martinus

En skulle nesten tro Elkjøp hadde lest tråden min! I dag fikk jeg nemmelig melding om at jeg hadde fått godkjent teknisk retur på PCen, grunnet lang delevent.

Jeg møtte opp i butikken og fikk velge en ny PC til samme pris som den gamle, 7500,- samt at den fikk videreført det som var igjen på forsikringen, 3 måneder Og ja, det hadde blitt behandlet som reklamasjon/garanti.

Rekner med vi kan anse denne som løst!

Grunnen til at den blir behandlet som forsikringssak, tror jeg, er at han som tok imot PCen mente det var større sjanse for at den ble fikset da. Det kan ha noe med at jeg klaget på et helt dødt batteri også, og at han mente det ville være lurere å prøve den som forsikringssak, enn som en reklamasjonssak.

Men den er som sagt ikke påført noen skader, så det er fabrikasjonsfeil det er snakk om.

Skal fare å prate med dem så fort jeg får tid. Mye eksamener og slikt nå. Takker forøvrig for alle svar!

Jeg hadde tenkt å kjøre det som reklamasjon, men det viste seg at pcn var fortsatt dekket av en forskring. (Det er ikke min pc). Den er derfor behandlet som forsikringssak. Men defektene er jo uansett av en sånn art at de ville vært dekket av en reklamasjon.

Men hvordan stiller det seg da? Når det er en forikringssak?

Takk for kjappe og gode svar!

Så det spiller ingen rolle hva som forårsaker problemet som gjør at delene lar vente på seg? Et oppkjøp er ikke dagligdags.

Men skal stikke å høre med dem på mandag. Oppdaterer med hvordan det går

Leverte inn en laptop, Packard Bell, hos Elkjøp, da skjermen stoppet å virke. Hadde egentlig tenkt å ta dette som reklamasjon, men det viste seg at den fortsatt var dekket av en forsikring. Denne ble levert inn i slutten av februar, usikker på dato, men loggen hos hjemmesiden til Elkjøp viser at den ble sendt til verksted den 26. februar.

Jeg lot det gå en stund før jeg sjekket den opp, da jeg ikke har hatt behov for den, men har ennå ikke fått den igjen. Har purret flere ganger og bare møtt velvilje hos Elkjøp, da det er Packard Bell som tydeligvis er problemet. De har visst blitt oppkjøpt og har problemer med å levere deler. De har altså funnet problemet, men venter på deler.

Hvor lang tid er rimelig å forvente de bruker? Hvilke muligheter har jeg? Har lest litt om avhjelp, men forstod det slik at å sende den på reperasjon er et sånt tiltak?

Takker for alle svar.

Litt morro med ein "Åpen Post" themed-anmeldelse

Er det noen som vet hvordan denne lagringen skiller seg fra den som allerede eksisterer nå? Og om et slikt direktiv bare vil innføre regler for sletting, oppbevaring og format på denne informasjonen?

 

Btw. De politiske partiene i Norge vil sikkert legge seg på minstelengden for lagring av informasjonen, det vil si 6 mnd.

Ingen som vil svare meg på dette? Det som er situasjonen i pr i dag, er at mye av den informasjonen det er snakk om lagres allerede. Hvor mange ganger har dere ikke lest om fildelere som har blitt tatt når ISPen deres leverer ut IP-addresser. Hvor mange ganger har ikke telefonleverandører kunnet gi politiet tekstmeldinger som en siktet har sendt?

Det som da blir poenget med denne loven, er at den stiller krav til formatet informasjonen skal lagres i, hvordan det skal lagres og sikres, og hvor ofte det skal slettest. Pr idag kan leverandøren lagre det så lenge den vil, etter loven blir innført vil all informasjon slettes etter 6 mnd.

Noen motforestillinger til dette? Mye av dette er fra usikre kilder, og kunne gjerne tenkt meg litt debatt rundt dette. En debatt rundt skitne bomber og urasjonelt usa-hat fører ingen vei.

Er det noen som vet hvordan denne lagringen skiller seg fra den som allerede eksisterer nå? Og om et slikt direktiv bare vil innføre regler for sletting, oppbevaring og format på denne informasjonen?

Btw. De politiske partiene i Norge vil sikkert legge seg på minstelengden for lagring av informasjonen, det vil si 6 mnd.

Det er jo sånn i dag at partiene har planprogram og Stortingsprogram, så er det opp til oss å lese dem og sette oss inn i dette. Men så er det gjerne slik at i dagene før valget, da de fleste av oss gjør opp sin mening, blir politikken tabloidisert, og partiene driver med løfte-galopp. Dermed blir det ikke like lett å vite hva alle vil gjøre og hvordan.

USA er nr 1 når det kommer til pasient-tilfredshet.

Det er noe annet enn å ha best helse i befolkningen generelt. Den statistikken utelukker jo de som har det verst: De uten penger. Sånn sett kan man jo sikkert si at Namibia har et fantastisk helsevesen for alle som har råd (presidenten og kona)

Som jeg sa, de aller fattigste har dekket helseutgifter fra det offentlige, en drøye en fjerdedel av amerikanske statsborgere er dekket av det offentlige. 60% er dekkket av forsikringer. Så vi har altså 15% uten helseforsikring, dette utgjør en ca 40 millioner. Av dette kvalifiserer om lag 14 millioner til dekning under de offentlige forsikringsordningene, men er av ulike grunner ikke innrullert. Det er rimelig å tro at dette hovedsakelig skyldes mangel på informasjon, men også fordi noen ikke gidder å gå igjennom en komplisert registreringsprosedyre, men heller går til legevakten dersom det skulle skje noe.

Av de uforsikrede har 18 millioner familieinntekt over $50.000 (kjøpekraftjustert nærmere en halv million kroner). Over 10 millioner uforsikrede er ikke amerikanske statsborgere.

Kilde

Lavere skatter og avgifter fører til høyere offentlige inntekter i lengden. Dette vet alle som driver med økonomi.

