high heels

Jeg må faktisk si at jeg kjente meg igjen i det meste på den siste posten på den bloggen.

 

Det er så vanskelig å beskrive følelsen.. Jeg aner virkelig ingenting lenger

Du trenger tid til å finne ut om du kan stole på psykologen og at dere skjønner hverandre.

 

Dessuten er det ikke alle som har noe igjen for å snakke om vanskene sine, ikke for tida eller kanskje aldri. Da skal de kanskje gjøre andre saker for å få det bedre.

Det er ikke sånn at psykolog er det eneste som hjelper den som er deprimert og lei seg. Noen skal ha hjelp av medisner, fysisk aktivitet, lese selvhjelpsbøker eller heller jobbe mer med å styrke sine sterke sider og sånn få bedre selvfølelse og selvtillit. For de fleste så er det en kombinasjon av disse tiltakene som virker. Det er med andre ord mange veier til å få det bedre.

 

Tusentakk! det gir et lite håp

Jeg synes du skal gi deg selv og behandlingen tid. Tre ganger er ikke mye.

 

jaaa..

Hvor lenge har du gått i behandling?

 

Behandlingen har ikke startet enda, men har hatt tre konsultasjonstimer for å prøve å snakke meg inn i det..

 

På bånn kan det bare gå oppover..

 

Jeg vet det, og du aner ikke hvor mye jeg har lyst til å tro på den setningen. Det er bare et eller annet som gir meg en dårlig vibbe rundt det, og ødelegger..

Jeg skjønner. Det er vanlig og kalles motstand.

Men det er best hvis du tar dette opp med psykologen slik at dere kan se på det sammen.

Her inne vil du få mange slags tips og råd, men hvis du virkelig ønsker å få det bedre, må du ta i mot behandlingen du går i.

Da er det viktig å snakke gjennom ambivalente følelser og ønsker i forhold til å ville bli bedre.

 

Ja vi har snakket om det. Det at jeg ikke er istand til å ta imot hjelp.

Og jeg vet ikke om jeg ønsker å få det bedre. Jeg vil det, men de positive tankegangene blir rett og slett overkjørt.

Men takk til dere som fikk meg til å ta meg litt sammen nå. Diskusjonen dere har med meg nå får meg til å tenke, og ikke la de negative følelsene ta overhånd i meg.

 

Så hvis jeg ber deg om å gå dit så klarer du ikke?

Jeg vil klare å gå dit, men jeg klarer ikke å ta imot behandlingen, fordi det betyr at jeg når en milepæl som jeg ikke kan snu meg vekk fra lenger. Jeg er redd for å ta imot behandlingen, og ikke ble bedre.

Det er vel den dårlige delen som er din fiende, vil det ikke være fint å ødelegge for den ved å gå dit?

 

jo, men det er det som er den indre kampen. Det å trosse den dårlige delen av meg, som dekker store deler inne i hodet..

Får du behandling for depresjonen?

 

Jeg går til psykolog, men behandlingen får ikke begynt før jeg sier ja til det. Den dårlige delen av meg vil ikke ha den hjelpen jeg blir tilbudt, hvis du skjønner ? ..

Gi mer faen i hva andre mener,

 

og er det ikke sykt deprimerende å skrive om deprimerende tanker?

 

En venninne av meg sa jeg burde prøve å skrive ned følelsene jeg hadde, så det på en måte skulle lette på trykket. Jeg aner virkelig ikke lenger.

Jeg er deprimert, og jeg trenger råd. Jeg har en blogg som heter

*fjernet* hvor dere kan lese nærmere på hvordan jeg føler meg, sånn at dere har et utgangspunkt i hvordan jeg tenker.

 

Jeg er virkelig helt ødelagt, og jeg trenger drastiske råd for at den svarte skyen ikke overtar meg helt idag..

 

Jeg ber, vær så snill. Noen som har et eller annet å komme med nå. Noe som kan trekke smilebåndene oppover

Hvis dere vil, så har jeg nå begynt å lage en blogg, om mine depressive tanker om meg selv. Jeg skal finne ut, gjennom blogginnlegg, hvordan, hvorfor, og når jeg begynte å slite med synet på meg selv. Jeg vet ikke om det kanskje kan hjelpe andre, å lese det jeg skriver. At det kanskje kan hjelpe, og at jeg kan få tilbakemeldinger.

