LittleGirl

Jeg har sjeldent ringt henne før, for hun er ikke så lett å prate med (hun mangler litt den sosiale kompetansen, da spesielt over telefon). Men om jeg skal ringe henne nå, for det må jeg, hva bør jeg si. Hva bør jeg åpne med? Jeg kan jo ikke bare si "eeeey godt å høre at du fremdeles er i live.... hur hurr" ehm.     Jeg tror jeg er veldig lik henne når det kommer til telefonsamtaler. De er kleine, føles kleine og alt det der. Men nå må jeg være den store her og faktisk overgå mine telefonangster   Jeg vil ta kontakt, men hvordan?

 

Heisann! Jeg ble litt glad når jeg fant denne posten. Jeg sliter veldig nå med hva jeg skal gjøre!

Jeg har en lillesøster som har forsøkt å ta livet sitt to ganger. Første gang var ikke så alvorlig, da hun kuttet seg litt dypt, men jeg tror ikke hun ønsket å dø da. Men nå, for to dager siden tok hun overdose og endte på sykehus nå i to dager. Det verste for meg er, at jeg føler at jeg tidligere har sklidd lengere og lengere unna henne. Jeg studerer i utlandet og har ikke så mye kontakt med søsteren min som jeg hadde før. Det er stor alderforskjell mellom oss, og jeg føler egentlig vi aldri har hatt noe nært forhold.

 

Men hun er lillesøsteren min, og jeg vil gjøre alt for at hun skal overleve. Jeg vil så gjerne ta kontakt med henne. Hun har nettopp lagt meg til på snapchat igjen (etter hun blokkerte meg) og jeg har snappet litt fram og tilbake med henne idag, bare generelle ting. Men bør jeg ringe henne? Sende en tekstmelding? Hva skal jeg si? Bør jeg vente?

 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre!? Jeg føler meg hjelpesløs og ubrukelig. Er det min feil at hun kom til det punktet med å ville ta selvmord (hun har jo også problemer sosialt, da hun ble mobbet som liten, og nå ikke sitter med noe sosial kompetanse, og ingen venner). Jeg burde vært der for henne. Og jeg ønsker å være der for henne nå. Det er ingenting i verden jeg ønsker mer! Om hun dør, noe hun kunne vært, jeg vet ikke hvor jeg skulle gjort av meg!

 

Noen av dere som har vært i samme situasjon? Eller som har forsøkt selvmord, som kanskje kan si noe om hva min søster ønsker å høre nå?

 

Jeg er 23 og søsteren min er 8 år yngre enn meg

Si at du bryr deg, du elsker henne, gi henne oppmerksomhet regelmessig, snakk med henne så mye du kan, hun føler seg sikkert veldig alene i dette. 

 

MEN, hvis ting blir for mye for deg, ikke engang våg å si noe som indikerer at du er frustrert og at hun burde bare ''grow the fuck up'', det er veldig vondt å høre når man prøver å finne trøst i sin storesøster. 

 

Jeg er jo ikke dum heller da. Jeg kommer aldri, vertfall ikke i denne situasjonen, til å si noe slikt til henne! Jeg skal møte henne snart, men foreløpig ligger hun på sykehus for de skadene hun har påført seg selv, og det er ikke mye rom for kommunikasjon. Men jeg skal si til henne, nå som jeg ofte gjør, at jeg elsker henne, og minne henne på at jeg er her for henne, enten om hun vil prate, eller bare ha en " se på film" partner eller noe. Hun er snart 16, og det å si til en i den alderen, med selvmordstanker eller ikke, at "grow the fuck up" er svært upassende. Jeg utdanner meg som lektor, så jeg har da litt barmhjertighet.

Hvor er foreldrene hennes???

Hun er hos foreldre selvfølgelig. Og blir tatt veldig godt vare på! Hun er dypt elsket av alle i familien, men jeg sitter med stor anger og fortvilelse fordi jeg ikke har vært der for henne, når hun tydelig trengte det mest. Mitt spørsmål er da hva kan JEG gjøre?

Heisann!

Jeg sliter veldig nå med hva jeg skal gjøre akkurat nå!