 

Ja, dette 'vet alle som driver med økonomi'. La oss ta personbeskatningen som eksempel. Anta at folk jobber 8 timer om dagen og betaler 30 prosent i skatt i gjennomsnitt.

 

Hvis skatten reduseres til 15 prosent, så 'vet alle som dirver med økonomi' at folk vil jobbe dobbelt så lenge, og dermed vil ikke skatteinntektene reduseres. Og reduseres skatten til 10 prosent, så 'vet alle som driver med økonomi' at folk vil jobbe 24 timer om dagen slik at heller ikke da vil skatteinntektene reduseres. Kanskje vil til og med noen jobbe enda litt mer, slik at skatteinntektene faktisk øker...

 

Kanskje burde 'alle som driver med økonomi' tenke på at det er en gitt arbeidsstyrke og arbeidsledigheten er meget lav. For at folk skal jobbe mer i enkelte næringer (f.eks. internettbransjen), må enten (i) disse komme fra andre næringer eller (ii) så må folk jobbe flere timer.

 

Hvis de kommer fra andre næringer, er det så åpenbart at det er bedre at de jobber i (f.eks.) internettbransjen? Hvis det er 'mer lønnsomt' at de jobbe i internettbransjen så kunne vel markedet klart å søre for at de ble overflyttet uten å måtte gi internettbransjen skattefordeler?

Det er ikke sånn de fungerer. Selskapet som ansetter personen vil få lavere skatter, de vil få flere penger til overs. Dette kan de bruke til å ansette en ny person. (Dette kan være en leiearbeider fra Polen, så arbeidsledighet spiller ingen rolle). Han tjener penger, og vips har staten fått mer skatt.

VELDIG FORENKLET!

Og en som person som får redusert sinn personbeskatning trenger ikke å øke arbeidsmengden for at staten skal få flere penger. Han vil mest sannsynlig få større forbruk, og derfor generere en _litt_ større økonomi. Og selvsagt vil ikke bare 1 person få lavere skatter, derfor vil økonomien øke.

Igjen veldig forenklet, men sånn er prinsippet. Er ikke verre.

Det er slik helseveset fungerer i USA. USA har faktisk verdens dyreste helsevesen men er laaangt i fra toppen av lista i verden når det kommer til helse. De har faktisk store helseproblemer nettopp på grunn av klasseforskjellene som skapes av den sterke koblingen mellom privat økonomi og helsevesen. Har man ikke penger så blir man sendt på gata med brukne armer og ben.

Hvordan kan man legge seg opp kapital når man neppe får noen betydelig arbeidsinntekt før man har passert 20 år? Hva med alle som får skader eller sykdommer tidligere i livet? Skal man bare sette de på gata og la "naturen gå sin gang"? Eller vil det være mer samfunnsøkonomisk om helsevesnet reparerte disse menneskene gratis slik at de blir arbeidsføre mennesker resten av livet? Hva med folk som går konkurs like før pensjonsalderen? Skal man bare la de sulte i hjel eller tvinge de til å jobbe til de er 90 år? Hvem skal bygge veier, vann, kloakk, strømnett, drive politi, rettsvesen og forsvar? Mener du at hvermansen skal betale slike ting etter personlig behov fra de er født?

Dette er feil. USA er nr 1 når det kommer til pasient-tilfredshet. De har et av verdens mest høyteknologiske og dyktige helsevesen. Dette har de da de er livredd for å bli utsatt for nasjonalsporten i USA. "I sue you!" Og grunnen til at de ikke når til tops på helseundersøkelser er derimot at mange der borte er litt for feite og late. Fedme er et stort problem i USA. Og ALLE sykehus er pålagt å gi akkutt behandling. Du blir ikke kastet ut om du holder på å dø. Alle fattige og eldre har også sykehusdeking fra det offentlige, fra henholdsvis medicare og medicaid (afaik) Det offentlige liger bare såvidt bak Norge når det gjelder helseutgifter av BNP.

Nei, det gjorde han ikke. Hva tror du skjer med skatteinntektene når økonomien går bedre? Jo, korrekt. De øker. Visst vi ser tilbake til 11/9 2001 litt nå, så husker vi at økonomien ikke gikk så bra rett etter dette. Det som skjedde da var at, ikke bare i Norge, men globalt også, gikk skatteinntektene ned.

 

Og hva er så målet? All den tid stor del av verden lever i absolutt fattigdom, er det vel ikke et dårlig mål å forrandre på dette?

 

 

Når skatteprosenten er konstant øker skatteinntektene når økonomien går bedre ja, halverer du skattene, og økonomien øker med 10% så er det ikke tilfellet.

 

AtW

Nå skal ikke jeg påerobre meg noen ekspertise på skatteregler, men det er det vel strengt tatt få som kan. :-P

MEN, det springende punktet her er at skatt er ingen konstant størrelse, og å si at skatten i Norge er på 38% går ikke. Vi har et flusst med skatter, og det er ikke alle som blir rammet av alle sammen. Og ingen ville finne på å halvere skattene, det er mer snakk om at en senking i skatter ville føre til vekst. Enhver bedrift i et hvert land vil tilpasse seg landets skatter, og vil således få det bedre, og dermed øke sine innbetalinger om skattene blir senket. Det er ikke verre.

Så er det som jeg har sagt før, hvor mye vil vi at staten skal gjøre, og hva skal være målet vårt?

Lavere skatter og avgifter fører til høyere offentlige inntekter i lengden. Dette vet alle som driver med økonomi. Men så kan man selfølgelig argumentere for at en sterk offentlig stat vil fordele godene bedre. Men å gå derifra til at lave skatter fører til at de med dårlig økonomi får det verre er jeg ikke helt med på.

 

De enste "som driver med økonomi" som mener den påstanden er sann i alle tilfeller, er folk som ikke kan nok om det de driver med. Slikt er avhengig av situasjonen når endringen utføres.

