T.A.Bekkeng

Har Cubestar, i likhet med resten av cube-gjengen, valgt I²C som systembuss? Eller har de brukt hodet og valgt noe annet?

Hei!

Vi sitter nok her med I²C som systembus, som på mange måter setter sine begrensninger. På en annen side har vi gjort utviklingen slik at interface og platformvalg for hvert subsystem skal være laget på en slik måte at subsystemene uten store tilpassninger skal kunne benyttes på andre fremtidige CubeSat's dersom samarbeidsavtaler med andre universiteter dukker opp. Ettersom I²C har endt opp med å være "standarden" som alle har kastet seg på å bruke, endte vi opp med beslutningen om å bruke I²C av kompatibilitetshensyn. Dessuten har vi implementert så mye som mulig av prosessering on-board i de to FPGA'ene vi har tilgjengelig, slik at vi minimerer mengden data som må ut på systembusen.

Men.. At undertegnede blir happy dersom det etterhvert dukker opp en annen standard busimplementasjon enn I²C på CubeSat's, det er det ingen tvil om.

Jeg må si da, selv med å ha lagt godhjertet til i artikkelen, at det for meg ser ut som de sier at GPS ikke blir brukt under lossing/tilkobling/etc på rigger. Noe som bare er helt feil. Selv om GPS'en *kanskje* drifter gårde, sitter man fortsatt på flere referansesystemer, som uansett vil vekte ned GPS'en om avviket blir for stort. Men å kutte GPS helt ut, høres absurd ut.. ^^ Er bare å se i klasse spesifikasjonen i DNV, man skal ha et visst antall globale posisjoneringssystemer for for hver DP-klasse

Å kutte ut GPS helt, er noe som ikke er ønskelig på noen som helst måte, der er du spot on. Om man opplever en situasjon der jorda blir truffet av f.eks. en CME, slik man opplevde i 2003 der jorda ble truffet av en serie av kraftige solstormer, er man derimot i en mildt sagt uheldig situasjon. Da hadde man avbrudd på både satcom og HF-navigasjon over ca. 57 grader nord, og situasjonen holdt på i timesvis mens skyer av elektroner ble "dratt" over polen fra jordens dagside til jordens nattside. Ved å gå inn og gjøre in-situ målinger av elektrontettheten kan man i en slik situasjon gå inn og kartlegge elektronskyene, slik at brukeren på bakken kan få et forvarsel på at det om en viss tid kan ventes at nøyaktigheten i GNSS-systemene vil degraderes kraftig, eller at man kan forvente at GNSS-navigering ikke vil være mulig ettersom radiosignaler vil lide av backscattering (refleksjon) i ionosfæren.

Med tanke på artikkelen så kan man alltids finne sine småfeil/faktafeil på hvordan ting fremstilles, men jeg synes artikkelforfatteren fra Hardware.no har gjort en god jobb i å få frem hovedbudskapet: At studenter ved UiO faktisk får muligheten til å utvikle systemer som er såpass ledende at selv NASA inviterer dem til å fly på sine egne forskningsraketter

At du ikke har opplevd drift på 30 meter er nok helt riktig, ettersom det er noe som skjer ganske sjeldent. Når båter legger til f.eks. oljeplatformer brukes differensiell GPS der man korrigerer posisjonen basert på feedback man får fra en stasjonær GPS som står på låste koordinator ombord på platformen. Men drift på opptil 15-30 meter kan oppstå under perioder med høy solaktivitet, når man opererer innenfor nordlysovalen, og da spesifikt under solstormer hvis jorda blir truffet av en CME (Cornal Mass Ejection). Det er i dag mulig å få korreksjonssignaler for GPS som baseres seg på bakkemålinger av Total Electron Content, altså antall elektroner mellom GPS-satellitten og brukeren. Dette fungerer bra og kan som du sier gi en presisjon ned mot 10 cm når man har rolige forhold, men ved solstormer er ikke denne korreksjonen tilstrekkelig ettersom modellene den baserer seg på ikke takler den økte dynamikken. Derfor går vi inn for å gjøre in-situ-målinger med satellitt for å kunne gi en bedre korreksjon. Håper dette ga en mer utfyllende forklaring på hvorfor vi gjør in-situ målinger i ionosfæren for å økte nøyaktigheten på GNSS-systemer. -Tore André Bekkeng