Bloggen heter ; Nottobeshown.blogg.no

 

Det eneste jeg vil, er å ha et friskt syn på meg selv. Hjelp meg på veien for å klare det

Går du i 3. klasse? Voks opp.

 

Og når det kommer til deg, så ville jeg helst satt pris på et seriøst svar. Det er noe jeg er usikker på, noe som får meg til å føle meg nedenfor, og som gjør at jeg ikke har klart å fungere normalt i hverdagen.

 

Jeg tror det er heller du som må vokse opp, som sier du er mann, men likevel gjør til latter, når det er små jenter som lurer på uvitende ting som ikke har skjedd de før. Og for det andre, så går jeg ikke i 3. Klasse. Det med alder har ingenting å si i en sånn sak, for venner er venner, og uansett hvilken alder, så skal de ikke gjøre deg til latter foran hele klassen.

 

Det er mye annet som ligger bak, men det er ikke alltid ting som skal bli skrevet i offentligheten.

Dere kan ikke være veldig gamle. Dette høres ut som en storm i et vannglass, altså en liten fillesak som dere klarer å gjøre uforholdsmessig mye ut av.

 

Du kommer til å treffe mange drittsekker i løpet av årene på ungdomsskolen og videregående og kanskje etterpå også. Hvis dette er den første gangen noen forsøker å sverte deg, har du vært heldig, men det er i hvert fall ikke den siste.

 

Du må ikke ta slike ting innover deg. Ikke bry deg om dem. Noen mennesker ønsker bare å være utrivelige og vil finne noe å pirke på uansett hva du sier. Du gjorde så klart ingenting galt da du ville være grei med resten av klassen. At den hurpa i klassen din brukte anledningen til å henge deg ut, sier mer om henne enn om deg. Du skal på ingen måte beklage deg eller føle deg dårlig. Neste gang du minner klassen på noe viktig og ei kjerring sier at det ikke er viktig, så kan du svare at du ikke gidder å diskutere hva læreren har sagt og at hun kan gjøre hva faen hun vil. "Hvis du ikke tror at det er viktig, så drit i det da vel," kan du si. Du kan være grei og si ifra, men trenger ikke å bry deg om hun følger opp tipset ditt.

 

Når det gjelder bestevenninna di, bør du kanskje vurdere å finne ei ny venninne. Det er mulig at hun bare sa "HAAH" som en dårlig spøk. Det er ofte vanlig at venner "mobber" hverandre. Så hvis hun er jævlig mot deg, så kan du være like jævlig tilbake. Du må i hvert fall ikke ta deg nær av det, for hvis folk oppfører seg sånn for å såre deg, så er det den responsen de er ute etter, responsen til en hakkekylling som er lett å plage. Jenter i din alder holder helst med flertallet og da er det lett å angripe deg for å ta vare på seg selv hvis du lar dem gjøre det. Altså, ikke ta imot jævelskapen. Vær tøff i trynet tilbake, ellers vil du alltid være offeret som folk går løs på.

 

Du skjønner kanskje hva jeg vil fram til, men jeg skal oppsummere:

 

Hvem av oss er det som bør føye seg, og hvem sin "feil" er dette?

 

Det er venninnene dine sin feil at de oppfører seg bedritent. Du skal i hvert fall ikke føye deg og godta det.

 

Er det greit å le AV venninnene sine, og ikke MED?

 

Nei, det er ikke greit. Men hva som er greit eller riktig, driter de andre jentene i. Det kan du enten leve med, eller gjøre noe med, som jeg sa, selv om det ikke er lett.

 

Tusentakk for et ærlig og seriøst svar! Det er virkelig noe. Ting pleier ikke gå lett inn på meg, men når det kommer til venner sånn, så har jeg helt andre grenser for hva jeg klarer å tåle.

Tok en gang tyr jeg til fremmede mennesker som ser saker fra et annet perspektiv. Takk på forhånd for alle svar.