 

AtW

 

 

Det går jo selfølgelig ikke ann å senke nivået på skattene i det uendelige, men det er vanlig praksis og "godkjent" teori at, setter du ned skatter/avgifter/renter går økonimien bedre, og skatte-inntektene øker. Men det som var poenget her er jo hvordan dette påvirker befolkningen. At staten tar inn mer skatt vil jo utvilsomt ikke komme de fattige til gode? Jo mer de får beholde av pengene jo bedre.

 

Om du totalt ignorerer at staten også deler ut goder og penger, så er jo det rett ja. Ellers er jeg ganske skeptisk til denne "allment godkjente teorien", du innser jo selv at et sted går grensen, så hvor går den?

 

AtW

 

Det ER en allment "godkjent" teori at økonomien bedres og velstanden øker når skattene senkes. En bedrift som skattlegges hardt vil bruke mye lenger tid på å vokse enn en som ikke skattes. En privat person som tjener godt vil som regel spytte overskudd av penger inn i bedrifter som kan bruke dem til å vokse raskere etc. Det er egentlig et hav av faktorer ute og går. Konklusjonen er at knallhard skatt er sirup i økonomien. "Riktige" skatter kan derimot smøre økonomien. Dvs. skatter som går til flyplasser, veier, lov og orden osv. Det er egentlig bare å spille Sim City, så ser man hvordan det fungerer. I tillegg må man ikke glemme at det koster en formue å forvalte denne overdrevne utdelingen av goder og penger. Slik det er nå har en normal nordmann som forbruker det meste han tjener over 80 % effektiv skatt. Da regner man med 36 % inntektsskatt, 25 % moms, bensinavgift, veiavgift, bilavgift, dokumentavgift, kommunale avgifter, mange avgifter jeg ikke kommer på og til syvende og sist arveavgift når du kreperer. Det virker helt sinnsykt å tenke over at staten grafser til seg nesten alt man tjener.

 

Så du kutter allerede ute påstanden om høyere offentlig inntekter når skatteprosenten blir lavere? Du begynte jo med den påstanden, men du har nå gradvis dreid det over til den mer generelle "økonomien går bedre", som er en helt annen påstand enn "høyere offentlige inntekter". Deretter virker det som du gjør den mest grunnleggene tabben angående ntten for et samfunn, nemlig å annta at god samlet økonomi er et mål i seg selv. Det kan være et godt redskap, men er et elendig mål.

 

AtW

Nei, det gjorde han ikke. Hva tror du skjer med skatteinntektene når økonomien går bedre? Jo, korrekt. De øker. Visst vi ser tilbake til 11/9 2001 litt nå, så husker vi at økonomien ikke gikk så bra rett etter dette. Det som skjedde da var at, ikke bare i Norge, men globalt også, gikk skatteinntektene ned.

Og hva er så målet? All den tid stor del av verden lever i absolutt fattigdom, er det vel ikke et dårlig mål å forrandre på dette?

Lavere skatter og avgifter fører til høyere offentlige inntekter i lengden. Dette vet alle som driver med økonomi. Men så kan man selfølgelig argumentere for at en sterk offentlig stat vil fordele godene bedre. Men å gå derifra til at lave skatter fører til at de med dårlig økonomi får det verre er jeg ikke helt med på.

 

De enste "som driver med økonomi" som mener den påstanden er sann i alle tilfeller, er folk som ikke kan nok om det de driver med. Slikt er avhengig av situasjonen når endringen utføres.

 

AtW

 

 

Det går jo selfølgelig ikke ann å senke nivået på skattene i det uendelige, men det er vanlig praksis og "godkjent" teori at, setter du ned skatter/avgifter/renter går økonimien bedre, og skatte-inntektene øker. Men det som var poenget her er jo hvordan dette påvirker befolkningen. At staten tar inn mer skatt vil jo utvilsomt ikke komme de fattige til gode? Jo mer de får beholde av pengene jo bedre.

 

Om du totalt ignorerer at staten også deler ut goder og penger, så er jo det rett ja. Ellers er jeg ganske skeptisk til denne "allment godkjente teorien", du innser jo selv at et sted går grensen, så hvor går den?

 

AtW

 

Det ER en allment "godkjent" teori at økonomien bedres og velstanden øker når skattene senkes. En bedrift som skattlegges hardt vil bruke mye lenger tid på å vokse enn en som ikke skattes. En privat person som tjener godt vil som regel spytte overskudd av penger inn i bedrifter som kan bruke dem til å vokse raskere etc. Det er egentlig et hav av faktorer ute og går. Konklusjonen er at knallhard skatt er sirup i økonomien. "Riktige" skatter kan derimot smøre økonomien. Dvs. skatter som går til flyplasser, veier, lov og orden osv. Det er egentlig bare å spille Sim City, så ser man hvordan det fungerer. I tillegg må man ikke glemme at det koster en formue å forvalte denne overdrevne utdelingen av goder og penger. Slik det er nå har en normal nordmann som forbruker det meste han tjener over 80 % effektiv skatt. Da regner man med 36 % inntektsskatt, 25 % moms, bensinavgift, veiavgift, bilavgift, dokumentavgift, kommunale avgifter, mange avgifter jeg ikke kommer på og til syvende og sist arveavgift når du kreperer. Det virker helt sinnsykt å tenke over at staten grafser til seg nesten alt man tjener.

Nuff said. Grensen går når staten ikke har penger til å drive med sine kjerneoppgaver. Så blir det opp til oss å finne ut hva vi vil staten skal gjøre for oss. Jeg greier enkelt å bestemme hva jeg skal spise, hvor barna mine skal oppholde seg når jeg er på jobb og jeg tar også vare på helsen min selv, derfor liker jeg ikke at staten skal gjøre dette for meg, og så kreve penger for å gjøre dette. Derimot å bygge veier og arrestere skurker klarer jeg ikke selv, derfor vil jeg at staten tar ansvar for veibygging og politi.

