opusprompus

Hva er det som gjør at bilannonser får ligge måned etter måned, år etter år? Hvem er det som betaler disse? Ifølge bildene har denne ligget ute siden 2015, har selv sett den ligge i åresvis.

https://www.finn.no/car/used/ad.html?finnkode=67854702
 

Litt innledning først.. Jeg droppet ut av VGS når jeg var 18 år, og i etterkant av det har jeg jobbet med mye forskjellig, men jeg har ikke funnet noe jeg virkelig trives å jobbe med. Drømmen har alltid vært elektriker, men det er nå så.

Men for 1 1/2 år siden fikk jeg ny jobb, og dessverre begynte ting å gå nedover for meg. Jeg fant raskt ut at denne jobben i utgangspunktet ikke var noe for meg. Kort fortalt; jeg mistrives, følte ubehag både for jobb og sjef, et press som jeg aldri har følt før. Det begynte å gå utover privatlivet mitt da jeg tenkte på dette hele tiden, og gikk alltid å grua meg til neste arbeidsdag. Men, jeg var bestemt på at jeg alikevel skulle holde ut. Men i år fylte jeg 25 og kvalifiserte til voksenopplæring, og søkte til dette for å ta et tiltak og gjøre noe med livet mitt. Etter litt dialog med skolen og noen prøver ble jeg tilslutt tatt inn som elev på skolen nå i desember.

Men i begynnelsen av desember var jeg så sliten og utmattet at jeg gikk til legen å fikk en sykemelding. Den 29. desember sier jeg opp stillingen min på bakgrunn av psykiske årsaker og konfronterer dette med legen min i ny time jeg hadde i januar. Hun hadde stor forståelse for det, og etter hennes egen anbefaling ga hun meg en ny sykemelding ut januar, slik at jeg kunne vie full fokus på skolen da hun etter en samtale med meg skjønte at det var nødvendig. Som hun selv sa det at jeg kan fint være sykemeldt fra å jobbe, men frisk nok til å gå på skolen.

I journalen og til NAV formulerer hun bakgrunnen til min sykemelding og oppsigelse, at dette er av psykiske årsaker / lidelser. Hun spurte hun også om dette med karantenetid osv, men fikk som svar at dette er noe jeg ikke skulle tenke på, og at jeg slipper dette når jeg sier opp av psykiske årsaker med legens "bekreftelser" på dette.

Denne uka blir jeg kalt inn til et dialogmøte med en rådgiver hos NAV på mitt lokale NAV-kontor.

Hun sier at hun har sett gjennom sykemeldingene mine og informasjonen hun har fått ifra legen, og at hun derfor måtte ha meg inn på møte. Der kunne hun si at sykepenger og utdanning var ikke forenelig og at NAV kunne trekke tilbake utbetalt sykepenger på bakgrunn av det. Vidre sier hun også at jeg med stor sannsynlighet heller ikke har krav på dagpenger, da jeg går på skole.

Dette var nettopp dette jeg forsikra meg om før jeg sa opp at jeg skulle ha rett til, og jeg ikke ender opp med å stå uten penger. I NAVs reglemang heter det at man vanligvis ikke har rett til dagpenger under utdanning, men unntaket er hvis studiet er rettet på kveldstid og tilpasset dagtidsjobbing.

Videre får jeg heller ikke søkt om dagpenger på nåværende tidspunkt fordi jeg er sykemeldt, og arbeidsforholdet mitt er slutt 1. februar.

Noen som vet noe - eller hva jeg burde gjøre?

Er gått noen dager siden jeg la ut denne tråden og har rett og slett ikke fått tid til å lese responsene før nå. Vært veldig mye som har skjedd den siste tiden både med jobb og alt som skjer på hjemmefronten for tiden.

Jeg har fått såpass mange svar i denne tråden at jeg føler ikke jeg kan noen gi noen spesifikke svar til noen, men synes det har vært relativt mange negative svar rettet mot min kone.

Det er vel ikke å legge skjul på at jeg var veldig oppspilt og at det var veldig mye følelser i sving rett i etterkant at jeg la ut denne tråden, i og med at dette var ganske kort tid etter at jeg ble konfrontert angående dette. Men vi har snakket mye sammen om dette i etterkant, og jeg føler at jeg har fått gode, utdypende svar på stort sett alt fra hennes side. Historien hennes i seg selv er det ikke mye å betvile på. Alt hun sier virker troverdig etter hvordan jeg kjenner henne og hun svarer åpent og ærlig på alt jeg lurer på.