 

I det siste har det vært noen spenninger mellom meg og bestevenninnen min. Vi har vært som erteris siden vi satt sammen på skolenbenken i August 2012. I det siste har det vært mange irritasjonsmomenter på skolen. Urolige klassekamerater, lærere som ikke hører på individets meninger om diverse ting. For litt siden hadde vi fått en oppgave på skolen. Jeg skrev den ned i dagboken min, for å huske den.

 

Noen dager senere sier jeg at alle må huske på oppgaven, for den teller på karakterkortet. Som vanlig er det alltid noen som ikke har fått med seg lekser og innleveringer. En annen venninne som også går i samme klasse skulle motbevise dette, og jeg fortalte at dette er noe jeg hørte læreren si at jeg skulle skrive ned, og fortalte at det godt kunne hende jeg tok feil. Det blusset opp en stor diskusjon opp av dette.

 

Jeg sitter fredelig samme dag på skolen, og aner fred og ingen fare, da samme venninne som skulle motbevise meg, kom inn og annonserte for hele klassen at jeg hadde tatt feil. Hun blusset det opp, og fikk meg til å framstå for som en idiot foran hele klassen. Jeg antok ikke at "venninner" hånte deg foran klassen på den måten?

 

Jeg var nedenfor å fortalte bestevenninnen min nettopp dette. Hvor lei meg jeg ble, da venninna mi hånte meg foran klassen på den måten. Hvordan det fikk meg til å føle meg som en venninne og menneske. Jeg følte meg ikke bra nok i det hele tatt, ettersom hun måtte motbevise meg på DEN måten.

 

Dagene gikk og jeg var fortsatt nedenfor og mange skjønte at det hadde gått inn på meg. Nok en engelsktime kom og vi hadde fått som oppgave å rette en gramatikksfeil i hver setning. Jeg trodde det var ordet "glass" som hadde blitt skrevet med en "s" for mye. Bestevenninna mi lurte på hva som var feilen i den setningen, og jeg forteller at det var ordet glass, med en s for mye. Hun sa meg hardt imot, men jeg var skråsikker. Læreren annonserer at det er en annen feil.

 

Bestevenninna mi snur seg, ser på meg, og peker på meg, mens hun lager lyden "HAAHHHHHH", og hun gjorde akkurat det samme som den såkalte venninna mi. Hun hånte feilen min foran hele klassen. Hun gjorde meg til latter foran hele klassen. Hun som er min bestevenninne, hun som jeg fortalte til hvordan det såret når noen lo av deg, og hånte deg. Hun gjorde akkurat det samme mot meg.

 

Så mitt dilemma er; Hvem av oss er det som bør føye seg, og hvem sin "feil" er dette? og er det greit å le AV venninnene sine, og ikke MED?

Tar til meg alt! tusentakk for alle tips og råd

En rebound-kjæreste hadde kanskje hjulpet.

 

Joda det kunne jo godt hende, men jeg føler at jeg bare bruker den personen da, og at jeg blir like "slem" som eksen min da. Det er jo alltid gutter som spørr om vi skal finne på noe og ta ting litt lengre, men jeg tørr ikke. Jeg er altfor redd for at de også en dag kommer til å gjøre det samme. Tror jeg har fått veldig tillitsproblemer, etter den hendelsen..

 

Prøv å tlgi ham ,og gå videre kanskje det hjelper?

 

Ja, men igjen. Hvordan er det mulig å tilgi en person som har ødelagt deg så mye. "knust" hjertet ditt, tatt det opp igjen og kastet det enda en gang. Det er så grusomt. Men som sagt, det hjelper jo å tilgi noen, men det hjelper ikke å tilgi noen hvis det bare er tomme ord man kommer med..

 

Takk for all respons forresten. Greit å snakke med noen som har et helt annet synspunkt enn vennene mine. De er så forskjellige og har så forskjellige meninger. Tusen takk. Virkelig

Du blir nok å finne en ordentlig gutt, desverre mye idioter der ute som ikke har respekt for kjæresten sin.