Det finst jo også noen ganske liberale mennesker som argumenterer for frivillig skatt, men det er jeg ingen fan av.

Lavere skatter og avgifter fører til høyere offentlige inntekter i lengden. Dette vet alle som driver med økonomi. Men så kan man selfølgelig argumentere for at en sterk offentlig stat vil fordele godene bedre. Men å gå derifra til at lave skatter fører til at de med dårlig økonomi får det verre er jeg ikke helt med på.

 

De enste "som driver med økonomi" som mener den påstanden er sann i alle tilfeller, er folk som ikke kan nok om det de driver med. Slikt er avhengig av situasjonen når endringen utføres.

 

AtW

Det går jo selfølgelig ikke ann å senke nivået på skattene i det uendelige, men det er vanlig praksis og "godkjent" teori at, setter du ned skatter/avgifter/renter går økonimien bedre, og skatte-inntektene øker. Men det som var poenget her er jo hvordan dette påvirker befolkningen. At staten tar inn mer skatt vil jo utvilsomt ikke komme de fattige til gode? Jo mer de får beholde av pengene jo bedre.

Jeg synes det er merkelig av USA å stemme så ivrig for momsfritak. De har jo valget mellom å enten gjøre levekårene ennå bedre for industrien deres eller å gjøre forholdene bedre for det offentlige. Disse politikerne stemmer altså for mindre penger til å dekke krigs-kostnader, mindre til offentlige skoler osv. Akkurat som om det offentlige har for bra økonomi i forhold til det industrien deres har. Merkelig land det der. De med god økonomi skal stadig få det bedre mens de med dårlig økonomi skal stadig få det verre.

Du må nesten vise til noen kilder som viser at de fattige får det verre. Det er ikke nødvendigvis sånn at en sterk offentlig. Lavere skatter og avgifter fører til høyere offentlige inntekter i lengden. Dette vet alle som driver med økonomi. Men så kan man selfølgelig argumentere for at en sterk offentlig stat vil fordele godene bedre. Men å gå derifra til at lave skatter fører til at de med dårlig økonomi får det verre er jeg ikke helt med på.

Guide til amerikansk helsevesen 

Fredag 5. oktober 2007   

Publisert av: Jan Arild Snoen

I dag er det norsk premiere på Michael Moores film om helsevesenet i USA – Sicko. Det er en god anledning til å trekke frem noen fakta om det amerikanske helsesystemet, siden nordmenn elsker sine myter på dette området. Som filmregissør Are Syvertsen sa til Aften i går: ”Nordmenn elsker Michael Moores filmer, fordi han kritiserer noe alle elsker å kritisere, nemlig USA”. Jeg har en mistanke om at det var derfor Sylvia Brustad ifølge Dagsavisen tok med seg ”store deler av Helsedepartementet” på førpremieren.

 

Jeg har ikke sett filmen. Dette er derfor ikke en anmeldelse av den, men med hans forrige mesterverk i minne, forventer jeg at Moores film bare viser en flik av virkeligheten. Omtalene i norsk presse så langt har heller ikke bidratt i særlig grad til innsikt. Nøkkelspørsmålet, som verken Moores film eller norske medier kan forklare er: Dersom det amerikanske systemet er så Sicko, hvorfor endrer de det ikke?

 

Staten bruker mye penger på helse i USA

Ikke rent sjelden kommer jeg over presumptivt velinformerte mennesker som blir overrasket når jeg forteller dem at USA faktisk har et offentlig helsevesen, og sågar bruker skikkelig mye penger på det. En drøy fjerdedel av amerikanerne er dekket av offentlige ordninger.

 

    * Alle krigsveteraner.

    * Medicare for pensjonistene: Praktisk talt alle over 65 år og en del av de funksjonshemmede er dekket av Medicare.

    * Medicaid for de fattigste: Kriteriene for å komme inn under Medicaid varierer mellom delstatene, men generelt kan vi si at bare de fattigste dekkes, i tillegg til funksjonshemmede og de med uforholdsmessig høye helseutgifter i forhold til inntekten.

    * I 1997 ble det opprett et tilleggsprogram innen Medicaid for barn (SCHIP) med foreldre med lav inntekt, men ikke så lav at de faller inn under ordinær Medicaid. Jeg kommer tilbake til forslaget om å utvide denne ordningen mot slutten.

 

Tar vi med diverse andre offentlige helseutgifter, offentlige ansatte og utgifter til uforsikrede er samlede offentlige utgifter til helse nesten 7% av BNP, ikke veldig mye lavere enn i Norge. Offentlige helseutgifter i USA er litt høyere som andel av BNP enn gjennomsnittet i OECD, som er omkring 6,5%.

 

I kjøpekraftsjusterte dollar bruker den amerikanske staten mer enn gjennomsnittet av totale helseutgifter i OECD. Ser vi bort fra de fattigere landene, er det offentlige utgiftene på høyde med de offentlige utgiftene i nesten alle rike land, inklusiv Frankrike, Canada, Sverige og Tyskland.

 

Det er derfor helt urimelig å anklage amerikanske politikere for å være spesielt gniene når det gjelder satsing på helse. Tvert imot, tatt i betraktning at de offentlige utgiftene generelt sett er lavere i USA enn i andre utviklede land, fremstår helse som en prioritert offentlig oppgave. Om de får nok igjen for pengene er et annet spørsmål, som jeg kommer tilbake til.

 

De fleste har privat forsikring

Ved siden av den fjerdedelen som er dekket av staten, har omkring 60% av alle amerikanere privat helseforsikring, de aller fleste av dem betalt av arbeidsgiveren, og disse utgiftene er fradragsberettigede. De private ordningene er temmelig ulike i hva de dekker og ikke dekker. Dette er en kilde til konflikter, misforståelser og frustrasjon. Her kommer noen av Moores poenger inn. Ikke alle forsikringer dekker alt.