Hun sier selv at hun aldri har hatt noen følelser for denne personen, men derimot utvilket et godt vennskap. Med hennes egne ord så så hun på han som en slags "venninne", men at han mest sannsylig kan ha oppfattet dette motsatt - og tilsynelatende brukt dette til sin "egen fordel".

Dette kan bekreftes - hun har konfrontert han et par ganger i ettertid med hvordan ting står og det viser seg at han hadde utviklet følelser for henne.

Henne selv oppfattet det ikke slik i det hele tatt, og tok ikke "faresignalene" som jeg fleipet om. Jeg fleipet bare om dette fordi jeg visste ikke om jeg skulle ta det seriøst eller på spøk. Dette var som sagt en god venn av oss begge, men jeg fant det litt merkelig at han var så frampå av hennes oppmerksomhet og at det virket som han likte å være i hennes nærvær - da gjerne alene. Noen eksempler på dette var at han hjalp til en god del i forbindelse med flyttinga, og kjørte henne til og fra en del steder fordi hun skulle kjøpe noen brukte møbler her og der (vi selv har ikke stor nok bil, eller henger). Da var han gjerne raskt på plass hver gang.

Henne har selv sliti psykisk i gjennom flere år, og har blitt utsatt for gjentatte overgrep gjennom stort sett hele barndommen innad i familien, som jeg tror har satt spor som vil følge henne livet ut. Alt dette tror jeg kan ha innvirkning på hvordan hun selv taklet denne situasjonen, og at hun kanskje ikke greide å gjøre mer motstand enn hun beskriver.

Vi har vel selv funnet ut at det ikke blir en anmeldelse da vi ikke finner det hensiktsmessig med tanke på at vi bor i en liten bygd, og da blir det rykter og prat. Dessuten har vi flere felles venner med denne personen, sønnen vår går i samme barnehage som han, og både min kone og han sitter i SU i barnehagen sammen, i alle fall ut barnehageåret. Alt dette gjør at vi må prøve å ta det på en så profesjonell måte som mulig, når alt kommer til alt er det ikke verdt det. Vold løser heller ingen problemer, men å tilgi denne personen for denne episoden tror jeg kan bli veldig vanskelig.

For å ta det ifra begynnelsen. For ca 1 års tiden siden ble vi kjent med en pappa i barnehagen som vår sønn går i, og hans familie og barn.

Det siste halvåret har vi hatt god kontakt, i flere anlendinger har vi invitert hverandre til middag og truffet hverandre slik at ungne kan leke og vi kan skravle og ha det hyggelig. Vært flere turer oppom hverandre å slått av en prat i ny og ne, vi begge ferierte også i Danmark i sommer og tok derfor turene til fornyøelsesparkene samtidig slik at vi hadde disse dagene sammen. Vi flyttet også ganske nylig, og han har hjulpet oss mye i denne prosessen ved å stille opp med bil og henger, samt bærehjelp.

Vi har begge alltid oppfattet han som en hyggelig og ordentlig mann som det så absolutt ikke fantes noe vondt i. Jeg begynte også faktisk å se på han som en veldig god venn, da vi også pratet en del sammen og vi hadde en del av de samme interessene, den samme humoren. En det var veldig lett å prate med, rett og slett. Blandt annet var han var stort sett alltid åpen om sine problemer i livet, men alikevel en som tok problemer på veien på en humoristisk og avslappet måte. Blandt tingene som trykket han veldig, var hans ikke-eksisterende forhold til til kona si. De pratet aldri sammen, de gjorde aldri noe sammen, og de hadde aldri noe seksuell kontakt sammen. Han hadde prøvd alt - men ingenting nyttet. Han understreket åpenbart at om han fikk muligheten til å være utro - så ville han være det. Igjen, alt sagt og ment på en humoristisk måte men med en undertone at han mente det.
Dette var noe han pratet veldig åpent om - med antakeligvis de fleste av hans nærmere og bedre venner.

