med ho nye og trygla og ba eksen om tilgivelse. Det har jeg vel aldri virkelig fått, men vi ble sammen igjen. Etter dette var ting veldig bra frem til i fjor høst, da skulle hun begynne på høgskole. Jeg hadde ikke kommet i gang med utdanning så jeg bare jobbet. Hun valgte en skole en time unna, fordi det var den som var nærmest meg. Vi skulle flytte sammen og gikk på en del visninger der jeg bodde.

Markedet var tøft og ting tok tid. I mellomtiden bodde vi hos mine foreldre slik at hun skulle kunne ta buss til skolen. Hun måtte opp svært tidlig( 5 tiden) og i tillegg ble hun mer og mer deprimert. Det gjorde ikke saken bedre at hun jobbet en del ved siden av skolen og da ikke var hjemme før kl 23.30. Hun hadde problemer med å sovne, og lå ofte å så på serier ved siden av meg i senga til langt på natt. Det ble svært slitsomt for oss begge, og jeg begynte å irritere meg mer og mer over at hun holdt meg våken både om kvelden og før hun dro grytidlig om morgenen. Sex og intimitet ble det så og si helt slutt på, og hun valgte etter hvert og flytte dit hun studerte. Det var en stor lettelse for begge. Hun ville egentlig at jeg skulle flytte nærmere studiestedet sammen med henne, men jeg ville ikke dette da jeg likte å kunne gå til jobb og å ha alle kjente nær meg.

I denne tøffe perioden fikk jeg henne med til psykolog, og hun gikk der en stund. Jeg kjørte henne og var der sammen med henne, men hun svarte bare frekt og avvisende på alt han sa, så det ble ikke noe av. Etter at hun flyttet ble ting bedre mellom oss, men vi kom aldri skikkelig i gang med sexlivet igjen. Det var som om noe hadde blitt borte, og gnisten var bare ikke der. Hun begynte hos en annen psykolog rundt nyttår, og fikk da antidepressiva. En stund etterpå begynte jeg å lufte litt hvordan vi hadde det i forholdet, at ting ikke gikk så bra osv. Hun foreslo at jeg kunne begynne å være en del hos henne, for å prøve å få ting i gang igjen. Det var jeg dessverre ikke så positiv til da, siden jeg bare var så lei av alt. Hun ble helt fra seg, siden hun elsket meg, ville flytte sammen og få barn når den tiden var inne. Endte nok en gang i et lite brudd, hvor begge angret og etter det begynte jeg å prøve mer. Besøkte henne en del, tok henne med ut osv.

Jeg søkte på skole, og den skolen lå 30 minutter unna hennes. Hun ville ikke flytte sammen med meg der, og jeg ville ikke flytte til henne. Bussforbindelsen er elendig, og jeg ville kjøpe i stedet for å eie. Det gikk ikke, siden hun ikke har 1 kr oppspart. Hun bruker hver eneste krone av studielånet. Siden broren min også skulle studere på samme sted valgte vi å kjøpe et hus sammen. Dette kom nok noe brått på henne, men hun viste vi vurderte å kjøpe huset vi til slutt kjøpte. Omstendighetene gjorde at vi måtte gi et kjapt bud, og hun fikk derfor ikke beskjed før etter at budet var lagt inn og akseptert.

Da ble hun helt gal og sa hun ikke orket mer og at jeg ikke tenkte på henne i det hele tatt. Det synes jeg imidlertid jeg gjorde, ettersom dette ville gitt oss en mye bedre sjanse for å få kjøpt noe eget sammen om noen få år. Dessuten så jeg ikke noe problem å kjøre en halvtime for å være sammen med henne et par ganger i uka. Hun fikk også tilbud om å flytte inn sammen med oss og bo gratis( dvs. jeg skulle betale hennes del) og jeg skulle kjøpe en bil til henne og dele utgiftene på den. Det var heller ikke aktuelt, hun ville bo rett ved skolen og heller betale 6500 kr/mnd bare i leie uten noe inkludert.