 

På den annen side – heller ikke i heloffentlige systemer som det norske dekkes alt. Høykostmedisin rasjoneres eller er ikke tilgjengelig, og det er til dels lang ventetid for å få utført en rekke operasjoner. I de fleste offentlige systemer vokser det derfor frem et privatfinansiert system på siden av det offentlige. I Norge er dette foreløpig lite.

 

I de senere år har det i USA også vært en vekst i dekningstyper der pasientenes valgfrihet med henhold til lege og sykehus innskrenkes. Dette for å øke forsikringsordningenes forhandlingskraft og spare penger. Valgfrihet er svært viktig for amerikanerne, så denne type dekning (HMO) har fått mye kritikk.

 

Men 15% har ingen forsikring

I det siste tiåret har i overkant av 40 millioner mennesker til enhver tid vært uten helseforsikring. De siste tallene fra 2006 ble publisert i august 2007, og viste 47 millioner. Antallet varierer noe fra år til år, men andelen av befolkningen uten forsikring er relativt stabil omkring 15%. Av dette kvalifiserer om lag 14 millioner til dekning under de offentlige forsikringsordningene, men er av ulike grunner ikke innrullert. Det er rimelig å tro at dette hovedsakelig skyldes mangel på informasjon, men også fordi noen ikke gidder å gå igjennom en komplisert registreringsprosedyre, men heller går til legevakten dersom det skulle skje noe.

 

Av de uforsikrede har 18 millioner familieinntekt over $50.000 (kjøpekraftjustert nærmere en halv million kroner). Over 10 millioner uforsikrede er ikke amerikanske statsborgere.

 

Forsikringsdekningen er nært knyttet til sysselsetting, noe som er med på å forklare at mens mer enn 60 millioner mennesker har vært uforsikret en eller annen gang i løpet av siste år, er det mellom 21 og 31 millioner som er uforsikret hele året, og langt færre som er uforsikret over lengre tid.

 

De uforsikrede kan deles i tre grupper – de som ikke har eller føler at de har råd er den største gruppen. I tillegg kommer de som har så god råd at de kan betale helseutgifter fra egen lomme og de som tar en kalkulert risiko. Det siste er en viktig grunn til at de under 34 år er sterkt overrepresentert blant de uforsikrede.

 

Å være uten forsikring betyr ikke å være uten tilgang til helsevesenet

Mange misforstår det store antall uforsikrede dithen at så mange mennesker ikke har tilgang til helsestell i USA. De uforsikrede nektes ikke adgang til helsevesenet. For akutt hjelp er det ulovlig for private sykehus å avvise pasienter, selv om du ikke kan betale. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at dette brytes, og det er jo Michael Moores oppgave å presentere disse, men dette er ikke et systematisk fenomen i amerikansk helsevesen. Det som er systematisk, er at både private og offentlige sykehus i stort omfang yter helsetjenester som det ikke betales for. OECD anslår at leger og private sykehus yter ubetalte helsetjenester (akutt og annet) tilsvarende ca 0,5% av BNP. Ved siden av dette ubetalte finnes det et sikkerhetsnett i form av offentlige sykehus eller sykehus finansiert eller drevet av veldedige organisasjoner.

 

Amerikanerne er fornøyd med kvaliteten

Det er mange problemer i amerikansk helsevesen, som alle andre steder. Moore tegner imidlertid et skrekkbilde som gjør det vanskelig å forstå at systemet kan bestå. Det blir lettere å skjønne dersom man vet at amerikanere flest faktisk er fornøyd med kvaliteten på det de får (selv om de ikke er fornøyd med kostnadene).

 

Til og med Moore erkjenner dette når CNN viser til den sammenligningen av helsesystemene i alle verdens land som Verdens Helseorganisasjon (WHO) utarbeidet i 2000, og som Moore trekker frem for å vise hvor dårlig det står til. I første omgang er det relevant å se på delindeksen (tabell 6 i Appendixet) for det WHO kaller responsiveness. Dette er et kvalitetsmål, som WHO bruker ved siden av levealder, og omfatter i alt syv elementer: ”Dignity, autonomy and confidentiality (jointly termed respect of persons); and prompt attention, quality of basic amenities, access to social support networks during care and choice of care provider (encompassed by the term client orientation).”

 

Etter dette kvalitetsmålet er USA en klar nr. 1 i verden.

 

WHO-rapporten bekreftes av en rekke meningsmålinger om hvordan amerikanerne opplever sitt eget forhold til helsevesenet. Blir de spurt om helsestellet i landet generelt, er svarene gjerne betydelig mer negative. Dette er et velkjent fenomen, og skyldes trolig at media fokuserer på problemene. I Norge er det for eksempel slik at de aller fleste gamle er fornøyd med den eldreomsorgen de selv får, mens en langt større andel svarer at eldreomsorgen generelt er elendig.

 

Meningsmålinger viser temmelig konsistent at de med privat forsikringsdekning er fornøyd med kvaliteten: 2 av 3 gir karakter A eller B til sin dekning, ytterligere 1 av 4 en C, slik at det bare er omkring 8% som gir de dårlige karakterene D eller E.

 

I en måling fra oktober 2006 er også de med offentlig dekning tatt med, men resultatet er tilsvarende. Her er 52% svært fornøyd med kvaliteten på sitt helsestell og ytterligere 37% fornøyd. Bare 10% er mer eller mindre misfornøyde.

 

Det er her Moores fremstilling blir skjev. Han tegner et bilde av manglene i amerikansk helsevesen, og et enda mer rosenrødt bilde av hvor bra det er i nasjonaliserte systemer. Når han blir utfordret av CNN og deres påstand om at "The United States ranks highest in patient satisfaction”, så svarer Moore ”True”.  De som skal se filmen kan jo vurdere om det er dette Moore forteller dem på lerretet.