 

 

Var selv i et forhold i over to år der dama var utro, var bokstavelig talt et helvette første ukene, men månedene gikk og jeg kan trygt si jeg har det MYE bedre nå som denne personen er ute av livet mitt.

 

 

Mitt råd er å ta tiden til hjelp, og som sagt kutt all kontakt. Så lenge du har kontakt med han, kommer dette til å være vanskelig for deg. Han er ikke verdt din tid, rett og slett.

 

Ja, det er vel ikke stort annet å gjøre. Altså, jeg er bare 17, men det å ha en spesiell i livet ditt, som bryr seg om deg, viser trygghet, og ikke minst får deg til å føle deg heldig må vel være en av de beste følelsene man kan ha. Mye koseligere å ha en fast og som virkelig liker deg, å setter pris på hvem du er og hva du utretter. Virkelig, savner den følelsen..

 

Men som du sa, kutte all kontakt og ikke tenke på han. Det er vel det jeg burde gjøre. Har ikke kontakt, men i en så liten by som jeg bor i er det umulig å ikke havne på samme fest, eller møte hverandre i byen. Kjenner bare den kvalmen breer seg, det å tenke på at han lå med noen andre, og at jeg ikke hadde en anelse om det. Grusomt å tenke på at de virkelig klarer å utrette noe sånt, og faktisk fysisk gjøre det..

 

Men kutt all kontakt alikavel...

 

Ja det jeg prøver på, har slettet alle numre, facebook, og alle bilder og ting som minner meg på den bra tiden vi hadde, før kan var utro

Høres litt ut som du har store issues med den eksen din. Det blir som en ond spiral hvor den ene tanken manifesterer seg på en ny, og til slutt går du i en ringdans hvor du ikke klarer å glemme vedkommende. Dette forsterkes antakeligvis over at du har noe uoppgjort med han. Hvorfor gjorde han som han gjorde?

 

Jeg ville ringt han og tatt en skikkelig prat. Snakket fra levra. Prøv å få noen svar på ting som plager deg, samme hvor dumt det nå enn høres ut å si det høyt. Når dette er gjort kan du begynne å gå videre uten noe uoppgjort bak deg.

 

Føler det blir så rart og ta kontakt med han igjen og snakke, når det har gått over et år. Han har jo kommet seg videre og har skaffet seg en ny dame nå

 

Høres ut som at du ikke er over eksen.

 

 

Mitt råd er å IKKE ta kontakt med eksen din, aldri, noengang. En dag våkner du opp og tenker ikke lenger på han, men det vil ta tid.

 

Lykke til!

 

Føler meg så hjelpesløs, for jeg vil komme meg videre. Jeg VIL finne en gutt som tar meg for den jeg er, og som ikke kaster det bort ved å ligge med en mens vi er sammen. Det er bare så vanskelig, for det var virkelig ordentlig følelser inne i bildet

For et år siden fikk jeg vite at kjæresten min hadde vært utro på en fest. Han var i overkant beruset og lå med en annen jente. Jeg slo opp på flekken og ble så forbannet, og så lei meg for at jeg ikke var bra nok. Vi hadde vært sammen i et halvt år da dette skjedde. Vi var med hverandre hele tiden, og hadde det utrolig koselig sammen. Vi reiste ofte til andre byer og spiste, hadde det rett og slett "perfekt".

 

Dagene etterpå bruddet var mildt sagt et helvete. Jeg visste ikke om jeg skulle le, gråte, være forbannet, syntes synd på meg selv. Det ble rett og slett en overflod med følelser. Jeg bestemte meg for å gå videre, men etterhvert innså jeg at jeg ikke "klarte" å være uten han. Det var noe spesielt med han, måten han fikk meg til å føle, måten han fikk meg trygg og alltid var der for meg. Vi begynte å holde på igjen i August, men det tok fort slutt, for tilliten var ikke på plass.