Men så kom sjokket - tidligere denne uka fortalte min kone meg at hun var blitt gravid, i 8. uke. Både henne og jeg tenkte jo at det måtte ha skjedd en glipp et eller annet sted, at en pille må ha "sviktet". Vi tenkte en del fram og tilbake på det og kom fram til konklusjonen at på nåværende tidspunkt er det umulig for oss å ha et barn til, både tidsmessig og økonomisk, så det ble bestemt at det skulle tas abort. Vår eldtste er nå 5 år, og vi begge har lenge ønsket oss et barn til men på grunn av økonomiske forhold har det fremdeles ikke latt seg gjøre, så det var en veldig tung avgjørelse for oss.

Noen dager senere, nærmest bestemt i går forteller min gråtkvalte kone alt sammen. Dette barnet var med størt sannsynlig ikke mitt, men våres "venn" sitt. Denne mannen, som vi så på som en venn, hadde kontaktet kona mi og lurt på om han kunne komme innom å "slå ihjel litt tid". Hun var da i leiligheten og tømte den for ting og tenkte at det ville ikke gjort noe med litt selskap og hjelp til å pakke hvis han ville gjøre det. Og når han kom så gjorde han jo forsovet det, fram til de tok en pause.

Da skal han visstnok ha lent seg over henne å begynt å kysse henne, og hatt sex med henne mot hennes vilje. Ifølge min kone skal hun ha prøvd å stoppe han ved å snakke til han og dytte han unna uten at dette hjalp. Jeg spørte da om hun ikke kunne prøvd å bruke mer motstand, men hun mener selv at hun ble paralysert av situasjonen, akkurat som at man ikke greier å reagere eller gjøre motstand - og fordi hun kanskje mest sannsylig ikke kunne gjort noe for å stoppe det.

Jeg ble helt sjokkert og fra meg. På en måte ville jeg trøste henne med en gang, men samtidig måtte jeg få høre hele historien først og få summet meg før jeg greide å ta et standpunkt - hvertfall med tanke på at dette skjedde for snart 2 måneder siden - og hvorfor hun ihvertfall ikke kunne fortalt det samtidig som hun fortalte at hun var gravid. Men hun sier at det har vært så vanskelig fordi hun har prøvd å fortrenge det (Hun har vært utsatt for overgrep som barn også). Men hun har vært ærlig med alt, og siden hun forteller alt med såpass fortrolighet og i såpass detalj hva som har sjedd, vil jeg si at dette åpentbart er snakk om et seksuelt overgrep / voldtekt.

Min kone har nå hatt en åpen dialog med han om hvordan alt står, og har uttrykt at hun ikke ønsker å ha noe mer med han å gjøre på nåværende tidspunkt. Litt av grunnen til at jeg skriver dette innlegget er for å få ut min frustrasjon og sinne - men mest av alt høre andres synspunkter på hvordan de selv ville taklet denne situasjonen, hva de ville gjort og hvordan de eventuelt ville konfrontert denne personen? Jeg mener selv at denne såkalte vennen har ødelagt vårt vennskap for alltid - både for min og for hennes del.

Takk, det virka

Det var et dobbelt (telefonuttak?) der før.

Skal ha modemet fra dette uttaket

Har et nettverksuttak som jeg har byttet ut under oppussing, det eneste problemet var at jeg var litt for rask til å ta den av og fikk ikke med meg hvor de forskjellige ledningene satt. Forøvrig ser dette nettverksuttaket helt anderledes ut enn det som satt der fra før av som var godt over 20 år gammelt.

Legger ved et bilde som viser nettverksuttaket samt ledningene som er der.

For at jeg skal få internett i det andre uttaket i leiligheten fant jeg ut at jeg måtte koble de to blå og de to rød sammen.

Jeg er i en vanskelig situasjon på jobben om dagen hvor det står mellom å si opp uten ny jobb i boks, eller fortsette etter "bite tenna sammen"-filosofien. Jeg skal bestemme meg før den 1. juni hva jeg gjør. Forsovet kunne jeg skrevet en hel roman om hvor dritt denne jobben er og hvor lei jeg er av den, men får prøve å korte ned litt.

Jeg har vært i jobben i snart 3 år. Det første året gitt forsovet greit. Jeg hadde fått ny jobb, endelig jobbe med noe jeg brenner for. Masse motivasjon, entusiastisk og glad. Ønsket mitt hadde hele tiden vært å kunne jobbe med bil, og en dag bli bilmekaniker og dette skulle bli det første steget mitt. Det første året var sjefen min i permisjon og jeg hadde på en måte "hennes stilling" det første året, hovedsakelig en kontorjobb / deleselger. Det var hektisk og mye å gjøre, men ikke på en feil måte. Jeg kjente at jeg hadde vært på jobb etter endt arbeidsdag, men på en god måte.