 

Andre kvalitetsmål

Moore gjør et poeng av at WHO rangerer USA som bare det 37 beste helsevesenet i verden. La oss se litt nærmere på dette. For det første er det viktig å få med seg at denne rangeringen ikke gjelder hvor bra helsesystemet er, men hvor bra det er i forhold til kostnaden. USA har veldig høye kostnader. Dersom vi i første omgang ser bort fra disse, stiger USA til nr. 15 på rangeringen.

 

Indeksen for hvor bra systemet er, er satt sammen av fem komponenter – helsetilstand (25%) og fordelingen av denne (25%) , kvalitet uttrykt som responsiveness (12,5%) og fordelingen av denne (12,5%), samt rettferdighet i betalingssystemene (25%). Disse er oppsummert i tabell 1 i annexet, side 152 i rapporten.

 

Denne indeksen må behandles som det den er, nemlig en subjektiv vurdering basert på hva WHO (den gang ledet av Gro Harlem Brundtland) mener er viktig. Her ligger det også normative vurderinger. Dersom vi bare ser på gjennomsnittlig nivå på kvalitet og helsetilstand, kommer USA langt bedre ut. Ved å ta med spredningen, tillegges ulikhet stor negativ verdi. Det kan man være for eller imot, men det ligger utvilsomt en normativ vurdering i det. Det samme gjelder fordelingen av kostnadene ved helsesystemet. Jo større andel som betales av dem med høy inntekt, (i praksis gjennom skattefinansiering) jo bedre skårer landet her. Mitt poeng er ikke å diskutere hva som er riktige kriterier, men at man er klar over hva WHO måler – en blanding av resultater og om systemet tilfredsstiller WHOs definisjon av rettferdighet.

 

WHOs indikator for helsetilstand, nemlig levealder justert for funksjonshemming, er også en ytterst tvilsomt målestokk for hvordan helsevesenet fungerer. USA rangeres her som nr. 24. Det er velkjent at vår helsetilstand i meget høy grad bestemmes av vår livsstil. Når Russland rangeres som nr. 91 etter denne indikatoren, sier det ikke all verden om deres helsevesen, men desto mer om forbruket av vodka. Amerikanernes livsstil, med lite mosjon og usunn mat som gjør dem til verdens klart feteste folkeferd, har betydelige virkninger på helsetilstand og levealder, uten at det har særlig mye med helsevesenet å gjøre.

 

Det er interessant at den indikatoren som trolig best måler det vi intuitivt vil oppfatte som kvaliteten i helsevesenet, nemlig nivået på "responsiveness", bare teller 1/8 når WHO skal beregne måloppfyllelsen i helsesystemet. At USA ligger langt foran alle andre her, slår derfor bare svakt ut.

 

Korte køer

Et viktig kvalitetskriterium, som også inngår i responsiveness, er ventetid og køer. Når Michael Moore gir inntrykk av at dette nærmest ikke finnes i sosialiserte systemer, er han langt fra sannheten. Ventetid har flere elementer. En ting er å vente en dag eller to for en avtale med legen, eller noen timer på legevakten. Her skårer USA bra, men ikke sensasjonelt bra, mens Tyskland ligger godt an. Det som plager folk mest er imidlertid å vente i månedsvis eller år på operasjon og lignede prosedyrer. Her skårer USA svært bra i internasjonale sammenligninger.

 

OECD skrev i sin gjennomgang av styrker og svakheter ved amerikansk helsestell i 2003: ”However, unlike many other OECD countries, the United States has virtually no waiting times for elective procedures, with the exception of organ transplants (due to donor shortages).”

 

Dette er et svært viktig element for å forstå hvorfor amerikanerne ikke omfavner europeiske eller kanadiske systemer. Tilgang til rask behandling med det siste og beste medisinske utstyret er veldig viktig for amerikanerne, og mange lar seg villig skremme av helseindustriens og republikanernes skrekkhistorier av hvor lenge folk må vente i Europa. Akkurat som Moores skrekkbilde av USAs helsevesen kan dette gjerne være overdrevet, men det er uansett en viktig politisk realitet.

 

Hvorfor er det så dyrt?

USAs helsevesen er det dyreste i verden, uansett hvordan du regner det. Riktignok har mange andre land, Norge inkludert, økt utgiftene kraftig de siste årene, men gapet er fremdeles stort.

 

Det betyr at selv om kvaliteten på helsevesenet i USA er god, og bedre enn mange vil ha det til, er det likevel tvilsomt om systemet er kostnadseffektivt.

 

Før jeg går nærmere inn på noen forklaringer på de høye kostnadene, vil jeg trekke frem et generelt poeng. USAs helsesystem er markeds- og etterspørselsdrevet. Amerikanerne forventer rask behandling og tilgang til den beste og nyeste medisinske teknologien. De har en kanal, via private forsikringsselskaper, for å skaffe seg dette. Kostnadene følger av etterspørselen, selv om forsikringsselskapene og helseleverandørene selvsagt forsøker å holde dem nede. Poenget er at det er stor individuell betalingsvilje for helsetjenester, og denne møtes i et marked.

 

Sosialiserte systemer fungerer på en annen måte. De er i høy grad budsjettstyrte, og etterspørselen begrenses av tilgjengelige budsjettmidler. Det gjelder både det teknologiske nivået og volumet, gjennom køordninger og ventetid. Pasientene har pent måttet vente i køen, leverandørene har hatt bare svake incentiver til å øke produksjonen.

 

En interessant observasjon i så måte: På 1990-tallet gikk Norge delvis over til såkalt innsatsstyrt finansiering. Det betyr at en betydelig del av sykehusenes inntekter er knyttet til antall behandlede pasienter. Dette systemet ble utviklet innen amerikansk Medicare fra 1983, for å gi det offentlige et redskap for å anspore sine leverandører til å være effektive. Det samme er motivet i Norge. Men samtidig fulgte et incentiv for økt produksjon med på kjøpet. Derfor har norske helseutgifter økt kraftig de siste årene. Også her hjemme ser vi altså at markedslignende mekanismer fører til at en større del av helseetterspørselen blir møtt, med tilhørende økende utgifter.