 

Ukene gikk og etterhvert begynte jeg å åpne øynene mine. Jeg begynte å holde på med en gutt på min egen alder. Han fikk meg til å glemme eksen min, og jeg begynte å se litt lysere på ting. Vi var vel steady i et halvt år der og, før jeg slo opp. Grunnen til at jeg slo opp var fordi at han var vel litt for barnslig for meg, og jeg fikk ikke den følelsen i forholdet... som jeg hadde med eksen. Det høres utrolig dumt ut, og jeg skjønner virkelig ikke hva jeg tenker meg.

 

Eksen begynte igjen å ta kontakt, og jeg biter på kroken nok en gang, i håp om at det kanskje ble annerledes denne gangen. Jeg merket fort at jeg ødslet min kjærlighet,og at det var sterkere følelser innblandet enn det jeg trodde. Jeg har nå brukt et år på å komme over han, men det er ikke mulig. Jeg har ikke kommet meg noen vei videre, og jeg sitter igjen med en følelse om at det kanskje var min feil. Min feil at jeg ikke var bra nok for han, og han søkte dette hos en annen jente.

 

Eksen min har nå funnet en ny, og jeg knakk sammen. Jeg vil ikke at han skal være sammen med noen. For å være ærlig, vil jeg at han skal få kjenne på det smertehelvete jeg gikk gjennom, etter at han gjorde noe som sies å være et av de verste tingene du kan gjøre mot din partner. Jeg kommer meg virkelig ikke videre. HVA SKAL JEG GJØRE ?

Alle har en del av personligheten som de viser fram til andre. Den masken kan skjule mye, og alle gjør dette. Folk er langt fra så perfekte som de gir uttrykk for, men det er lett å tro at det er sant, men sannheten er ofte en annen. Du er mye mer lik dem enn du tror.

 

Husk at når du føler faren din ikke bryr seg om deg så er det sykdommen, ikke selve faren din.

P.g.a av du prøver å vinne kjærligheten til foreldrene dine så har du vel lagt mye arbeid ned i studiene for å bevise at du er verdifull, noe du ikke føler du har noe igjen for via reaksjonene du får fra foreldrene dine. Sannheten er at du er utrolig flink, det viser karakterene dine. Det at enkelte andre ikke ser det betyr ikke så mye. Det at han ikke bryr seg om karakterene er hans egen misunnelse fordi du er så flink. Egentlig er han kjempestolt av deg men hans tanker om han selv kommer i veien. Dette har ingenting med deg å gjøre, det har å gjøre med han selv.

 

Grunnen til at du vil passe ekstra godt på lillesøsteren din er vel fordi du vet hvordan det føles å ikke bli passet på, og da føles det veldig feil at hun springer etter deg med kniv, men dette henger nok sammen med hvordan hun føler seg behandlet av familien sammen med effekten av medisinen og at hun har problemer med å forstå at det er godt ment.

 

Du tar jo i praksis påtatt deg rollen som en voksen omsorgsperson, altså at du fungerer som en mor for lillesøsteren din og at du tar vare på hele familien din. Viktig at du får roet deg ned til tider og får deg selv mer i balanse. Gjør det du kan for å komme bort litt og gjøre andre ting og prøv å bruke psykologen slik at du får noe igjen for det. Psykologen ønsker å hjelpe deg, men det går best hvis du bare sier hva som trengs sånn at vedkommende slipper å lure. Det føles kanskje rart og uvant å bli tatt seriøst, men holdt ut, for det fungerer over tid og gjør deg veldig godt. Det kan oppfattes som forvirrende fordi du ikke er vandt til det, men det er god medisin.

 

Over tid tror jeg det er viktig at du prioriterer at du får bygget opp deg selv uten at du skal ha noe som helst dårlig samvittighet for det. Du har dine egne behov og grenser og det det er viktig å ta vare på seg selv for å kunne være noe for andre. Det at du får avlastning er viktig og der må du bruke det som er tilgjengelig av barnevern, psykriatri, psykolog og andre inntil du får stablet deg selv på beina. Det er en tøff livssituasjon du er i men du må tenke på deg selv også. Det er ikke å være egoistisk, men å være realistisk og fornuftig.