Etter at henne kom tilbake fra permisjon, ble det byttet noen roller og arbeidsoppgaver, hun tok kontorjobben inne og jeg ble flyttet til å jobbe ute. Jeg var i starten veldig positiv til dette, nye utfordringer og nye muligheter. I starten gikk dette ganske greit, men jeg merket fort at dette var en helt annen verden enn den jeg hadde inne på kontoret. Det var som forventet, men lite ante jeg på forhånd at det skulle være så krevende. Det er forresten et bilopphuggeri jeg jobber på.

Bedriften har hatt et stort problem med å få tak i folk som gidder å gjøre denne "dritt-jobben" om jeg kan si det rett ut, så det har vært et stort gjennomtrekk av folk der. Det er flere som har sluttet / fått sparken omtrendt like fort som de kom. Mange sykemeldinger, fravær. Jeg er den eneste som har vært tro, møtt opp hver dag, gjort en jobb. Alt dette har betydd at jeg, som faktisk møter opp hver dag og gjør det jeg blir bedt om, har hatt ekstremt mye å gjøre til nesten enhver tid og usannsynlig mye ansvar.

Utover dette stinker arbeidsmiljøet og vilkårene drit lang jeg, HMS er ikke-eksisterende og bedriften er forøvrig på kanten av loven når det gjelder mye annet også vedrørende dette. Dette gjør at jeg er redd det en dag skal skje en ulykke og at jeg eller kollegaen min i verste tilefelle dør på jobb. Har hatt flere nesten-ulykker grunnet dårlig utstyr og HMS. Jeg jobber livet av meg og gjør alt jeg kan, men alt jeg får tilbake er negativt. Jeg blir til stadighet minnet på vårt forbedringspotensiale, hva vi kan gjøre anderledes og må bli flinkere til (les meg). Jeg får tilsnakk for alt jeg gjør og alt jeg ikke gjør.

Jeg har gang på gang gitt jobben en ny sjanse, tenkt at ting vil bli bedre, og at jeg har bare en og annen dårlig dag på jobb akkurat som alle andre, og at neste dag er det nye muligheter. Men jobben skuffer meg gang på gang. I går ble dermed et vendepunkt for meg, nå har det begynt å gå over i sinne og frustrasjon og dette gikk ikke over i dag, som det har pleid.

I dag er bilmekaniker det siste i verden jeg ville jobbet som.

Sykemelding har vært under vurdering, men er uaktuelt. Det er på en måte bare å utsette problemet. Å gå uten jobb høres kanskje ut som et lavmål, men akkurat nå føler jeg at det er akkurat det jeg trenger. Har regnet på det økonomisk og jeg vil kunne løse det på en måte - og er fult klar over karantenetiden. Få litt fri og lade batterier, få gjort unna diverse ting som har hengt over meg i måneder og år grunnet manglende tid og energi. Sette meg ned å kunne bruke langt mer tid og energi i jobbsøking enn jeg har hatt mulighet / greid før, og kanskje greie å produsere litt bedre jobbsøknader enn jeg har greid tidligere.

Hva ville dere gjort, hjelp???

Det som er det morsomme er at jeg jobber på bilopphuggeri, dette er biler som vi til stadighet får inn til vraking. Denne er så dårlig at vi ville ikke vurdert å tatt vare på den som en delebil engang

http://www.finn.no/finn/car/used/object?finnkode=48172327&searchclickthrough=true

Hadde vel kanskje vært bedre å bare vraket denne...

Vet ikke om jeg hadde giddi å handla fra denne fyren. Får følelsen at man må sende inn et søknadsskjema for å få lov til å kjøpe bilen jo. I tilegg er annonsen vondt som et langt år, da han i tilegg har skrevet en hel omtale om bilen sin i salgannonsen, i tilegg til hva man skal se etter og teste ved et bruktbil-kjøp.

Ser for meg den stakkars kjøperen av denne bilen her må stå å høre på alt pjattet fra selger om hvor god og bra bil dette er før handelen faktisk er i boks

http://www.finn.no/finn/car/used/object?finnkode=47668427&searchclickthrough=true