 

OECD peker på flere grunner til at helseutgiftene er så høye i USA.

 

    * Høyteknologi – nytt utstyr tas i bruk raskt og spres raskt. Dette har både med en innovativ leverandørindustri og pasientenes forventninger å gjøre.

    * Dyre medisiner – disse er langt dyrere enn i sosialiserte systemer. Dette kan skyldes at legemiddelselskapene dekker inn store deler av sine utviklingskostnader i det markedet som setter mest pris på å få det aller nyeste og beste, USA.

    * Erstatningssøksmål og ”overbehandling” for å hindre dette. Det er vanskelig å beregne hvor store ekstrakostnader den amerikanske nasjonalsporten (I sue you!) påfører helsevesenet. Noen forsøk er gjort, og tyder på det dreier seg om noen få prosent av samlede utgifter.

 

Andre faktorer som kan trekkes frem er:

 

    * Høye lønninger. Ifølge OECDs Health at a Glance er lønningene i amerikansk helsevesen (kjøpekraftsjustert) de høyeste i verden. For eksempel tjente amerikanske leger for noen år siden tre-fire ganger så mye som norske, sykepleiere en halv gang så mye. Dette kan ses på som et utslag av et system der det er kamp om denne arbeidskraften. I sosialiserte systemer er det stort sett bare en arbeidsgiver, som så kan holde lønningene nede. Bra for skattebetalerne, dårlig for arbeiderne.

    * Administrasjon. Alle som har sett de tallrike amerikanske sykehusseriene vil vite at klager over papirarbeid og det byråkratiske forholdet til forsikringsselskapene er en gjenganger. På den annen side er det ikke slik at administrasjon av betalingssystemer er bortkastede penger. Den norske innsatsstyrte finansieringen illustrerer dette. Også her kommer klagene om at det brukes mye tid på å fylle ut skjemaer for å tilfredsstille betalingssystemet. Men motstykket er at man får et bedre system for kostnadskontroll og incentiver for effektiv drift. Den amerikanske papirmølla har også noe med redselen for å bli saksøkt å gjøre. Men igjen er det et motstykke. Dokumentasjonen (og trusselen om søksmål) er en form for kvalitetskontroll.

    * Høy ikke-medisinsk kvalitet, for eksempel på innkvartering og mat.

    * Profitt: En standard sosialistisk kritikk er at profitt er unødvendig overhead. Det trekkes også frem i denne debatten. Generelt sett er dette et svakt argument – ellers ville statlig drift være mer effektivt enn privat i alle sektorer. Spørsmålet blir dermed om helsevesenet har spesielle trekk som gjør at privat finansiering og drift er spesielt lite egnet her. Dette er et stort og viktig spørsmål som jeg ikke drøfter nærmere her.

 

Hvorfor er det ikke noe stort press for endring?

Helsedebatten står høyt på den politiske agendaen i USA. Det betyr ikke at radikale endringer er like rundt hjørnet.

 

Michael Moores film vil trolig ha begrenset innflytelse. Moore trodde at hans Fahrenheit 9/11 skulle hjelpe John Kerry til å slå Bush. Nå tror han at han skal bidra til å fjerne profitt-motivet fra amerikansk helsevesen. Moore taler mest til sin egen menighet på amerikansk venstreside, og ikke minst til sine nesegruse beundrere i Europa.

 

Amerikanerne vil i liten grad respondere. Det er flere grunner til det.

 

    * Mange reagerer på den naive fremstillingen av helsevesenet på Kuba.

    * Mange vil ha problemer med å kjenne seg igjen. Som nevnt er amerikanere flest fornøyd med sitt eget helsevesen, selv om de gjerne kjenner eller har hørt om noen som er blitt dårlig behandlet.

    * Amerikanere flest har negative oppfatninger av offentlige helsesystemer i andre land, særlig køene, men også manglende tilgang til det nyeste og beste. Moore blir utenfor USA avslørt på sin rosenrøde fremstilling av ikke-amerikanske helsesystemer. Det er grunn til å tro at også amerikanerne mistror ham her.

 

SCHIP-reformen

Bush la sist onsdag ned veto mot en utvidelse av den offentlig forsikringsordningen for barn (SCHIP), og det illustrerer litt av forskjellene i hvordan republikanerne og demokratene tenker om utviklingen av den amerikanske velferdsstaten. Dette er en populær reform – ”for the children”, så hvordan i all verden kan Bush og et flertall av republikanerne gå imot den?

 

Demokratene ser på dette som et skritt mot universell dekning. Bush og de fleste republikanere mener på sin side at staten skal nøye seg med å sikre særlig utsatte grupper, i kombinasjon med stimulans for andre til å skaffe seg privat dekning. Dette er både begrunnet i fiskale hensyn – mer offentlig dekning blir dyrt og krever derfor høyere skatter eller kutt andre steder, og mer prinsipielt: Folk flest er ansvarlig for sin egen velferd. Den amerikanske velferdsmodellen har tradisjonelt vært av en slik residual type – den trer inn når privat sektor og individene selv ikke klarer oppgaven tilfredsstillende. Katolikkene kaller dette subsidiaritetsprinsippet. Også i USA er det likevel etter hvert stadig flere universelle ordninger, som pensjonsordningen (Social Security), som ble innført allerede på slutten av 1930-tallet, og som også (fra 1965) gir alle gamle, uavhengig av økonomisk status, helsedekning (Medicare).

 

SCHIP-reformen er ikke rettet mot de aller fattigste barna, som allerede er dekket, men det vi kanskje kan kalle (lavere) middelklasse. Demokratenes forslag, slik det ble vedtatt av Kongressen, går ut på å utvide dekningen fra familier som tjener inntil 200% av fattigdomsgrensen til inntil 300%. For en familie på fire utgjør dette omkring USD 62.000. Omregnet til kjøpekraft, der en dollar i 2004 utgjorde 9,60 norske kroner, handler lovforslaget altså om familier med en inntekt som tilsvarer mellom 400.000 og 600.000 kroner.