 

Post gjerne historien din på http://www.morild.org/

 

Tusentakk. Alle svar hjelper. Er godt å få noen annen sitt innblikk på hvordan ting er. Veldig vanskelig å få et perspektiv når du er midt oppi det, og du ikke føler du har noen steder å gå, gjemme deg, eller en liten avlastning. Jeg skal prøve så godt jeg kan, men noen ganger er det veldig vanskelig for å slippe ansvaret jeg føler jeg har. Dette har jo blitt bygget opp etter flere år, med mer ansvar enn det en normal 17 åring har

 

Å flytte for seg selv innebærer jo mer enn bare å slippe problemene til moren og faren din.

Ja, det er sant. Det er bare at jeg føler ikke at jeg klarer å gi slipp på alt det ansvaret jeg har bygget opp. Det føles ut som jeg bare slipper alt ut av hendene mine, og at jeg blir en egoistisk person. Men det er jo verdt å prøve, når jeg blir gammel nok til det!

Når du blir 18 flytter du. Enkelt å greit, da kan du ha lillesøstra di på besøk så mye du vil uten mas og slipper stress

 

Jo altså, det er jo en grei løsning, men føler jeg kommer til å flykte fra problemene, noe som gjøre de enda større og vanskeligere å håndtere jo eldre jeg blir ..

Ja, er vel vanskelig å sette ord på ting, så jeg bare skriver det jeg tenker. Lenge har jeg hatt slitt med depresjoner. Det kommer og går noe jeg har hatt tiden jeg var vel en rundt 14 år. Jeg har akkurat nå nylig fylt 17. Jeg føler på en måte ikke lenger at jeg er verdt noe. Det at jeg ikke klarer å oppfylle alle krav, og ha et så bra "liv" som det på min alder har. De er talentfulle, de er vakre, og ikke minst positive. Jeg er vel bare.. meg.

 

Hele familien er syke, og det er vel noe jeg bærer rundt og blir veldig påvirket av. Mamma har hatt bulimi i 7 år nå, og det preger meg veldig. Det er ingenting å spise i huset, og når det først kommer mat på bordet så er det lavkarbo. Ikke at det gjør meg så veldig mye, men det er bare den samme dietten, og den samme krangelen rundt matbordet hver gang. Mamma er ferdig med maten og løper rett på do. Hun bruker også mesteparten av tiden hun har med oss med å være på treningssenter. Meg og min lillesøster er alene hjemme store deler av de to ukene vi er hos hun om gangen. Vi har skilte foreldre, og de er ikke veldig glad i hverandre. Dette gjør det mye vanskeligere for meg å skape et stabilt miljø for meg og min lillesøster. Vi har også vært veldig mye i kontakt med barnevern og liknende støttegrupper, hvis jeg kan si det på den måten.

 

Faren min har tvangstanker og har biopolar lidelse. De har begge vært innlagt for lengre tid. Det som er med sykdommen til pappa er at det kommer perioder hvor han rett og slett ikke bryr seg om meg. Noe som fører til at alt jeg gjør ikke er bra nok. Jeg er veldig skoleflink og kommer alltid hjem med 5-6 i karakter. Faren min bare ler av meg og legger seg til å sove. Hva er det jeg gjør feil? Hvorfor er ikke jeg bra nok?

 

Jeg har også en stor trang til å passe på min lillesøster, ettersom hun lider av både ADHD, schizofreni og biopolar. Hun sliter med å ha venner, fordi hun ikke vet hvordan hun skal takle et normalt liv. Hun blir medisinert kraftig, og så fort de slår ut av virkning blir hun en helt annen person som kan finne på å løpe etter meg med kniv. Jeg prøver å passe på hun, og prøver å geleide hun inn på en riktig retning. Det er så vanskelig, og jeg føler jeg må ta ansvar siden hverken mor eller far er til hjelp. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke dette lenger

 

Jeg har gått til psykolog, men fant ikke dette veldig hjelpende. Jeg ble bare sittende å le, fordi jeg er ikke vant med at det faktisk er noen der ute som tar meg seriøst lenger. Jeg er ikke bra nok, og ikke flink nok.. Jeg er en sliten 17 åring som ikke lenger vet hvor mye beinbygningen min tåler før jeg knekker.