(EDIT: Jeg må spesifisere at jeg ønsker hjelp og forslag til hva JEG kan gjøre nå framover. Søster for mye hjelp og støtte fra både familie hjemme og av fagfolk)

Jeg har en lillesøster som har forsøkt å ta livet sitt to ganger. Første gang var ikke så alvorlig, da hun kuttet seg litt dypt, men jeg tror ikke hun ønsket å dø da. Men nå, for to dager siden forsøkte hun igjen og endte på sykehus nå. Det verste for meg er, at jeg føler at vi tidligere har sklidd lengere og lengere fra hverandre. Jeg studerer i utlandet og har ikke så mye kontakt med søsteren min som jeg hadde før. Det er stor alderforskjell mellom oss, og jeg føler egentlig vi aldri har hatt noe nært forhold, noe jeg som storesøster burde gjort noe med for lenge siden.

Men hun er lillesøsteren min, og jeg vil gjøre alt for at hun skal overleve. Ikke bare for at hun skal overleve, men jeg vil gjøre alt for henne. For har hun skal få det bra igjen! Kunne jeg ofret meg for at hun kunne blitt lykkelig igjen, ville jeg gjort det.

Jeg vil så gjerne ta kontakt med henne. Være der for henne. Hun har nettopp lagt meg til på snapchat igjen (etter hun blokkerte meg) og jeg har snappet litt fram og tilbake med henne, bare generelle ting. Men bør jeg ringe henne? Sende en tekstmelding? Hva skal jeg si? Hva bør jeg si? Jeg har bestilt fly hjem til henne, og familien, og tar meg fri fra skolen i neste uke. 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre!? Jeg føler meg hjelpeløs og ubrukelig. Er det min feil at hun kom til det punktet med å ville ta selvmord (hun har jo også problemer sosialt, da hun ble mobbet som liten, og nå ikke sitter med noe sosial kompetanse, og ingen venner). Jeg burde vært der for henne før. Og jeg ønsker å være der for henne nå. Det er ingenting i verden jeg ønsker mer! Om hun dør, noe hun kunne vært, jeg vet ikke hvor jeg skulle gjort av meg! Jeg har bare den tanken i hodet at hun kunne vært borte nå! Jeg kunne hatt en søster mindre i livet mitt. Hadde jeg vært mer støttende for henne i fortiden, om jeg hadde vært en søster for henne? Hadde hun vært der hvor hun er nå?

Noen av dere som har vært i samme situasjon? Eller som har forsøkt selvmord, som kanskje kan si noe om hva min søster ønsker å høre nå? 

Jeg er 23 og søsteren min er 8 år yngre enn meg

Heisann! Jeg ble litt glad når jeg fant denne posten. Jeg sliter veldig nå med hva jeg skal gjøre!

Jeg har en lillesøster som har forsøkt å ta livet sitt to ganger. Første gang var ikke så alvorlig, da hun kuttet seg litt dypt, men jeg tror ikke hun ønsket å dø da. Men nå, for to dager siden tok hun overdose og endte på sykehus nå i to dager. Det verste for meg er, at jeg føler at jeg tidligere har sklidd lengere og lengere unna henne. Jeg studerer i utlandet og har ikke så mye kontakt med søsteren min som jeg hadde før. Det er stor alderforskjell mellom oss, og jeg føler egentlig vi aldri har hatt noe nært forhold.

Men hun er lillesøsteren min, og jeg vil gjøre alt for at hun skal overleve. Jeg vil så gjerne ta kontakt med henne. Hun har nettopp lagt meg til på snapchat igjen (etter hun blokkerte meg) og jeg har snappet litt fram og tilbake med henne idag, bare generelle ting. Men bør jeg ringe henne? Sende en tekstmelding? Hva skal jeg si? Bør jeg vente?

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre!? Jeg føler meg hjelpesløs og ubrukelig. Er det min feil at hun kom til det punktet med å ville ta selvmord (hun har jo også problemer sosialt, da hun ble mobbet som liten, og nå ikke sitter med noe sosial kompetanse, og ingen venner). Jeg burde vært der for henne. Og jeg ønsker å være der for henne nå. Det er ingenting i verden jeg ønsker mer! Om hun dør, noe hun kunne vært, jeg vet ikke hvor jeg skulle gjort av meg!

Noen av dere som har vært i samme situasjon? Eller som har forsøkt selvmord, som kanskje kan si noe om hva min søster ønsker å høre nå?

Jeg er 23 og søsteren min er 8 år yngre enn meg

Jeg har hørt rykter om Ytringsfrihet som tema, i hvertfall for hovedmål! (Det læreren min på sonans sier )

Heisann!

Jeg trenger så sårt et opplegg på fritiden og som jeg kan bruke i egentrening i gymmen på skolen, som kan få meg i bedre form, styrke og rett og slett en bedre kampsportuttøver!