 

SCHIP-reformen er ment å dekke 4 millioner flere barn, til en kostnad på ca $7 mrd/år. Mange av disse har allerede privat dekning og vil forlate denne. Kongressens Budsjettkontor regner med at dette dreier seg om mellom 25% og 50%.

 

Demokrater og republikanere

Siden folk stort sett er fornøyd med den helsetjenesten de får, selv om de synes det er dyrt, vil ikke politikerne endre systemet radikalt. Bill og Hillary Clintons forsøk i 1993-94 på en radikal omlegging utviklet seg til en politisk katastrofe, og var sterkt medvirkende til republikanernes dominans i Kongressen fra 1994 til 2006. Derfor bygger alle forslagene fra de ledende kandidatene på å supplere og lett modifisere det eksisterende systemet. Hillary Clinton understreker for eksempel kraftig at alle som i dag er dekket kan fortsette som før.

 

Reformforslagene forsøker å gjøre noe med to problemer:

 

    * Å redusere andelen uten forsikring. Skal det brukes gulrot, pisk eller begge deler – og hvem skal betale?

    * Å få ned kostnadene. Republikanerne sverger til mer marked og økt konkurranse, mens demokratene fokuserer mer på prisregulering eller at staten forhandler ned kostnadene.

 

Hillary Clinton går inn for at alle må kjøpe helseforsikring, og arbeidsgiver må tilby forsikring eller betale til en pool som kjøper for deres ansatte. Kostnadene for det offentlige er beregnet til omkring $110 mrd./år, og består av en kombinasjon av skattelette for dem som kjøper forsikring og må bruke over en viss andel av inntekten sin til dette, subsidier til dem som ikke har nok inntekt, og skattelette for små firmaer. (Det er en liten motpost i begrensninger i skattefradraget for dyre dekninger for dem med høy inntekt).

 

Private som ikke dekkes av arbeidsgiver skal kunne kjøpe seg inn i Medicare eller helseforsikringssystemet for føderalt ansatte, der det er et stort utvalg av ulike dekninger. Det lages altså ikke noen store nye systemer, slik hun prøvde på i 1994.

 

John Edwards var først ute med sine reformforslag, og de ligner veldig på Clintons, så mye at noen mener at hun rett og slett har rappet dem fra ham. Barack Obama går ikke så langt, men begrenser kravet om at alle må tegne forsikring til barn. Han mener at det blir for dyrt å pålegge småbedrifter og voksne med lav inntekt dette, og er således langt på vei enig med republikanerne her, men også Obama har universell dekning som langsiktig mål.

 

Republikaneren Mitt Romney innførte interessant nok noe som ligner sterkt på Clintons modell da han var guvernør i sterkt demokratiske Massachusetts. Også her ble full dekning påbudt og arbeidsgiverne måtte tegne forsikring for sine ansatte.

 

Som republikansk kandidat er ikke Romney avhengig av å bli enig med en demokratisk delstatsforsamling, og har lagt frem en mer tradisjonell republikansk løsning. Denne inkluderer tiltak for å styrke konkurransen, blant annet ved at man kan kjøpe forsikring utenfor staten. Han vil også innføre skattefradrag for individer, ikke bare arbeidsgiverne. En populær forklaring blant republikanere på det høye kostnadsnivået er nettopp at de reelle kostnadene skjules gjennom at mesteparten betales av arbeidsgiverne, og at det derfor er feil å favorisere slike ordninger. Romney går også inn for subsidier til de med lav inntekt, slik at de kan kjøpe forsikring.

 

Det er svært små sjanser for at amerikanerne vil innføre et sosialisert helsesystem i overskuelig fremtid. Derimot er det ganske sannsynlig, dersom demokratene vinner valget i 2008, at de i løpet av noen år vil oppnå universell forsikringsdekning, eller i det minst betydelig større dekning enn i dag.

Sakset fra www.minerva.as og skrevet av Jan Arild Snoen.

Som du sikkert kan lese er det meste av det Moore sier løgn. At El Salvador har bedre helsevesen faller litt på sinn egen urimelighet, det som er fakta er at USA scorer høyest i verden på pasienttilfredshet. Noe også Moore innrømmet da han ble konfrontert med det av CNN

Så den fortjener nok ikke en 8/10. Jeg skal gi det til han at han tar opp de fattiges sak, og at forsikringselskapene kan være slue, er noe alle vet.

Artig at ingen har dratt paralellen til strøm enda.

I dag betaler du for en linje, og du betaler for forbruket. Denne sammenligningen blir kanskje noe søkt, men sånn i bunn og grunn virker det fair?

Det var jo også dette temaet Ted Stewens og "net neutrality" handlet om. Et tier indelt nett.

Og koblingen mellom blåruss og statsmonopolist tar jeg ikke helt. Enhver blåruss har lært å sky monopolet. Det er der Norge sliter, men en gammmel monopolist.

uppdate ?

Er skjermkort integrert i chipsett? Så ikke noe skjermkort..

holder i masse vis...så lenge du instalerer store programm på den andre partisjonen....

hvordan får jeg til terreng typer med trer o.l.?

noen som vet om en tutorial?

takk for svar

visst jeg skal klokke ram da?

Har to stk TwinMOS PC2700 512mb DDR DIMM i et Abit BH7 hovedkort og en p4 2,4 ghz med pc533 sier ikke meg mye, kansje heller ikke dere fordi det er fult av unyttig info men kan noen si meg er dette godt klokke potensial med tanke på ram og cpu?

Det går ikkje ann å klokkemode 9500pro til 9700, men det går ann med 9500 non pro. Eg har gjort det med gode resultat.