Aha.. Så formålet er ikke å finne nødvendigvis forstyrrelsene under normale forhold, men heller observere hva som skjer under ekstreme forhold? Eller er målingene så nøyaktige at dere får noe matnyttig ut av hverdagssituasjonen også (som i å gi korreksjon til under 10cm)?Satt selv å tenkte på Spotbeam/Innmarsat i "xp"-klassen selv ja, hvertfall når man prater OSV'er til rig.. Vanligvis er min observasjon at man ligger på 30-40cm nøyaktighet, som i utgangspunktet gir rom for endel forbedringer. Ser for meg at dere tenker på (etterhvert) å korrigere algoritmen i korreksjonssatelittene jeg da, stemmer dette?Edit: I tillegg er vel det artikkelen prater om, selve GPS signalet som drifter 30m og ikke båten anyways.

Jepp, hovedfokus er å kartlegge forstyrrelsene under events der vi har et signifikant høyere nivå av turbulens, og derav en større scitillasjon av bærebølgen. Men fra måledata fra tidligere rakettflighter der vi har testet ut systemet opp til ca. 350 km høyde ser vi at vi selv ved rolige forhold får degradering av signalet i form av scintillasjon/fasedreining. Modellering har vist at vi under disse forholdene vil ha en unøyaktivhet på 20-40 cm, noe som stemmer veldig godt overens med din observasjon. Så om disse preliminære resultatene viser seg å stemme på større skala kan målingene faktisk være så nøyaktige at vi en hverdagssituasjon kan få en markant bedring av nøyaktigheten.

Interessen for romværpåvirkning på satellittsignaler har virkelig tatt seg opp i de siste årene, og systemet vårt er ett av de systemene som Europen Space Agency har valgt seg ut som kjerneinstrumentering i sitt Space Situational Awareness program. Dersom det fra brukersiden viser seg at det produktet vi etterhvert kan tilby er såpass ettertraktet at det gir stor nytteverdi, kan det å korrigere algoritmen i korreksjonssatellitene være én løsning på å få ut korreksjonen til brukeren. Vi ser også på flere andre løsninger på hvordan korrigeringer kan distribueres til sluttbruker, men dette er et pågående arbeid som fremdeles er i oppstartsfasen.

Og ja, det artikkelen prater om er drift i den målte GPS-posisjonen, ikke selve båten.

Kan med godt hjerte si at jeg aldri har opplevd/hørt en drift i verken båt eller GPS på 30 meter.. Man har tross alt korreksjonssignaler på satelittene, via et annet nettverk, som kan gi deg presisjon helt ned i 10 cm..

At du ikke har opplevd drift på 30 meter er nok helt riktig, ettersom det er noe som skjer ganske sjeldent. Når båter legger til f.eks. oljeplatformer brukes differensiell GPS der man korrigerer posisjonen basert på feedback man får fra en stasjonær GPS som står på låste koordinator ombord på platformen. Men drift på opptil 15-30 meter kan oppstå under perioder med høy solaktivitet, når man opererer innenfor nordlysovalen, og da spesifikt under solstormer hvis jorda blir truffet av en CME (Cornal Mass Ejection). Det er i dag mulig å få korreksjonssignaler for GPS som baseres seg på bakkemålinger av Total Electron Content, altså antall elektroner mellom GPS-satellitten og brukeren. Dette fungerer bra og kan som du sier gi en presisjon ned mot 10 cm når man har rolige forhold, men ved solstormer er ikke denne korreksjonen tilstrekkelig ettersom modellene den baserer seg på ikke takler den økte dynamikken. Derfor går vi inn for å gjøre in-situ-målinger med satellitt for å kunne gi en bedre korreksjon. Håper dette ga en mer utfyllende forklaring på hvorfor vi gjør in-situ målinger i ionosfæren for å økte nøyaktigheten på GNSS-systemer.

-Tore André Bekkeng