Jeg trener taekwondo 2-3 ganger i uken, men trenger noe utenom dette også. Trenger ikke være noe stort opplegg hver dag, men rett og slett ett opplegg som gjør meg til "en bedre kampsportutøver" i det lengere løp. Altså, målet mitt er først å bli bedre i sparring, men også i bedre form generelt. Jeg vil kunne reagere raskere, slå og sparke raskt og få bedre utholdenhet under kampen. Men også generelt sterkere. I andre øvelser vil jeg gjerne kunne sparke hardere og "sterkere", altså, få mer snert i sparkene og slagene.

Jeg vil si at kondisen min er relativt ok, men ønsker at den blir mye bedre, da jeg skal fremover delta i mesterskap ol. Bedre kondis gir bedre utholdenhet.

Det jeg lurer på er om noen har et treningsopplegg som de bruker for å være "den perfekte" kampsport uttøveren (uansett kampsport. For det er vel samme greia?) Jeg vil gjerne ha størst fokus på sparring, da dette er noe jeg synes er morsomst. Men jeg føler jeg verken er rask nok, tenker logisk nok eller er "spretten" nok.

Så opplegget jeg ser etter, er et variert opplegg som både har kondisjon, sprarring/hand og fotteknikk, styrke, spenst og koordinasjon. Kanskje mulighet for å bli mykere også? Som jeg kan både gjøre hjemme, ute og i lokalet. Det skal vare i ca 70-75 minutter. (Jeg kan finne på oppvarming og avslutning selv) Jeg tenkte ca 15-20 minutter til oppvarming, ca 30-40 minutter på hovveddel og 15 minutter avslutning.

Jeg er 18 år, 166 cm høy og ligger i vektklassen 58-62. Jeg har 1-gup 1 (rødt belte, to striper), om det sier noe

Jeg blir glad for alle forslag og tips, og så kan jeg selv også plukke ut hva som evt. passer for meg!

Takk på forhånd

Hold dere seriøse til temaet nå folkens!

 

At du har kysset denne gutten er ikke det offisielle "nå-er-vi-kjærester-tegnet", men det er jo et godt skritt i den retningen. Det eneste jeg kan si er at du har en veldig spennende tid foran deg. Forelskelse er fantastiske greier, men du får prøve å ikke lette helt fra jorda, hehe.

 

Snakk og vær med denne gutten, så utvikler dette seg fort i den naturlige retningen. Lykke til!

Tusen takk for et godt, og seriøst svar! Jeg og han har et veldig godt og åpent forhold fra før av, men etter vi kysset er vel vi begge usikre på hva som skjer, og begge er vel redd for å bringe noe "kjæreste" tema opp. Jeg er bare kanskje mest bare redd, for at det liksom skal gå for fort i svingene. Dette er helt nytt for meg. Jeg skal prøve å ta denne nye lille "ice-breaken" med han. Takk igjen.

Altså, jeg er 18 år, og har kjent han i snart 1 år, nå. Men det er ikke før nå i det siste at vi skikkelig har begynt å henge ilag. Vi går på forskjellig skole, så vi møtes ikke der. Vi trener ilag, som er hvor jeg først møtte han.

Jeg vet med meg selv at jeg liker han veldig godt, og jeg tror jo selvfølgelig han liker meg.

Jeg har altid vært en sånn type "englebarn" som ikke var mye på fester osv. Men da jeg fylte 17 startet jeg med å komme meg ut av "den trygge sonen".

Å nei, jeg har ikke tenkt å bli gravid, og vi skal ikke gå offentlig med dette enda. I vertfall vil ikke jeg det.

Hei hei!

Jeg sitter nå her med en masse sommerfugler i magen. Og det er en dag siden jeg kysset en gutt for første gang. Det hadde jo selvfølgelig kanskje vært naturlig å møtes dagen etterpå, men pga. forskjellige gjøremål denne dagen funket det ikke.

Jeg sitter bare igjenn med koselige meldinger og masse sommerfugler i magen.

Jeg er bare usikker på hva som skjer videre nå! Er vi "offerssielt" kjærester nå...?

Altså, jeg sitter igjenn med så mange spørsmål, som jeg ikke engang klarer å få ut?

Noen som har erfaring med første kjæreste?
Vi har lenge vært kjempegode venner, og har masse til felles. Jeg er egentlig bare redd for at ting kanskje endrer seg nå!

Takk for svar, til den nyforelskede piken.