Hun var veldig ustabil en periode før det roet seg i sommer. Vi var på ferie sammen, og hadde det kjempebra. Følelsene mine var sterkere enn noen gang, og livet var perfekt. Vi fikk også bodd sammen i 2 uker i sommer mens vi passet huset til foreldrene mine. Begge jobbet mye ved siden av, så vi fikk ikke kjempemasse tid til hverandre. Jeg lagde middag til henne, vi så på tv om kvelden og kosa oss. Jeg syntes alt var bra, og likte å ha henne rundt meg. Jeg synes derfor det var litt trist når hun dro på ferie til familien sin en uke.

I løpet av denne uka skaffet hun seg en liten kattunge som hun tok med seg hjem. Hun var akkurat som en mor med et lite barn. Hun svarte svarte omtrent ikke på meldinger, kun korte avvisende svar. Jeg tok opp med ho om det var noe galt, og ho svarte at ho ikke følte noe særlig for meg lengre. Ho hadde ikke savnet meg den uka hun var på ferie, og ferien vår sammen hadde vist ikke vært all verden den heller, selv om alt hadde virket sånn. Hun ville ikke mer, og prøvde å gjøre det slutt siden det ikke kom til å fungere med et avstandsforhold. Jeg trygla henne om å prøve en mnd for å se hvordan ting ville bli når skolen begynte, noe hun litt motvillig gikk med på.

I denne tiden besøkte jeg henne en del, og prøvde å vise henne hva jeg følte for henne. Jeg fikk blant annet ordnet så jeg fikk praksis i hennes by, slik at vi kunne bo sammen 3 uker hvert semester. Det angret hun derimot på, og jeg byttet praksissted. Hun sa aldri at hun elsket meg, men vi kyssa og hadde litt sex, selv om det ikke var mye. Lidenskapelig var det i alle fall. For to helger siden skulle vi treffes, men hun ombestemte seg i siste liten. Jeg ville ikke pushe henne, og svarte at det var greit men at jeg hadde et liv uten om henne, så hun godt kunne sagt fra litt før. Samme dag leverte hun bilen min som hun hadde lånt et par dager, tok med et par ting hun hadde hatt liggende hos meg lenge, før hun varmt kysset meg og dro.

Dagen etter hadde jeg bursdag, men hun kunne ikke komme siden bussen hennes gikk tidlig og hun gjerne ville rett hjem etter jobb. Jeg prøvde å ringe henne på kvelden, men hun tok den ikke. Plutselig var telefonen avslått også, og hun ringte først opp kl 12.30 på natten. Da sa hun at hun hadde vært så trøtt og sovet etter jobb. Jeg sa det var greit, men at jeg ble bekymret når hun gjorde sånn.

Dagen etter, kl 01.30 om natten fikk jeg en sms. Det stod at hun ikke ville det her mer, at hun var lei av å såre meg. Hun følte ingen ting Det måtte jeg akseptere, å la henne være. Jeg svarte ikke på meldingen, og klarte å vente 4 dager før jeg sendte en melding hvor jeg spurte hvordan ho kunne gjøre noe slikt. Svaret jeg fikk ødelagte livet mitt, og jeg har vært knust siden. " Det her var lett for meg fordi jeg har vært ferdig med oss lenge. Nå har jeg møtt en annen. Slett nr mitt, la meg være".

Jeg knakk sammen og gråt åpenlyst foran foreldre og søsken. Det gjør jeg aldri.. Første reaksjon var å ta mitt liv, men jeg fikk roet meg ved hjelp av sobril. Jeg sendte etter en time en melding hvor jeg svarte at jeg ikke viste hva jeg skulle tro, men at hun skulle vite at jeg elsker henne, og at jeg flytter til henne på dagen om hun vil det. Fikk ikke svar, og har ikke tatt mer kontakt.

Dette er en uke siden, og det har vært en grusom uke. Noen dager har jeg vært helt i kjelleren, og grått når folk på skolen ikke har sett det. Andre dager har vært bedre, men nettene er verst. Jeg sovner hver kveld, noen ganger ved hjelp av en sobril for å roe følelsene, andre kvelder uten. Jeg vet det ikke er bra og bruke mye av dette, derfor prøver jeg å unngå det. Men jeg våkner alltid hver natt, lykkelig over at hun tok meg tilbake i drømmen. Tenker på at hun og han nye kanskje ligger å koser seg...

Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Har slettet henne på facebook, men ifølge en venn har ho ikke lagt ut noe om han nye. En del av meg håper hun ikke har noen ny, at hun bare sier det for å få være i fred. Det er imidlertid mye som peker mot det. Hun har i lang tid( siden i våres) vært utrolig opptatt av telefonen og smser, snapchatter og skriver hele tiden. Hun tok jo også ikke telefonen her om dagen, og at hun slo opp dagen etterpå kan jo tyde på dårlig samvittighet for noe..

Alt jeg vil nå er å spørre om vi kan være venner, i håp om at hun kan se meg fra mitt beste, og innse etter hvert at dette med han nye ikke er riktig. Slik jeg gjorde. Kanskje hun bare trenger å være med noen andre? Jeg ville nok alltid lurt på hvordan det er å være med ei annen, om det hadde vært jeg som aldri hadde hatt et skikkelig forhold før henne. Jeg lever bare i håpet om at hun vil se at gresset ikke var grønnere hos han andre..

Det er så mye tanker, så jeg lager en liste slik at dere kan se alt jeg tenker på:

-Tenker på at jeg skulle prøvd hardere, særlig i våres. og særlig på den intime fronten.

- Føler meg brukt. Hun har levd godt på meg. Jeg har gitt henne mye ting, kjøpt mat til oss, hun har lånt bilen så og si gratis det siste 1,5 året. Jeg har hjulpet henne gjennom en svært tung tid.

- Angrer på det at jeg var utro den gangen. Hun har klandret meg for depresjonen sin, selv om jeg så symptomer på den før det skjedde..

- Angrer på at jeg ikke valgte henne fremfor økonomi. Nå sitter jeg her med svært god studentøkonomi grunnet leieinntekter på deler av huset som dekker lånet++, men penger gjør deg ikke lykkelig.

- Angrer på jeg ikke prøvde å få oss i gang igjen følelsesmessig, parterapi eller lignende.

- Angrer på at jeg enkelte ganger har sagt og gjort ting som for eksempel at jeg ikke ser poenget i å gifte seg, siden alle skiller seg. Det samme med barn. Jeg mener jo egentlig ikke dette, så jo for meg en fremtid med ho..

- Jeg lurer på om det er noen ny, og hvem det er. Eventuelt om den nye rett og slett er katten, at hun har fått samboeren hun ikke fikk.

- Jeg lurer selvsagt på om hun egentlig savner meg, men bare ikke vil ta mer kontakt, ettersom vi har vært av og på så mye og det begynner å bli for dumt.

- Jeg lurer på om hun vil si ja til å være venner

- Jeg lurer på om vi kunne hatt en fremtid om jeg bare hadde flyttet sammen med ho

- Jeg tenker og håper på at vi en dag blir ledet sammen igjen, som om skjebnen bare ville teste oss..

- Jeg lurer på om jeg b

- Jeg lurer VELDIG, på hvordan i all verden jeg skal kunne finne noen igjen. Og ikke minst stole på noen igjen. Jeg er avholds, så fester aldri da jeg ikke synes det er gøy å være edru blant fulle folk. Er svært lite sosial. Er en kjærestegutt, som liker å kose seg hjemme med film, god mat og bare koselig ting. Kino eller middag ute er også koselig, men ja, jeg gjør ikke noe som gjør at jeg møter damer. Kun på treningssenteret, men der er jeg for å trene, ikke sjekke damer.

- Og tilslutt, er det jeg som i bunn og grunn har skyld i dette? Jeg har gjort mye dumt, men synes jammen jeg har gjort mye bra og. Dessuten har ikke hun alltid vær verdens snilleste

Mange vil si at dette forholdet virker veldig umodent, og ja, det har det vært. Men jeg synes vi har vokst mye siste tiden, og at i alle fall jeg har slått meg til ro. Akseptert at et forhold ikke alltid er lett, og at det krever innsats. Jeg skulle bare ønske jeg hadde sett det før. Elsker virkelig denne jenta..

Aller sist, tusen takk til dere som har tatt dere tid til å lese dette. Jeg ser at det ble mye lengre enn jeg trodde det ville bli, sikkert tungt og kjedelig å lese. Men jeg trenger å høre andres meninger...